test: Philips 65OLED903

Slanke OLED-skjermer med fet lyd er en sjelden kombinasjon. Det finnes noen hederlige unntak, men de har også en pris i ”det-hvite-ut-av-øyet” klassen. Derfor er det mer vanlig å legge til en separat lydplanke, gjerne med subwoofer, surroundlyd og det hele. De eksterne løsningene kan låte fenomenalt, men har også noen utfordringer: Det blir aldri like elegant og lettvint som en TV med en fullverdig integrert lyd. Ekstra fjernkontroller og ledninger kan også legge en demper på brukeropplevelsen.

Philips vil slå et slag for integrert lyd på sin seneste toppmodell 65OLED903. For å få bukt med lyd-utfordringene har de hyret inn selveste Bowers & Wilkins. Den engelske høyttalerprodusenten har lang erfaring med å skvise ut best mulig lyd i alle størrelser og prisklasser. Hvis noen kan klare å lage skikkelig TV-lyd, bør det være dem!

Philips 65OLED903: Design

Nykommeren ligner lillebroren OLED803 på en prikk, med ett viktig unntak. Rett under skjermen sitter en kraftig, påmontert høyttaler kledd i stoff, som flukter perfekt med skjermoverflaten. Baksiden er glatt, og det eneste som stikker seg ut er Ambilight-lysdiodene som bidrar med å lyse opp omgivelsene i samme farger som skjermen. OLED-panelet er virkelig syltynt ut i kantene, uten at TV-en føles skjør av den grunn. 65OLED903 føler tyngre og mer solid skrudd sammen enn LGs B8 og C8-modeller.

Brukervennlighet og finesser

Philips 65OLED903 kommer med to fjernkontroller. Den store, tosidige kontrollen med tastatur på baksiden føles litt utdatert, men tar oss raskere til de avanserte innstillingene. Den nyere minifjernkontrollen føles imidlertid god til dagligdags bruk. Den er langt mer ergonomisk og lar oss navigere menyer ved å gli tommelen over en pekeflate.

Vårt testeksemplar kom lastet med det nye operativsystemet Android 8.0 Oreo. Den nye Android-versjonen har blitt kvikkere og mer TV-vennlig. Både direktesendte TV-kanaler og apper som YouTube og Netflix ligger raskt tilgjengelig via startmenyen. Det er også lettere å hoppe mellom ulike typer innhold og fortsatte der man slapp.

I motsetning til Sony og LG sine OLED-skjermer, støtter ikke Philips HDR-formatet Dolby Vision. De har imidlertid kunngjort støtte for det åpne formatet HDR10+, som vil være tilgjengelig fra utvalgte UHD Blu-ray titler så vel som Amazon Prime. Hvis også Netflix bestemmer seg for å støtte standarden, vil dette veie opp for mange fordelene med Dolby Vision (dynamiske metadata, som gir større variasjon i kontrast).

Bildekvalitet

På bildefronten er Philips 65OLED903 nøyaktig lik lillebror OLED803. Faktisk dreier det om samme TV, bare med en annen lyddel i bagasjen. Med et OLED-panel av siste skrik, drevet av Philips sin råeste bildeprosessor P5 series 2, er den fullt kapabel til å få ”øynene til å løpe i vann”.

Philips kan slå seg på brystet med å ha vunnet flere blindtester i sammenligning med andre OLED-konkurrenter. De var riktignok arrangert i samarbeid med nettopp Philips, men er verdt å bite seg merke i, da de har valgt en annen bildefilosofi enn ”purister” som Sony og Panasonic. For Philips handler det først og fremst om å skape et livlig og dynamisk bilde, som majoriteten av TV-seere vil foretrekke.

Philips-skjermen kommer med en rekke forhåndsprogrammerte bildemodus, og her finnes det noe for enhver smak. Philips egen favoritt heter ”Vivid” (Livlig), men de kunne like gjerne kalt den Turbo! Skarpheten, fargemetningen og kontrasten er skrudd til 11 på en skala fra 1 til 10, med superglatte bevegelser på toppen av det hele. Det hele ser svært imponerende ut, nesten FOR imponerende. En eldre film eller TV-serie kan plutselig se ut som den er spilt inn i 4K med HDR! Bakdelen er at nyere innhold ser litt oversminket og filtrert ut.

Vivid-modusen vil garantert tiltrekke de TV-seerne som setter pris på litt ekstra krydder, men i våre øyne virker den litt overdreven. Philips-skjermens potente bildeprosessor har imidlertid flere talenter: Velger man en mer nøytral bildemodus som Film eller Personlig og finjusterer dem litt, går det an å få et fabelaktig naturlig, fargekorrekt og likevel livlig bilde.

OLED903 gjør for eksempel underverker med et bra opptak som Springsteen on Broadway (Netflix, HDR). Med redusert bildemanipulasjon gikk hovedpersonen fra å se stiv og oversminket ut, til å ligne en levende, rynkete musiker av kjøtt og blod. Sammenlignet med LG OLED65C8, en annen utmerket OLED-skjerm, fremhever Philips enda flere detaljer, og tegner skarpere konturer rundt ”The Boss”. Bevegelsene hans er også superglatte, der LG viser tendenser til rykk og napp.

Ambilight hever stemningen

Den fargesprakende livekonserten Live in Prague fra Hans Zimmer: (kjent komponist som står bak filmmusikken fra en rekke Hollywood-blockbustere) egner seg perfekt til å vise hva Philips-OLED-en duger til. Med stemningsfull belysning og effekter i konsertsalen, sylskarpe, uretusjerte nærbilder av musikerne på scenen og ikke minst – et nydelig lydbilde – får man virkelig full pakke. Her settes alle egenskaper på prøve, og Philips-skjermen klarer å formidle dramaet, ikke minst takket være det stemningsfulle Ambilight-lyset: Som vi tidligere har vært inne på, er det ingen tvil om at Ambilight fungerer spesielt bra i kombinasjon med OLED. Det kan gi en ekstra stemning til en romantisk film, så vel som å gi ekstra adrenalin til action, sport og spill.

Lydkvalitet

Det er ikke første gang at en TV kommer påklistret med en logo fra en velrenommert lydprodusent på fronten. Det skjer ofte med tvilsom lydmessig gevinst, og kan bære preg av å være mer en ”lisensjobb” enn genuin produktutvikling.

Philips’ samarbeid med Bowers & Wilkins faller dog ikke i den kategorien. Et eget team hos B&W har jobbet dedikert med utviklingen av de innebygde høyttalerne. Med strenge rammer på fysiske dimensjoner og elektronikk, har de konsentrert seg om valg av høyttalerenheter og EQ. Og her er det brukt høyttalerelementer av langt høyere kvalitet enn ”papp-høyttalerne” man vanligvis finner i en TV!

Diskantdomen har for eksempel membran av titan (et materiale vi kjenner godt fra B&Ws hi-fi høyttalere), og drives av en høyeffektiv neodym-magnet. Bass-delen er også gjennomtenkt, der en dedikert, aktiv basshøyttaler jobber sammen med to passive elementer.

Den påkostede innmaten gir absolutt hørbare resultater. De fremadrettede høyttalerne låter milevis bedre enn de nedadrettede høyttalerne vi finner i lillebror OLED803. Storebror har en imponerende sterk og klar stemmegjengivelse, som knytter dialogen til handlingen på en overbevisende måte. Enten det er dreier seg om en heseblesende action-film eller dagens nyheter, er det lett å høre hva som blir sagt. TV-en har også rikelig dynamisk overskudd, og låter ikke anstrengt selv når vi utfordrer den med krevende musikkspor: Hans Zimmers tittelmelodi fra Interstellar låter veloppløst, luftig og detaljert. Her er det plass til mange elementer i lydbildet uten at det grøtes til.

Philips-skjermen holder ikke følge med påkostede lydplanker som LG SK10 eller Samsung HW-N960, som begge har drahjelp av ekstern subwoofer. Det er ikke noe bassmonster vi snakker om, og den kan heller ikke spille grensesløst høyt. Du får derimot fyldig og stram bass som ikke vrenger, og kan dra volumet til maks uten at det skjærer i ørene.

Konklusjon

Philips 65OLED803 var en av de mest underholdende TV-ene i sin prisklasse, og med storebror OLED903 har Philips fikset det største ankepunktet, nemlig lyden. Med hjelp fra Bowers & Wilkins har de truffet blink, med fyldig og potent lyd som er noe av det beste vi har hørt i denne prisklassen. Legg til kruttsterk bildekvalitet og fargesprakende Ambilight-lys som utvider stemningen i hele stua, så har du en av de råeste TV-ene du kan kjøpe akkurat nå.