test: Panasonic Lumix DC-S1R

Da dette kameraet ble vist på Photokina i 2018, gikk det et kollektivt gisp gjennom fotobransjen. Panasonic Lumix S1R, brøt en 10 år sammenhengende rekke med små speilløse systemkameraer, i det kompakte microfourthirds-formatet.

Kameraet ble sluppet samtidig med at Panasonic, Sigma og Leica annonserte L-Mount Alliance. Et samarbeide med Leicas L-fatning som utgangspunkt, som de alle tre forpliktet seg til.

Med ett hadde Panasonic – ikke ett, men to fullformat systemkameraer og et helt nytt kamerasystem med en ny fatning, kalt Lumix S. I tillegg til et etablert kamerasystem med microfourthirds-kameraer. Som de har samarbeidet med Olympus om i årevis.

Panasonic har bedyret at de fremdeles skal lage microfourthirds-kameraer og objektiver, men at det nye fullformat kamerasystemet med L-fatning, blir flaggskipkameraer i et voksende proffmarkedet.

Flaggskip for proffer

For Lumix S1R og S1, er rettet mot yrkesfotografer, eller entusiastiske amatører med behov som et microfourthirds-kamera ikke kan dekke på samme måten.

Kameraene er ikke omdøpte Leica-kameraer, selv om de begge har samme bajonettfatning som Leica SL. Lumix S1R og S1, er utviklet fra grunnen av hos Panasonic, og er to nær identiske kameraer, bare med ulik bildebrikke, og noen mindre forskjeller.

Mens S1 er seriens allroundkamera med avanserte videoegenskaper og en 24 megapiksler bildebrikke, er S1R den høyoppløste stillbildevarianten med ekstrem oppløsning på 47 megapiksler, og mulighet for vanvittige 187 Mp (!).

Ikke ulikt forskjellene mellom Sony a7r III og a7 III, eller Nikon Z7 og Z6. Men Lumix S1 og S1R, er større og tyngre.

De vesentligste forskjellene

Siden de to Panasonic-kameraene ser helt like ut, skal jeg kort beskrive forskjellene mellom dem. Bildebrikken i 24 x 36 mm fullformat er allerede nevnt. De er grunnleggende like, med unntak for oppløsningen. Mens S1 kan ta bilder i 96 Mp, kan S1R ta bilder opp til 187 Mp, i høyoppløst modus.

Da må kameraet stå på stativ, motivet bør ikke være i bevegelse – selv om kameraene til en viss grad kan kompensere for f.eks. siv som vaier i vinden, og så flyttes bildebrikken åtte ganger for hver eksponering.

Det er en funksjon med begrenset anvendelighet, men noen har selvsagt bruk for så ekstrem oppløsning. Av og til, men selvsagt ikke hele tiden.

Panasonics praktiske 4K-fotofunksjon, med opptil 60 bps og 8,3 Mp, finnes også her, men også i en 6K-variant som gir 18 Mp bilder fra 30 bps serier. Pre-burst er også mulig, da tar kameraet bilder så lenge utløseren er halvveis nede, og lagrer de siste når utløseren trykke helt ned.

Kameraene har innebygget femaksers bildestabilisator, som beveger bildebrikken, og kompenserer opptil 5,5 trinn og kan anvendes sammen med optisk bildestabilisator, for opptil seks trinns kompensering

De skyter begge 4K-video i 60/50/30/25/24p, men der S1R lagrer video i 4:2:0 8-bit på minnekortet – XQD eller SD-kort, kan S1 lagre samme i 10-bit – og senere i en oppdatering, med V-log. Alternativt kan S1R lagre video i 4:2:2 8-bit på en ekstern opptaker, men det kommer en oppdatering til S1 som gir kameraet 4:2:2 10-bit – i kameraet.

Dette betyr selvsagt bare noe for de som driver med proff video, og de vil nok foretrekke S1 fremfor S1R. Kanskje også fordi det støtte både HLG still, og HLG video, mens S1R bare støtter HLG still. Som gir større dynamikkomfang på HLG-tilpassede skjermer. Blant dem Panasonics dyrere TV-er.

Skuddtakten er den samme på kameraene. Ni bilder per sekund i serie eller seks med fokus på hvert bilde, men S1 har større buffer og svelger unna cirka 90 råfiler eller 999 jpeg-filer i serie. Mens S1R stopper på 40 råfiler og 50 jpeg-filer.

Begge har utvidbar ISO-følsomhet ned til 50 ISO, men der S1R stopper på 51200 ISO i den andre enden, fortsetter S1 til 204.800 ISO. Det er ekstreme lavlysegenskaper.

Objektiver og tilbehør

Panasonic har når dette leses, kun tre tilgjengelige objektiver til Lumix S-serien. En Lumix S 24-105 f4 zoom, med optisk bildestabilisator og værtetting, en Lumix S PRO 70-200mm f4 zoom, også den med bildestabilisator og værtetting, samt den lyssterke Lumix S PRO 50mm f1.4. Panasonic har antydet mer enn 10 nye S-objektiver innen utgangen av 2020.
Kameraene kan også bruke Leica SL-objektiver, og Sigma har annonsert 11 objektiver med fast brennvidde, som også har samme L-fatning. Sigma har også annonsert objektiv-adaptere til L-fatningen.

Det finnes også mikrofoner, XLR-adaptere til mikrofoner, kablet fjernkontroll, og et vertikalgrep kalt DMW-BGS1, som er tilpasset Lumix S-serien.

Ekstremt kompleks

De mange innstillingsvalgene, gjør S-serien til noen av de aller mest avansert kameraene i dagens marked. Det finnes knapt noen innstillinger kameraene ikke har, og kommer man fra et annet kamerasystem, kan de omfattende menyenes mange valgmuligheter virke overveldende.

La meg nøye meg med å fortelle at stort sett alt av knapper og ratt, kan konfigureres slik man ønsker. Kameraets layout minner sterkt om Lumix G9, og det er en god ting, for det betyr et stort programhjul, belyst statusskjerm, stor søker, godt håndgrep og gjennomført ergonomi.

Men Lumix S1R er større. Mye større. Tyngre er det også. Med minnekort og batteri tipper vekten ett kilo, og satt ved siden av hverandre, ser Lumix G9 ut som en krympet utgave.

Kamerahuset er værtettet, og kvalitetsinntrykket er tillitvekkende. Det er åpenbart etter noen uker med Lumix S1R, at Panasonic mener alvor når de sier at kameraet er laget for å tilfredsstille profesjonelle fotografer.

Lås, lys og layout

Kameraets røslige fysikk, har gitt god plass til større knapper, og jeg kan faktisk betjene alle knappene, unntatt én, med hansker på. Opptaksknappen inntil søkeren, er så trangt plassert, at det er vanskelig å trykke den inn med hansker på.

De fleste knappene kan deaktiveres med en bryter til venstre for søkeren, og det er mulig å velge hvilke, i menyene. Der kan man også velge å ha permanent belysning i statusskjermen, og på noen av knappene bak. Det siste er velkomment hos både landskap- og konsertfotografer, som kan manøvrere mellom bildevisning, Q-menyen (hurtigmeny), returknappen, display- og sletteknappen.

Foran til venstre sett fra søkeren, er det en liten bryter med to programmerbare posisjoner, og ved siden av håndgrepet, er det ytterligere to programmerbare knapper.

Til høyre for skjermen er det en styrepinne, som brukes til å flytte fokuspunkter med, men den kan også omprogrammeres. F.eks. som funksjonknapp (Fn) eller menyknapp, men den kan også slås helt av.

Skjerm og søker

Skjermen er hengslet slik at den kan vippes ut og opp eller ned. Den kan også vippes opp når man holder kameraet vertikalt, men bare i en retning. Det vil si hvis man holder kameraet med grepet opp.

Opphenget er noe av det mest solide jeg har sett, med en kraftig metallramme som holder pekeskjermen fast. Den er forresten lynrask i bruk. Man kan gå inn i innstillinger med en lett berøring, og stort sett alt som ikke er direkte knyttet til en fysisk knapp, kan stilles fra skjermen med fingrene.

Søkeren har 0,78 x forstørrelse, og optikk med linseelementer som faktisk gjør det mulig å se hele søkerbildet, med briller på. Funker det ikke, kan forstørrelsen reduseres til 0,74 eller 0,7. Kameraet har rekord i søkeroppløsning også. Den er rett og slett fantastisk skarp med 5,76 Mp fra et OLED-panel med 120 Hz frekvens, og 10.000:1 i kontrast, som knapt gir synlig slukking (black out) på serieopptak.

På ni bilder/s skuddhastighet får man ikke live view, det fungerer bare med lavere opptakshastighet på fem eller to bilder/s. Med kontinuerlig fokus faller skuddtakten som nevnt til seks bilder/s, men da funker live view.

Autofokus og serieopptak

Det leder oss til autofokus og serieopptak. Med den nye Lumix S Pro 70-200 f4, opplevde jeg at det det første eksemplaret jeg brukte, tidvis jaget litt på fokusen. Med 50 eller 24-105mm, var det ikke noe problem. Men selv om Panasonic skryter av 0,08s fokushastighet, 225 fokuspunkter og følsomhet ned til -6 Ev, følte jeg aldri at kameraet var like raskt under alle lysforhold.

I godt lys låser kameraet fokus raskere enn du kan blunke, med litt lavere kontrast går det ikke like raskt, og med følgefokus falt treffprosenten. Ikke alvorlig lavt, for mange av bildene ble sylskarpe, men med den benyttede fastvaren (firmware), er ikke Lumix S1R det raskeste kameraet på action og sport.

Det gjør serieopptak bare delvis egnet til motiver med raske bevegelser.

Men Panasonic har gjort det enkelt å raskt, og skifte fokusmetoder og bytte til kontinuerlig autofokus. Bryteren og knappen til fokusmodus og type, sitter ved siden av AF-knappen, og nås umiddelbart fra tommelfingeren. Der kan man blant annet velge øye-, kropp-, eller dyredetekterende autofokus. Panasonic sier at kameraet er opplært til å gjenkjenne levende motiver som mennesker og dyr, for å kunne følge bevegelsene bedre.

Rammer i søkeren og på skjermen, viser hvilket område autofokusen dekker, f.eks. markerer linjer i ansikt og kropp på en person man ser i søkerbildet.

Bilde- og videokvalitet

Det kan godt hende at de som seriøst vurderer et S1R gir blaffen i skuddtakt og følgefokus. De er mer interessert i bildekvaliteten. Med 47 Mp fra en fullformat bildebrikke, og muligheten for 187 Mp, er kameraet rettet mot stillbildefotografer som fotograferer landskap, arkitektur, portrett, reklame og produkter.

De får både i pose og sekk. For detaljoppløsningen er helt ekstremt rå. Skarpheten er vanvittig høy, bedre enn det meste vi har testet, og på nivå med mellomformatkameraer som Hasselblad X1D og Fujifilm GFX50S.

Det er ikke bare den ekstreme skarpheten som er verdt å snakke om. Kameraets støydemping er meget godt implementert. Det er marginalt synlig støy selv i skyggepartier på 3200 ISO, og fullt akseptabel på 6400 ISO. Jeg ville nok vært forsiktig med å passere 12800 ISO, men mindre situasjonen krever det.

Gledelig nok er fargegjengivelsen forbedret fra tidligere Lumix systemkameraer. På S1R har Panasonic forbedret den ytterligere, og jeg opplever hudtoner som renere og mer nøytrale enn fra Sony a7r III, og jpeg-prosesseringen er også bedre. Fujifilm GFX 50S og Nikon Z7, er blant de få som stiller i samme klasse på fargegjengivelse.

På stativ (for det er nødvendig), og med hi-res-modus og 187 Mp, blir naturligvis skarpheten bedre, for å si det mildt. Men det krever at kameraet står dønn stille. Da overgår detaljnivået det man kan forvente av mellomformatkameraer med bakstykker på mer enn 100 Mp. Kameraet kan kompensere for mindre bevegelser, grener og blader som vaier i vinden, men merk at det kan skape artefakter siden prosesseringen ikke etterlater usynlige endringer.

Det er ikke bare skarpheten og fargene som er fenomenalt bra her, bildedynamikken er merkbart bedre enn fra noen av Panasonics microfourthirds-kameraer, og på høyde med Sony a7r III og Nikon Z7.

Det merkes også på videokvaliteten, som jeg kun har testet i 4K. Igjen er skarpheten oppsiktsvekkende god og fraværet av støy, en ren glede. Jeg har sjelden sett så god filmkvalitet, og kameraet har minimalt med rolling shutter og synlige artefakter. Selv om det ikke er S1R Panasonic markedsfører som et videokamera – den æren går til S1 – leverer kameraet fremragende videokvalitet i 4K, som er altfor god til bare å brukes til korte snutter.

Konklusjon

Panasonic Lumix S1R, er et av de mest interessante kameraene på lenge. Det er også et av de beste vi har testet. La gå, det er stort, tungt og kostbart, men Panasonic har knapt spart på noe her. Bilde- og videokvaliteten er klasseledende for et fullformat systemkamera, funksjonsnivået er skyhøyt, det samme er kvaliteten. Det eneste kameraet mangler, er klasseledende skuddtakt og autofokus – og flere objektiver, men det kan endre seg fort. Panasonic har truffet blink med S1R, som vil gi selv garvede proffotgrafer bakoversveis.

<

>

Sammenligning av størrelse: Fujilfilm GFX 50R mellomformat, Lumix S1R, Canon EOS RP fullformat og Olympus MFT-kamera i OMD-serien. Foto: Lasse Svendsen

Panasonic Lumix DC-S1R

Lasse Svendsen

(f. 1965): Ansvarlig redaktør. Lasse har jobbet for Lyd & Bilde siden 1999. Han har også skrevet om foto for magasinet Fotografi, om hi-fi i bladet Audio Video, og har erfaring som biljournalist i bladet Drive. Det hele startet i 1980 med en Garrard platespiller, en Tandberg receiver og Jamo høyttalere, Han har også lang erfaring fra hi-fi-bransjen, og skriver i dag mye om hi-fi, foto, computere, lyd, men også om bil.