anmeldelse: True Detective, sesong 3

Serieskaper og manusforfatter Nic Pizzolatto ble nærmest genierklært etter den særdeles imponerende, og rystende gode, TV-serien True Detective i 2014. Fallet fra den høye pidestallen ble da også desto større da han i 2016 serverte oss den lite tilfredsstillende oppfølgeren.

Cold case
Etter andresesongen, som rotet seg bort i klisjeer, stereotyper og alt for mange bihistorier/-karakterer ble det dødsens stille fra HBO vedrørende en eventuell tredjesesong med krimkonseptet til Pizzolatto; heldigvis gav de hans kreative hjerne en ny sjanse – og nå tar han historien tilbake til det opprinnelige konseptet.

Som ringrevene Woody Harrelson og Matthew McConaughey satt i førstesesongen, er det nok en gang en cold case som skal ses på med friske øyne. Vi hopper inn i handlingen i 1990, i det den erfarne politietterforskeren Wayne «Purple» Hayes (Mahershala Ali fra House of Cards) igjen må forklare seg om etterforskingen han ledet i 1980, da to barn forsvant fra en småby i Arkansas.

Innimellom hopper vi elegant frem til 2015, der vi møter den pensjonerte, lett demente, Hayes, som intervjues av en TV-stasjon angående en cold case-dokumentar (!) om Purcell-forsvinningene. Et tidshoppgrep som fungerer overraskende godt, der vi som seere må stille oss spørsmålet om hvor mye vi kan stole på dagens Hayes; for øvrig imponerende godt sminket.

https://www.youtube.com/watch?v=btoZfxs0pE0&t=3s

Den sannhetssøkende
Hayes er en lett desillusjonert Vietnamveteran som tar dagene som de kommer, og ikke har noe særlig til liv utenfor politistyrken – men, han søker alltid etterrettelig etter sannheten, om den så (noget uortodoks) må bankes ut av en barnemisbruker. I ‘Nam var han den store stifinner som i ensom majestet i ukesvis trasket rundt i den ville jungelen, på jakt etter den skjulte fienden. Dramatiske sider vi får innblikk i i den intense fjerdeepisoden. Nå jakter han like intens på sannheten.

Den store arret på den amerikanske sjelen, Vietnamkrigen, går som en rød tråd gjennom tredjesesongen. Flertallet av hans kollegaer, inkluderte den lett mutte Roland West (Stephen Dorff), er krigsveteraner, og mange av de mistenkte under etterforskingen har vært direkte og/eller indirekte påvirket av den meningsløse krigen. Krigen hviler som en trist skygge over det lett fallerte samfunnet og den fattige delen av byen som ungene kom fra, med sosiale problemer og ekteskap i oppløsing; der lærerinnen Becca (en fortreffelig Deborah Ayorinde) står som en lysende engel midt i blant alt det meningsløse.

I tillegg til Vietnamsyndromet er rase en underliggende tematikk, der det er åpenbart at den erfarne Hayes ikke nyder like stor autoritet innenfor politiet – nettopp på grunn av hudfargen. Aldri påtatt og fortalt med bred pensel, med konstant en underliggende faktor.

All denne kompleksiteten i en karakter får Mahershala Ali frem på den mest elegante og naturlige måte. Han har en stoisk ro over seg, spiller ikke med store fakter og gester, men får subtilt frem alle nyansene i personen. En prestasjon på høyde med McConaugheys i førstesesongen.

Sørstatene
Etter at Pizzolatto gikk seg vill blant neonlysene i LA vender han for sesong 3 tilbake til røttene, hans egne Sørstater. Der hoveddelen av førstesesongen foregikk i det fuktige, øde og landlige Louisiana har vi nå forflyttet seg til den mer tørre delen av Sørstatene: Arkansas. Non en gang spiller landskapet, kulturen og folket en av hovedrollene i hans thrillerdrama. Vi er i redneckland, med en overveldende republikanskvennlig befolkning, som ser med skepsis på innblanding fra storbyen og føderalt nivå.

En landsdel med slående natur som det, bokstavelig talt, er lett å gå seg bort i, der kameraene (Germain McMicking) gis anledning til å sveipe over det overveldende landskapet, og ensomheten tar plass i mannen og hans sjel.

Alt går visstnok litt saktere i sør enn i Nordstatene, noe Pizzolatto bekrefter i hans dvelende stil, der han lar karakterene og plottet vokse på oss. Det er så visst ikke en episode av CSI Miami vi er vitne til, men den velskrevne dialogen, fra menn med ekte arr på sjelen, som driver handlingen fremover.

True Detective, sesong 3 slår ikke i like stor grad pusten ut av oss, slik som vi opplevde med den enestående førstesesongen, og er heller ikke like forfriskende original, men tredjesesongen er en fanden så godt fortalt krimhistorie, med ekte mennesker, fremragende skuespill, intelligent dialog, nydelig foto/klipp og vedvarende ubehagelig, krypende spenning. Vi premierer det store comebacket med 5 stjerner.

Pizzolatto har hele tiden sagt at han planla tre sesonger av True Detective, med forskjellige team av hovedroller. Etter sesong 3 ønsker vi oss mer!

Episode 1 kan strømmes fra HBO Nordic fra den 14. januar. Anmeldelsen er basert på de 5 (av 8) første episodene.