anmeldelse: Bohemian Rhapsody

En av tidenes mest populære rockegrupper, erkebritiske Queen, hadde en av musikkhistoriens mest minneverdige frontmenn, den eksentriske sangeren Freddie Mercury. Hans, og gruppens, fascinerende historie er blitt til en overraskende ordinær filmopplevelse.

Vil følger gruppen kronologisk fra studentkveld-rock på den lokale klubben til platekontrakt, verdensturné, platinaalbum, forfall og gjenoppstandelse. Det hele krydret med personkonflikter, moralsk degenerering, hovmod og en stadig mer sær og innesluttet frontmann – der den røde tråden er Mercurys forhold til kvinnen han aldri kan få, Mary (Lucy Boynton), og Queens gjenkjennelige, fengende, popmusikk.

Veien fra ukjent garageband til en av verdens mestselgende rockegrupper fremstilles overraskende smertefri og enkel, litt på samme måte håndteres tematikken rundt Mercurys legning, den problematiseres i liten grad og hovedfokuset er på den første kvinnen han elsket. Desto større fokus er det på hans utsvevende livsstil, utallige (mannlige) sengepartnere og en naiv og direkte infantil oppførsel. En krevende og kompleks mann, med dårlig sosiale antenner som bar på en stor ensomhet – og samtidig var et musikalsk unikum.

Noen vil muligens være av den oppfatning at Malik overdriver og nærmest karikerer Mercury litt, men det var slik han var, outrert, pompøs, overdrivende, med store fakter og en mann som tok stor plass – en gjennomført dramaqueen. Og Malik er virkelig enestående i sin tolkning, der den fysiske likheten definitivt er tilstede, men ikke minst har han tatt ham på kornet med stemme, mimikk og fakter.

Om alt er historisk korrekt aner vi ikke, og det er da heller ikke vesentlig, vi hadde dog sett en litt mer kompleks og krevende film om en så spesiell person. Bohemian Rhapsody er blitt en litt tannløs film som ofte savner nerve, men helheten løftes så til de grader av den formidable prestasjonen til Malik – som han da også fortjent vant Oscar for. Er du blodfan av musikken vil du dog ha en festaften i vente. 4 stjerner.

For en film som inneholder såpass mye musikk er kvaliteten på lydsporet essensiell – og her svikter definitivt ikke 4K-utgivelsen! Det heftige Dolby Atmos-surroundsporet dundrer musikken ut av anlegget, med presisjon, eleganse, mengder av trøkk og finesse. Dialogen er klokkeren. Billedkvaliteten er også imponerende, med enestående detaljrikdom (se nærbilder av ansikter), perfekt sortnivå (der ingen detaljer forsvinner i mørke scener) og naturlige farger. I bonusmateriell får vi blant annet se hvordan Malik «ble» Mercury, gjenskapningen av Live Aid-konserten, intervju med de virkelige stjernene i Queen, samt trailers og live fra Live Aid ’85.