TEST: Sennheiser HD 820

Å lage en god, lukket hodetelefon er ingen lett jobb. Straks du forsegler høyttalerelementet inni et kammer, senkes både slaglengde og hastigheten på avlevering av transienter. Kammeret får dessuten en større rolle i lydbildet, siden mer lyd reflekteres fra veggene og tilbake i øret. I en åpen hodetelefon er det nesten bare vibrasjonene fra selve høyttalerelementet som bestemmer lyden.

Fordelene med en lukket hodetelefon er at lite lyd lekker ut, og man får mindre støy inn i øret fra omgivelsene. En åpen hodetelefon isolerer nesten ikke i det hele tatt, så du risikerer å sitte på kontoret og plage kollegaene med din tvilsomme musikksmak. Mens du heller ikke får stengt skvalderet deres ute. Fordi lukkede hodetelefoner er mer støyisolerende, er de mer brukervennlige å ha med seg rundt. På tog, trikk, ute i by og natur, you name it. Av samme grunn er de fleste lukkede hodetelefoner laget som en enkel last for en mobiltelefon, da de færreste går rundt med en ekstern forsterker i lomma. Men det gjelder ikke alle, som vi snart skal tilbake til.

En annen fordel med lukkede hodetelefoner er at bassen ofte er fyldigere og saftigere, fordi all energien kommer inn i øret i stedet for å lekke utover. Så hvis du er ute etter den aller tøffeste bassen, er lukket veien å gå.

Det er flere gode, lukkede high-end-modeller på markedet. Beyerdynamic T 5 p G2 er nærliggende å nevne, og dessuten Sony MDR-Z1R, som er de råeste undertegnede hittil har testet. Begge ligger på den fyldige siden av nøytralt, hvor Sonyene drar det til det ekstreme med kanskje de tyngste bassanslagene jeg har hørt.

Kampen om det åpne

Sennheiser ønsker med HD 820 å gå en annen vei. Her har man satt alle kluter til for å få hodetelefonene til å låte nøytralt, og mest mulig som en åpen modell.

Håndlagde øreputer i mikrofiber skal dempe støy utenfra, og hodebøylen i metall har et internt dempeelement for å ikke videreføre vibrasjoner ned i hodet. Ringradiatorelementene er dekket av glass. Dette får dem til å se ut som en åpen modell, da man stirrer rett inn i høyttalerelementet – akkurat som på den åpne HD 800 S. For øvrig en av undertegnedes klare favoritter. Men glasset har først og fremst en lydmessig funksjon. Det er nemlig konkavt, for å reflektere lydbølgene fra elementets bakside til en absorbent. Dette for å lede de reflekterte lydbølgene vekk fra øret, som de ville blitt i åpne hodetelefoner.

Klar lyd, men …

Alt dette virker både logisk og fantastisk. Men så var det dette med å omsette teori til praksis, da.

Vi tar det beste først. Lyden fra HD 820 er klar, spesielt i de høyere tonene. Her er det ingen detaljer som drukner, overtonene er meget krispe og attakkerte til lukkede hodetelefoner å være.

Slank lyd

Så til problemene. For det første er bassen slank, der man forventer en fyldig, varm og tøff bassgjengivelse. Det er en viss fylde nede i dypbassen, men øvre bassområde er nesten fraværende. Det får bassen til å låte frakoblet, nesten som det er en utfasing oppe rundt 300 Hz. Dette er et viktig område, som gir varme og klangrikdom til bassinstrumenter. Med HD 820 låter det blodfattig og endimensjonalt i bassen. Ja, det gjør at man får fokus på krispheten i strykere, og Nidarosdomens jentekor på den nyeste og fantastiske 2L-utgivelsen Lux er klart og åpent. Bare hør på Requiem-partiet. Men storheten og klangrikdommen i orgelet kommer ikke godt nok frem. Og dette med balansert XLR fra Sennheisers egne, fabelaktige HDV 820 hodetelefonforsterker til over 20.000 kroner.

Tynne vokaler

Vokaler generelt låter tynt. Björk sin stemme på sangen Blissing Me skal være langt framme i lydbildet, med klare overtoner men også en god del brystklang. Dette får ikke HD 820 tilstrekkelig frem. Mellomtoneområdet er ikke stort og frodig nok gjengitt. Til sammenligning har de åpne Audeze LCD-2C en mye større klang på stemmen, og gir en langt mer spennende presentasjon av musikken.

Hvem har rett?

Men så er jo ikke poenget med HD 820 å låte varmt og spennende, men ærlig. Som Sennheisers egne HD 800 S. Problemet er at HD 820 ikke låter som de åpne 800 S. Med sistnevnte kommer Björks stemme mye bedre frem. Det er mer klang nedover, og det er langt bedre dynamikk. Dypbassen virker en anelse slankere hos 800 S, til gjengjeld er det sammenhengen mellom bass og mellomtone en helt annen, uten droppen rundt 300 Hz. Med dette får Sennheiser et forklaringsproblem. For hvis HD 820 har rett, så må HD 800 S ta feil. Jeg kan forsikre deg: det gjør den ikke.

Når det gjelder støyisoleringen så er HD 820 selvsagt mer isolerende enn åpne hodetelefoner. Men i forhold til andre lukkede hodetelefoner lekker de faktisk en del. Musikk kommer ut og støy inn, mer enn de fleste andre lukkede hodetelefoner. Dermed bortfaller det som argument. De er også tungdrevne, og krever en skikkelig forsterker. Som igjen gjør at HD 820 er laget for arenaen hvor man normalt bruker åpne hodetelefoner. Som låter bedre enn HD 820.

Det eneste bruksområdet jeg kan tenke meg er for lavmælte vokalister i studio, som skal nesten helt inntil mikrofonen med munnen, og synge såpass lavt at de trenger meget høy lyd på lyttingen. Da kan man få feedback med åpne hodetelefoner, som gjør HD 820 mer egnet. Men om jeg drev studio, ville jeg mye heller kjøpt fire-fem par med Beyerdynamic DT 1770 Pro (seriøse studioer har mange hodetelefoner), til samme pris som ett par Sennheiser HD 820. Beyerdynamic-ene låter bedre i de fleste disipliner.

Konklusjon: Mageplask

Sennheiser har med HD 820 laget et par hodetelefoner som låter som åpne. Det vil si, de har svakhetene til åpne (vanskelig å drive, ikke spesielt støyisolerende, slank bass), men ikke så mange av styrkene. Ja, de låter klart, men de mangler dynamikken og tonestrukturen til de beste åpne. De mangler også bassrikdommen og engasjementet til de beste lukkede hodetelefonene.

På spørsmålet: ”Hvem er de laget for?”, så må vi derfor bare svare: ”Ha’kke peiling”. Her har Sennheiser rotet seg bort, og tatt et hardt og dyrt mageplask.