anmeldelse: Springsteen on Broadway (Netflix)

Med showet «Springsteen on Broadway» spilte Bruce Springsteen (69) på en av de minste scenene han har opptrådt på i løpet av de siste 40 årene. Megarockestjernen som er mest kjent for sine legendarisk lange maratonkonserter, med et publikum på 30-80.000, valgte plutselig å gå i stikk motsatt retning. The Walter Kerr Theatre i New York har kun 960 sitteplasser, og The Boss gjennomførte hele 236 (!) show i perioden oktober 2017-desember ’18.

Intimkonsert
Fem kvelder i uken de siste 14 månedene har The Boss satt han seg ned foran et enslig piano, med sitt munnspill og en rekke gitarer mens han soloakustisk har spilt seg igjennom utvalgte godbiter fra sin rikholdige katalog. Innimellom sangene fortelles anekdoter fra Springsteens begivenhetsrike liv, som han skrev om i selvbiografien «Born to Run»  (2016).

Konsert er for øvrig ikke en helt presis beskrivelse av kvelden, for det er ikke en konsert i klassisk Springsteen-forståelse av ordet. På Broadway serverte The Boss et show. Et show med fast regi, manus og en spikret setliste. I løpet av to og en halv time er ca. 45 % sang og resterende dialog – der historiefortelleren Springsteen kommer til sin rett.

Det nærmeste vi kommer noe tilsvarende er hans to akustiske Christic-konserter i 1990.

Billettene har nærmest vært umulig å få tak i, og har gått for mange titusener på svartebørsmarkedet. Desto mer gledelig at Netflix nå gir hele verden muligheten til å oppleve dette enestående showet.

Det første Broadway-showet Lyd & Bilde var tilstede på var 30. desember i fjor. I forbindelse med Netflix-premieren tok vi nok en tur over dammen, og så showet den 1. desember i år. Setlisten var nærmest identisk, men lengden hadde gått opp med 20-25 minutter. Vi møtte en Springsteen som var løsere i snippen og oftere vandret utenfor manus med lengre monologer enn i starten av showeserien – slik vi også opplever ham i Netflix-filmen (tatt opp 17. og 18. juli i år). Vi var meget spent på om Netflix-produksjonen ville klare å gjenskape den usedvanlig intime atmosfæren og nærheten – det har den!

Liv og levnet
Bruce Springsteen tar oss med på en reise gjennom sitt eget liv, både på det personlige og profesjonelle plan. I like stor grad er kvelden en reise i amerikansk nyere historie, samfunnsliv og, ikke minst, personlige relasjoner.

Den vakre rammen rundt det hele er et av de minste teatrene på legendariske Broadway: The Walter Kerr Theatre. Teatret befinner seg et lite steinkast fra Times Square. Et klassisk teater fra 1929 som gir en usedvanlig intim og unik atmosfære.

One-man-show
Intimkonsertene på Broadway er en stor kontrast til Springsteens sedvanlige konserter med the E Street Band, full blåserekke og stort backingkor. Ikke minst på grunn av det lave publikumsantallet, men også fordi det hele er soloakustisk, men den største forskjellen er nok at showet er det samme kveld etter kveld.

For en artist som vanligvis stokker om og fornyer ca. en tredjedel av setlisten hver eneste konsert, er Broadway en stor overgang. Showet foregår i enkle former, han har hverken regissør eller manusforfatter – det er et «one-man-show» i ordets rette forstand; som Springsteen uttalte til The New York Times: «That’s me! I’m going to direct myself onstage and I wrote up the script on my own. It’s a pretty basic show.»

Growin’ up
Hele showet et bygget opp rundt selvbiografien, der vi kronologisk følger Springsteens oppvekst i den lille industribyen Freehold i New Jersey, til spillejobber på alle tenkelige steder i The Garden State, platekontrakt med Columbia, superstjernetilværelse, barn, forhold og den grunnleggende gnisten til å skrive musikk og opptre for publikum. Som en rød tråd går hans trøblete forhold til sin far og opp- og nedturer gjennom livet.

Det er ikke monsterhittene eller de mest kjente sangene som preger aftenen, Springsteen har nøye valgt ut et knippe låter som definerer viktige momenter i hans liv, og som forteller oss noe essensielt. Det er på dette planet Broadway-showet fungerer så godt, tekstene og historiene flettes naturlig sammen og utdyper den store samtalen.

Adam raised a Cain
Til tross for den vedvarende konflikten med hans alkoholiserte og manisk depressive far, var det eksakt ham Springsteen forsøkte å «kopiere» og imponere. I det han trådte ut på scenen var det i sin fars arbeidsklær, han sang sanger om det harde livet til gutta på gølvet, samt om det ofte konfliktfylte forholdet mellom far og sønn. Om ikke annet, så gav hans far ham mengder av materialet til klassikere i studio.

Springsteen gir oss så en rørende intro til My Father’s House, som han sier, den mørke og depressive delen av barndommen, før han kommer til den lyse og livsbejaende siden, med sin mor. Hun hylles med en av hans mest personlige tekster, The Wish.

Historiefortelleren
Under kvelden på Broadway kommer en av Springsteens største evner til sin rett, historiefortelleren som makter å gjøre egne historier universelle. Heri ligger Springsteens genialitet: Han får sin lokale, og høyst personlige, versjon av livet i småby-Amerika til å ha universell appell, som gir gjenkjennelse og resonans til oss «alle». Springsteen, den største sønnen New Jersey har fostret siden Ol’ Blue Eyes, har gitt mang en fan selve lydsporet til deres liv.

Morsomme men også såre øyeblikk fra et langt og innholdsrikt liv; som da han som syvåring, stotrende, må gå inn i farens stambar for å fortelle ham at moren ber ham komme hjem.

Historiene Springsteen forteller svinger fra løssluppen humor, via dype personlige opplevelser til det største alvor. Etter å ha erklært sin affeksjon for Amerika, dets folk og kultur, blir han nærmest sakral i sin fremføring av klassikeren The Promised Land. I det Springsteen kommer helt frem på scenekanten, synger direkte til oss uten mikrofon, er det nærmest som å ha Sjefen syngende for seg i sin egen stue. Gåsehudopplevelsen kommer krypende, som om «Amerikas sjel» stikker hånden inn i kroppen din, og ømt klemmer rundt hjertet.

Rearrangerte sanger
Få av Springsteens største hits har fått plass i showet, og de som er med er nærmest ugjenkjennelige.

Etter en lang intro til hans mest misforståtte sang, der Sjefen forteller om møtet med Ron Kovic («Born on the 4th of July»), hans langvarige forhold til Vietnam-veteranene og hvilken skyldfølelse han fortsatt sliter med i det «noen andre dro i hans sted» gir han oss Born in the USA. The Boss’ mest kjente sang fremføres med en frenetisk rå intensitet, der Springsteen hamrer løs på gitaren i en sjelsettende bluesversjon, mens nærmest hele sangen foregår a cappella. Rått, intenst, der han brøler og spytter ut ordene – for, en gang for alle, å understreke hvilken protestsang det er.

Følelsene tar overhånd
Cirka halvveis ut i showet er tiden kommet for å hylle Bandet (med stor «B»). Han snakker om the E Street Band som selve gnisten til å spille. Når magien skjer, og 1+1 blir 3. Ikke nødvendigvis de beste musikerne, men de riktige; fra samme byen og med samme bakgrunn.

I det han setter i gang Tenth Avenue Freeze-Out, om tilblivelsen til bandet, og snakker om Clarence «The Big Man» Clemons, tar følelsene overhånd. Som Springsteen sier: «Det var som å miste regnet».

Springsteen må ta en liten pause, som overhodet ikke virker innøvd. Dette er en aften der han til det fulle byr på seg selv, usminket, autentisk og blottlagt.

Fruen, Patti Scialfa, bidrar på to nydelige duettnummer, Tougher Than the Rest og Brilliant Disguise. Som reneste Johnny Cash og June Carter fremfører ekteparet Springsteen sin kjærlighet til hverandre, mens Springsteen utdyper de store utfordringene det er å blottlegge seg for sin partner. Blant kveldens høydepunkter.

Trump
Vi kommer, selvsagt, ikke utenom dagens situasjon i Amerika og president Trump. Presidenten nevnes ikke ved navn, men det er ingen tvil om hvem han snakker om når han, i bitre ordelag, forteller om det siste årets angrep på selve fundamentet for demokratiet, med undergraving av rettsstaten, den frie presse og en bevisst splitting av folket – et folk som marsjerer i gatene.

Sjefen siterer Martin Luther King Jr.: «The arc of the moral universe is long, but it bends toward justice», før han setter i gang en sakral versjon av The Ghost of Tom Joad.

Å sitte midt i sentrum av byen der tvillingtårnene raste, gir også definitivt en ekstra dimensjon til The Rising.

Selverkjennelse og utleverende
Som Springsteen så ofte har uttalt under sine mange konserter: «You don’t know me. You think you do, but you don’t.» På Broadway derimot, er han usedvanlig utleverende, åpen og genuin. Under «Springsteen on Broadway» føles det som vi kommer bak masken på privatpersonen Bruce Springsteen. Han forteller at han ikke savner ungdomstiden, men han savner «den blanke, uskrevne siden» livet er når du er ungdom.

Selvironien og motsetningene i hans eget liv og lære sitter løst. Mannen som aldri har hatt en vanlig jobb (før nå) eller vært inne i et fabrikklokale, har brukt hele livet sitt på å ikke skrive om annet. Tidlig i karrieren var tekstene hans fulle av bilen som metafor, men ironisk nok fikk ikke Springsteen førerkort før i midten av 20-årene – det hindret ham ikke fra å skrive klassikeren Racing in the Street.

Et annet av hans musikalske hovedtemaer har vært å komme seg bort fra hjemstedet, blant annet i Born to Run, som naturlig nok avslutter aftenen:
Baby this town rips the bones from your back
Its a death trap, it’s a suicide rap
We gotta get out while were young
’cause tramps like us, baby we were born to run

Den dag i dag lever Springsteen, med familien, 10 minutter (!) unna fødebyen i New Jersey.

Skuespilleren
Showet er sydd sømløst sammen med tekster som matcher sangene og har en flott dramaturgisk oppbygging, er nydelig filmet og sobert klippet. Latteren sitter løst, men det er ikke langt mellom øyeblikk der vi, bokstavelig talt, må tørke tårene. Han står selv for både manus og regi på showet, mens Thom Zimney har regissert Netflix-filmen. Eneste rekvisittene er noen kasser for turnélivet, og Sjefen selv i utvaskede jeans og t-skjorte.

Det henger en teleprompter på veggen, men Springsteen kikker sjelden bort på den. Dialogen flyter lett og naturlig, uten tegn til å være innøvd. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Martin Scorsese ønsket seg Springsteen som skuespiller.

Rockehistorie
Vokalt har han vel nærmest ikke fremstått bedre, og gitar-, piano- og munnspillet sitter som et skudd. I tillegg er lyden fortreffelig. Showet er fritt for dødpunkter, og gir oss et unikt innblikk i artistens liv, moral og mangefasetterte følelsesliv. Ofte kommer historiene midt i en sang, eller mens han klimprer på pianoet/gitaren.

Dog, i all euforien klarer vi ikke å fravriste oss tanken om at «Springsteen on Broadway» nærmest fremstår som Bruce Springsteens minnetale. En emosjonell heisatur, og en oppsummering av et levet liv. La oss håpe den sterke stemmen fra New Jersey ennå har mange år igjen på landeveien. En ting er sikkert, Amerika trenger ham som et korrektiv mer enn noensinne.

Mer enn 30 ganger har vi sett Bruce Springsteen live, flere av dem i en akustisk setting, med alt fra 3.500-120.000 tilskuere. Aldri har vi opplevd ham sterkere, mer intens, emosjonell og genuin enn på Broadway. Med Broadway-showet skriver The Boss rockehistorie – virkelig en «once-in-a-lifetime» opplevelse. 6 stjerner.

Hele showet blir tilgjengelig på LP, CD og strømming fra den 14. desember.

Setliste:

• Growin’ Up
• My Hometown
• My Father’s House
• The Wish
• Thunder Road
• The Promised Land
• Born in the U.S.A.
• Tenth Avenue Freeze-Out
• Tougher Than The Rest
• Brilliant Disguise
• Long Time Comin’
• The Ghost of Tom Joad
• The Rising
• Dancing in the Dark
• Land of Hope and Dreams
• Born to Run