test: McIntosh MC462

Den er stor, mektig og har endeløst med krefter. Det er kanskje den mest anvendelige forsterkeren de lager, uavhengig av om man trenger all effekten. For McIntosh kraftigste stereo effektforsterker, har ingen mangler overhodet.

Bortsett fra at den er ganske dyr, er det ingenting å utsette på MC462.

Det er klart, den sniker seg ikke inn i et Ikea-møbel sånn uten videre. Det sørger massive transformatorer for, som både bygger i høyden og tipper vekten på drøye 50 kilo. Men det er det altså gode grunner for, om man spør McIntosh.

Som har holdt på lengre enn de fleste. De rundet nettopp 70 år. Sju decennier med forsterkere og etterhvert høyttalere, hvor flere av dem for lengst har oppnådd legendestatus.

Best kjent er kanskje MC275, den 75 W kraftige rørforsterkeren som foruten et opphold på noen år, har vært i produksjon siden vi alle hadde sorthvitt-tv.

Mer kraft

Den viser at man slett ikke trenger flere hundre watt med effekt. I hvert fall ikke alltid. Men den gang da, i rørforsterkerens gullalder, var de fleste høyttalerne relativt enkle å drive. Følsomheten var høy, gjerne over 90 desibel med bare 1 watt tilført effekt, og delefiltrene i høyttalerne var enkle konstruksjoner. Som ikke slukte all strømmen.

Mens så skjedde det noe på slutten av 70-tallet. Høyttalerkonstruksjonene ble mer komplekse, flere spoler og elementer førte til at følsomheten sank. Høyttalernes motstand varierte vilt med frekvens, og de komplekse delefiltrene skapte også ‘interessante’ fasevinkler.

Det skapte et behov for mer effekt.

Forsterkerne ble større, tyngre og dyrere, men ikke nødvendigvis bedre.

Fullbalanserte kretser

Den 450 W kraftige McIntosh-forsterkeren, er i stand til å drive de mest komplekse høyttalerne med letthet. Ikke bare fordi den har store mengder med kraft, men også fordi den er konstruert for å være tilnærmet immun mot varierende impedans og fasevinkler.

Den bruker nemlig den samme typen autoformere med et enormt kondensatorbatteri, som de mye kraftigere monoforsterkerne vi har testet fra McIntosh. MC611 på 600 W og MC1.25KW på 1200 W.

Men ren effekt er som kjent ikke alt. Det skal dynamikk til også, McIntosh sier at MC462 har 66 prosent bedre dynamikk enn forgjengeren, og oppgir den dynamiske takhøyden fra 1,8 til 3 dB. Det er meget bra.

Forsterkeren er fullbalansert, eller Quad Balanced som de kaller det, hvor støy og forvrengning kanselleres. Ifølge McIntosh.

Som vanlig for en McIntosh, våker en mikroprosessor over forsterkeren, og den har Power Guard som demper klipping av signalet, mens en Sentry Monitor passer på utgangene for å unngå kortslutning.

Så er man på den sikre siden.

Mektig og musikalsk

Selv om det er en stund siden vi testet forgjengeren MC452, med samme oppgitte effekt, er det forbløffende hvor mye kraftigere MC462 oppleves. Det er ikke bare bassdynamikken som er merkbart bedre her, det gnistrer mye mer av dynamikken, og forsterkeren virker mye raskere og har hørbart bedre kontroll.

Forsterkeren erstattet et par MC611 i anlegget, og med hånden på hjertet må jeg medgi at jeg slet med å høre forskjell. De to monoforsterkerne er riktignok kraftigere, men stereoforsterkeren har den samme varme klangen – og rik på skarpt fokuserte detaljer.

Det gir konsertopptak en uvanlig realistisk fremstilling, hvor man med letthet oppnår en skala som er med på å skape en troverdig opplevelse. Enten det er Keith Jarrett Trio live, eller Puccinis La Boheme med Luciano Pavarotti og Mirellia Freni, med von Karajan som dirigent. Hvor musikken fremstår med en praktfull tredimensjonal dybde.

Den har nærmest ubegrenset med dynamikk, bare begrenset av høyttalerne i praksis, og gir Mozarts Requiem lyder fyldigere og mer levende med denne, enn med Ayre VX-R, og mer dynamisk enn med Audio Research VT80, med rør.

Klangmessig heller den mot varmere lyd, men ikke slik de eldre McIntosh-forsterkerne gjør. Lydbildet er langt mer åpent, mye skarpere fokusert, og det har en endeløs detaljrikdom. Samtidig porsjonerer den dynamikken helt uanstrengt, selv når jeg spiller høyt. Bassen oppleves som mye mektigere enn f.eks. fra en Mark Levinson No. 532H, og den dynamiske kontrasten er mer naturlig og levende enn selv fra en Gryphon Diablo 300.

Konklusjon

Hvis jeg skulle valgt fra øverste hylle, ville McIntosh MC462 stå på topp fem-listen over de forsterkerne jeg kunne levd resten av livet med. Den gjør alt riktig og ingenting galt, er bygget for å vare i generasjoner, og lyder fantastisk uansett hva du byr den av høyttalere. Den er ikke akkurat billig, og tar mye plass, men noe skal man altså ofre for å lande på i hvert fall én av komponentene i anlegget.