test: Audeze LCD-2 Classic

Audeze er blant produsentene som sverger til planmagnetiske hodetelefoner. Som skiller seg fra vanlige, dynamiske hodetelefoner ved å være en slags hybrid mellom disse og elektrostatiske paneler. Tenk et slags elektrostatpanel, som ikke trenger ekstern strøm for å aktiveres, det holder med det elektriske musikksignalet.

Teknologien har fått godt fotfeste i high-end-klassen, men er lite brukt i lavere prisklasser, da planmagnetiske elementer er dyrere å utvikle og produsere enn dynamiske. Audeze er blant unntakene, de tilbyr nemlig slike hodetelefoner ned til under 5.000 kroner. Men de har også LCD-4 til 50.000 kroner. Den åpne LCD-2 Classic er i så måte en midt på treet dyr hodetelefon til Audeze å være, med en prislapp på 9.000 kroner.

 

Classic

Behovet for en LCD-2 Classic oppsto etter Audeze finspisset sin LCD-2 med nye høyttalerelementer som de kaller Fazor-elementer. De skal fikse problemer med interferens mellom de to hodetelefonelementene, som – selv om hodetelefoner selvsagt har mye mindre av dette enn to høyttalere i samme rom – kan gå utover dynamikken.

Men en del tilhengere av den originale LCD-2-modellen mente at øvre mellomtone ble for fremtredende på den nye. Derfor har Audeze nå lansert LCD-2 Classic, eller LCD-2C, med de originale høyttalerelementene. For en varmere lyd. I tillegg leveres Classic-modellen i en enklere emballasje og med elementhus i nylon i stedet for tre, for å få ned prisen en tusenlapp.

 

Fjærlett gigantmembran

Hodetelefonene bruker en membran av kjempetynn og superlett film, men med en kjempestor flate på 106 mm, hvor dynamiske hodetelefoner har typisk 40-50 mm. Planmagnetiske membraner har nesten ikke slaglengde, og trenger derfor større flate. Fordelen er en mye raskere reaksjonsevne. Ulempen kan være en litt tammere bass, det er også ganske typisk at planmagnetiske hodetelefoner ikke kan spille med like høyt lydtrykk som dynamiske. Og når de gir seg på lydtrykk, så blir forvrengningen mye styggere enn med dynamiske, som går i en mer behagelig kompresjon mens planmagnetiske skurrer stygt.

 

Komfort

LCD-2 Classic veier hele 550 gram uten kabel, som må være de tyngste jeg har hatt på hodet (fordi det ikke var jeg som testet LCD-X). De veier mer enn det dobbelte av Audio-Technica ATH-ADX5000 og over 100 gram mer enn hva som er typisk for hodetelefoner i den dyrere klassen.

Likevel er de usedvanlig behagelige å ha på seg, takket være de tjukke, gode putene. De har riktignok en del vekt mot kjeveleddet, og det må de nok ha for å motvirke tyngdekraften nok til å sitte tett. Men ikke mer enn at de digge putene tar godt imot. Dette er likevel ikke hodetelefoner man velger om man skal sitte og headbange til musikken, disse egner seg best i ro og mak i godstolen.

Lyden av Classic

Med sin lange kabel og store plugg er LCD-2 Classic beregnet på hjemmebruk med en skikkelig forsterker. Med den usedvanlig kraftige hodetelefonforsterkeren som er innebygd i den integrerte McIntosh MA7000 byr de på litt av noen opplevelser. Det samme gjør de med Sennheiser HDV 820, en hodetelefonforsterker med DAC til 21.500 kroner, som vi nettopp har fått inn, og du vil nok også få mye av de samme a-ha-opplevelsene med en Pioneer U-05 til 8.000 kroner.

Det første jeg biter merke i er den store, fyldige mellomtonen, som gjør at sangstemmer kommer ut med stor brystklang. Dette gjelder ikke bare mannfolk med pondus, men også spedere kvinnestemmer som Aurora og Björk får en fyldigere karakter. De får en kremaktig og nydelig klangstruktur, rett og slett.

Det er også en meget hyggelig overraskelse at bassen har mer tyngde og kraft enn jeg hadde forventet. Bassgitaren på Anderson .Paaks Cheers med gjesterapper Q-Tip kan låte litt slankt, men LCD-2C får den godt frem. Og Kacey Musgraves Slow Burn er en flott singer/songwriter-vise, med Musgraves’ fine stemme oppå en gitar som både har krispheten intakt, mens klangen fra gitarkassa er stor og fargerik. Og når bassgitaren og trommene kommer inn, er det heftig og livlig på én gang. Sangen finnes for øvrig som i 96 kHz MQA-format i Tidal, som låter meget bra gjennom Roon-avspilleren for PC og Mac. I mitt tilfelle spiller jeg gjennom Hegel HD30, da dekodet i Roon siden Hegel-DAC-en ikke støtter MQA.

Konkurrenter

Til sammenligning er MrSpeakers Æon Flow Closed til samme pris slankere, og krever dessuten mer forsterkerkraft for å våkne opp. Og de er faktisk lukkede, som vitner om at den fyldige, varme lyden i LCD-2C slettes ikke er hverdagskost for et par åpne hodetelefoner med planmagneter.

Derimot, sammenligner man med Sennheiser HD 800 S, så er det noen detaljer i toppen av frekvensregisteret som ikke kommer like godt frem med LCD-2C. Gitaranslagene er enda krispere med Sennheiser, gjengitt med en vektløshet og en detaljrikdom som Audezes bidrag ikke er i stand til å konkurrere mot. Dynamisk kontrast, og evnen til å spille enda høyere er også Sennheisers fordel. Nå er de også en del dyrere, og Audeze LCD-2C står ikke tilbake musikalsk. For øvrig, apropos Roon, så finnes det DSP-filtre der til nettopp Audeze sine hodetelefoner. Når filteret aktiveres til LCD-2C, så kvitterer hodetelefonene med å bli enda litt strammere, samtidig som bassen blir enda varmere og mer klangrik men uten å bli tregere. Stereoperspektivet blir også mer sammenhengende.

Konklusjon

De er store og tunge, men Audeze LCD-2C er likevel med sine tykke og myke puter behagelig å ha på hodet. Og lyden er en ganske annen enn man forventer fra et par åpne hodetelefoner med panmagnetiske elementer. De låter nemlig fyldigere og mer bassrikt enn man ville trodd.

Det er en nerve her, som rett og slett er vanedannende, og som jeg tar meg i å savne hver gang jeg bruker andre hodetelefoner. Så får det heller være at de kanskje ikke er ærlige nok for en studiotekniker. De er nemlig ganske tilgivende overfor en dårligere innspillinger. Og til daglig bruk er det slettes ingen ulempe.