test: Klipsch Cornwall III

Grammy Awards starter det året. Buddy Holly og Richie Valens omkommer i en flystyrt, og IBM slipper en transistorbasert stormaskin, kalt mainframe. Verdens dyreste film til da, Ben Hur blir sluppet. Sovjetunionen treffeer bokstavelig månen med med det ubemannede romfartøyet Lunik 2, og Alec Issigonis bittelille Mini kommer i salg. Det samme året legger Paul Wilbur Klipsch siste hånden på verket, på den gulvstående Cornwall. En stor treveis høyttaler som var ment brukt som en senterhøyttaler, mellom to store Klipschorn høyttalere. Den brede høyttaleren inneholder et 15-tommers stort basselement, to hornladede elementer, og lar seg enkelt drive av en liten rørforsterker.

Året er 1959, og Klipsch Cornwall skal bli produsert i Arkansas, helt frem til 1990. Da har høyttalerne gjennomgått mange endringer, men grunnoppskriften er den samme hele tiden.

Corner and wall

I 2006 starter Klipsch opp produksjonen igjen, denne gang med nye elementer med titanmembraner, bi-wire-kontakter og Klipsch patenterte Tractrix diskanthorn.

Cornwall III som denne kalles, fikk navnet sitt etter hvor Klipsch mener den passer best. I hjørne, eller inntil vegg: Corner-Wall. Visstnok skal det ha vært Belle Klipsch, Paul Klipsch kone, som foreslo det klingende navnet.

Den gang fantes høyttalerne både som i en stående og en liggende utgave, og en liggende utgave for installasjon.

Dagens utgave er fremdeles håndbygget i Hope, Arkansas, men med mer moderne elementer, oppdatert delefilter og finert i treverk. Det finnes også en spesialutgave av Cornwall i sort California valnøttfiner, og med griller trukket i lys ull.

Følsom

Som originalen var det, er også dagens utgave svært lettdreven. Cornwall III har en følsomhet på 102 dB, og samtidig tåler de opptil 119 dB lydtrykk.

Med moderate 8 ohm belastning, trenger man bare et par watt effekt for å få lydtrykk i rommet.

Det røslige bassreflekskabinettet huser en K-33 E 38 cm stor bass med fiberkomposittmembran, et 4,45 cm K-53 TI kompresjonselement med titanmmembran, og et 25,4 mm K-107 TI kompresjonselement, med titanmembran, til diskanthornet.

Hornladede kompresjonselementer var veldig vanlig på 50- og 60-tallet, og populære for sin høye følsomhet. Ulempen var at de krevde god plass, og hornhøyttaleren eksisterte ikke i bokhylleutgaver på den tiden.

Som alle hornladede elementer, kan man oppnå bedre kontroll over spredningen. Hornets form retter lydbølgene mot lytteren, og unngår i stor grad reflekser fra veggene.

Sannhet med modifikasjoner

De mindre Klipsch Forte III SE. SE har en passiv bassradiator på baksiden, som gir et seriøst basstrykk dersom høyttalerne plasseres inntil veggen. Det samme skjer med Cornwall, men ikke i like heftig grad.

Men føler man at det mangler bass, hvilket er lite trolig, kan de plasseres skrått nærmere hjørnene i rommet. Jeg valgte å trekke dem ut fra veggen, og vinkle dem svakt innover.

For det er rikelig med bass her. Et 15 tommer stort basselement, evner å flytte luft på en annen måte enn to 8-tommere gjør. Det er mer makt bak slagene på stortromma, men kanskje ikke den samme graden av raffinement, som det kan være med to mindre basselementer.

En integrert 48 watts Line Magnetic med vakuumrør, hadde null problemer med å drive høyttalerne. Selv ikke når jeg spilte høyt. Den langt kraftigere MC462 fra McIntosh hadde selvsagt stålkontroll over Klipsch-høyttalerne, som er noe av det morsomste jeg har testet på lenge.

En fest

Sammenlignet med Forte III SE, er Cornwall III lynraske, særlig i bassen. Hvor det nesten ryker av høyttaleren når Bob Dylans Political World ruller ut i rommet. Det store basselementet går kanskje ikke kjellerdypt, men du verden som det flytter luft!

DSD-utgaven av Dylan-albumet Oh Mercy, gnistrer av dynamikk, og The Man In The Long Black Coat, får en dybde og en tilstedeværelse i rommet, som best kan beskrives som en ekte live-feeling.

Cornwall rocker altså bedre enn Forte. Som også er en utpreget dynamisk høyttaler, men storebror leverer bedre dynamisk kontrast, strammere bass og et mektig fett lydbilde.

De går også dypere i bassen, i hvert fall virker det sånn. Fordi kontrabasser og kirkeorgler får mer vekt i bassen her enn på Forte. I teorien skal det ikke være så stor forskjell, (- 4 dB ved 34 Hz vs. -3 dB ved 38 Hz for Forte) men det er mer driv i dypbassen på Cornwall, mye på grunn av at høyttalerne har bassrefleksporter (foran), i stedet for en passiv bassradiator.

Høyttalerne har også et bedre bassfundamentet for store instrumenter. Som nevnte kirkeorgler, pauker, konsertklaver og trommer.

Et par Klipsch RF-7 III, med sine to 10-tommere, vil strekke seg litt dypere i bassen, men mangler den fete og muskuløse sjenerøsiteten i bassen. Som gir lyden fra Cornwall den nevnte live-feelingen. De lyder rett og slett tøffere.

Selv om Klipsch-høyttalerne ikke lyder like detaljerte, oppløste og raffinerte, som et par Dynaudio Contour 20, eller Sonus faber Olympica III, spiller de Keith Jarretts Køln-konsert med stor innlevelse. Slik oppfatter i hvert fall jeg det, når klangen fra det lett rustne klaveret treffer mikrofonene i Kølns operahus, sent på kvelden den 24. januar i 1975.

Det er dybde i klaveret her, men de lysere tonene fremstår som slankere enn de dype, i den forstand at de mangler litt fylde. Klangen klinger dog nydelig ut i rommet, og høyttalerne plasserer lytteren nærmest foran scenekanten.

På Puccinis La Boheme, dirigert av Herbert von Karajan, og med Luciano Pavarotti og Mirella Freni (Decca), kommer atmosfæren i rommet godt frem. Men også her kunne vokalene hatt mer dybde og fylde. De har også en resonant karakter, som farger særlig bassen litt. Det skjer gjerne når man drar opp volumet sånn at det rister litt i buksebena, og kjenner man på høyttalerne, kan man legge merke til at særlig bakveggen på kabinettet vibrerer en del.

Det farger selvsagt bassen litt, men egentlig ga jeg blaffen i det. Jeg skrev det på kontoen for karakter, for det har Cornwall III i bøtter og spann. Ja, bassen lyder litt farget når man spiller høyt, mellomtoneregisteret kunne godt hatt mer fylde, og gjerne mer finmasket raffinement. Men til syvende og sist handler det om man har det gøy, at musikken pirker deg rett i nervesystemet, og at rytmen rister i skroget. Og dét gjør det til gagns her.

Konklusjon

Klipsch Cornwall III er ikke den perfekte høyttaleren. Let et annet sted. Men for alle som er mer opptatt av musikkens sjel, dens dynamikk, puls og nerve, er dette ustyrtelig morsomt. De gjør enhver plate til en liten begivenhet, og formidler smerten like godt som gleden. Dessuten liker de å spille høyt, de kan drives med en NAD 3020 fra 80-tallet, og trives enda bedre på en varmt klingende rørforsterker. Ok, kabinettet ser ikke særlig påkostet ut. Det er ingen detaljer å falle i staver over her, som på et par Sonus faber Homage, og kabinettet farger lyden, men hvem bryr seg? Livet blir en fest, med et par 60 år gamle høyttalere. De gamle er eldst. Helt sant.