test: Fujifilm GFX 50R

Den gang film var lysfangeren i kameraer, var mellomformatkameraer svinedyre og eksotiske. Da var det småbildeformat som gjaldt for de fleste. I dag kalles det fullformat, men mellomformat er fremdeles bare det.

Begrepsforvirringen som kan oppstå, kan forklares med at den digitale tidsalderen har brakt flere nye formater til markedet, uten at folk flest egentlig er klar over forskjellen.

Det er egentlig ikke så viktig for store deler av markedet, som uansett ikke er i målgruppen for et mellomformatkamera. Det er derimot proffene, entusiastene, og de fotografene som søker etter noe et vanlig systemkamera ikke dekker.

Mellomformatkameraer egner seg ikke bare til studiofotografering. Kameraer som dette kan fint brukes på location, og brukes til alt fra mote, portrett, arkitektur, interiør og naturligvis til landskapsfotografering.

I den klassen finner man kameraer som Leica S2, Pentax 645D, Hasselblad, Mamiya og Phase One, hvor alle leveres med mellomformat bildebrikker. Så også Fujifilm GFX 50R, som er basert på et av de beste kameraene vi testet de to siste årene.

Fujifilm GFX 50R, er som GFX 50S fra 2017, et mellomformatkamera med en 44 x 33 mm stor bildebrikke på 51 megapiksler.

Her er bildeflaten mye større enn på sammenlignbare fullformatkameraer som Sony a7r III, Canon EOS 5DSr og Nikon Z7. Som alle har 24 x 36 mm bildebrikker med sammenlignbar oppløsning rundt 50 Mp.

Kompakt mellomformat

Fuji-kameraet er en rimeligere og mer kompakt utgave av GFX 50S, men teknisk er de så å si identiske. Den samme CMOS bildebrikken med Bayer-mønster, den samme prosessoren, og de samme egenskapene finnes i GFX 50R. Bortsett fra avtakbar søker. Her er OLED-søkeren integrert i det værtettede kamerahuset.

Søkeren har 0,77 x forstørring, viser hele bildeflaten og har 3,7 Mp oppløsning. Skuddtakten er den samme på 3 bilder/s, og kameraet har vippbar pekeskjerm med en styrepinne ved siden av. For å flytte på fokuspunkter. Med andre ord, samme tekniske utgangspunkt som i de større og dyrere GFX 50S.

Men pakket inn i et mindre, lettere og hendigere kamerahus, som er smidigere å bruke håndholdt, og som for alle praktiske formål vil levere den eksakt samme ekstreme bildekvaliteten.

Fujifilm og de som lager mellomformatkameraer, vil hevde at store bildeflater fanger mer lys, gir bedre kontroll over skarphetsdybde, bedre detaljgjengivelse og bedre bildedynamikk. Det er en sannhet med modifikasjoner, for kameraer som de allerede nevnte, kan mer enn utfordre mellomformat på bildekvalitet. Samtidig har de fordelen av mer kompakte mål, 4K-video og høyere skuddtakt. For å nevne noe.

Brukervennlighet

Den vippbare pekeskjermen kan vippes, men ikke vris i fire retninger som på GFX 50S. GFX 50R kan ikke brukes med vertikalgrepet som har plass til ekstra batteri, og uten avtakbare søker, finnes heller ikke noe tiltadapter som gjør det mulig å vinkle søkeren 45 eller 90 grader. Det mangler også fireveisknappene på baksiden, og det har heller ikke tilkoblinger for hodetelefon og mikrofon.

Men det har fått Bluetooth-tilkobling til mobilen, i tillegg til Wifi.

Ellers er som nevnt det meste likt. Som to minnekortplasser med støtte for SDXC-kort med UHS-II-klassifikasjon.

Det er god plass til hendene på kameraet, som har et sjenerøst håndgrep hvor fingrene enkelt kommer til de nærmeste knappene. Det finnes ingen statusskjerm på kameraet, men lukkertidsvalg og eksponeringskompensasjon, er godt lesbart på toppen.

Flere av knappene – 10 tilsammen – som den foran, kan programmeres etter ønske, og i tillegg til et praktisk innstillingsratt rundt utløserknappen, har kameraet et trykkfølsomt innstillingsratt bak.

Fujifilms Q-knapp er naturligvis på plass, og gir umiddelbar tilgang til 16 av de vanligste innstillingsvalgene. Kameraet har også innebygget råfilkonvertering, og valgbart oppsett av automatisk ISO.

Selv om kameraet er mindre enn GFX 50S, er det fremdeles et stort kamera. Det er merkbart større enn Fujifilm X-T3, enn si Canon EOS 5DSr, men likevel smidig i bruk. Det reagerer raskt på kommandoer med knapper og ratt, og selv pekeskjermen fungerer prikkfritt.

Men skuddtakten på 3 bilder/s, egner seg knapt for action. Det samme kan sies om kameraets kontrastbaserte autofokus, som henger etter både på hastighet og presisjon, sammenlignet med de to kameraene over. Følgefokusen er heller ikke noe å skryte av. Den jager en del i lite lys, men fungerer fint i godt lys hvor den fokuserer kjapt og presist.

Elektronisk lukker

Som GFX 50S, har også dette kameraet både mekanisk lukker opptil 1/4000s, og elektronisk lukker opptil 16.000s.

Videokvaliteten er direkte sammenlignbar med GFX 50S, og for de som formodentlig er opptatt av video på et mellomformaktkamera, er det godt å vite at videokvaliteten på 1080p, absolutt holder mål. Men neppe er egnet til de store videoproduksjonene.

Åtte objektiver

Siden lanseringen i 2017, har en GF 250mm f4 med optisk bildestabilisator, sett dagens lys. Fra tidligere består objektivparken av en 63mm f2.8 som tilsvarer en normal 50mm på et fullformatkamera, en 120mm makro f4 tilsvarende 95mm, og en 23mm F4 R LM WR som tilsvarer en 18mm vidvinkel – i tillegg til de tre vi testet GFX 50R med:

Den relativt kompakte 32-64mm f4 zoomen, tilsvarende 25mm vidvinkel til normalbrennvidde på 51mm, en 45mm F2.8 R WR som tilsvarer 36mm og portrettobjektivet 110mm F2 R LM WR. Tilsvarende en 87mm.

Med den samme tekniske innmaten, er det ingen overraskelse at bildekvaliteten er like fantastisk her som fra GFX 50S.

Samme ekstreme bildekvalitet

Bildefilene fra kameraet er rett og slett fantastiske, men ikke uten små problemer. Med den skarpe 110mm portrettelen, skaper det bilder med en detaljskarphet som tåler å ses på med lupe. Motefotografer skal kanskje være oppmerksom på at bildebrikken med Bayer-mønster, ikke har lavpassfilter. I enkelte tilfeller kan det skape litt moaré i klær med ruter eller tweed-mønster.

De tre Fujinon-objektivene jeg benyttet, er godt matchet til kameraet, og den relativt kompakte 45-en kom svært godt fra det. Litt vignettering på f2.8 til tross, landskap og gatefoto får et eget uttrykk med så god optikk.

Mens vi venter på den mer kompakte GF50mm f3.5, er den det beste valget for allround reise-, reportasje- og gatefoto.

Sammenlignet med Sony a7r III og Nikon Z7, er det ikke lett se forskjell i skarphet, men fordi den større bildebrikken gir en litt annerledes skarphetsdybde på Fujinon-objektivene – som 120 og 110mm på åpen blender, skapes det et ulikt uttrykk på f.eks. portretter.

Fuji-kameraets fargegjengivelse og bildedynamikk er i tetsjiktet, og kameraet har god kontroll på bildestøy. Her er det fullt på høyde, om ikke litt bedre enn Sony a7r III og Nikon D850.

Man skal bare være oppmerksom på at fargedybden faller med støyomfanget. Fra 6400 ISO er det gradvis synlig, men det gjelder i hovedsak på jpeg-filene.

Kameraet har også Fujis utmerkede filtereffekter eller filmsimuleringer. Med blant annet Fujifilms klassiske fiilmprofiler, som Provia, Astia, Velvia, sorthvittprofilen Acros med og uten fargefilter, og Classic Chrome. Som gir et mer rustikt uttrykk med moderate farger og dempet kontrast. Pro Neg. standard og høy bør også nevnes. Farger for myke graderinger på f.eks. portretter, sistnevnte med litt mer kontrast.

Konklusjon

Fujifilm GFX 50R, mangler videoegenskapene nyere systemkameraer har. Det er heller ikke særlig raskt, og selv om det er kompakt og rimelig til mellomformat å være, er det fremdeles et stort og kostbart kamera. Men bildekvaliteten er på høyde med det beste vi har sett, og vel så det. For de som primært er opptatt av dét, er Fuji-kameraet svaret. Proffotografer og entusiaster vil få sine drømmer oppfylt her, i et kamera som for mange av dem er et bedre kjøp enn GFX 50S.