test: Canon EOS R

Tross at det tas bilder som aldri før, sliter de tradisjonelle kameraprodusentene med å selge kameraer. Det har særlig gått ut over kompaktkameraene, men speilrefleksene har også fått seg et par på trynet.

Angivelig fordi folk flest – hvem de nå enn måtte være, foretrekker å ta bilder med mobilen.

Dermed må kameraprodusentene finne på noe nytt.

En vei å gå, er å slippe taket i speilreflekssegmentet, og melde overgang til de speilløse kameraene. Det har Olympus, Panasonic og Sony gjort for lengst, og det ser ut til å ha fungert godt for dem.

Men Nikon og Canon har strittet imot. Joda, Nikon har allerede lagt bak seg floppen med Nikon 1-systemet, og Canon trengte fem år på lage et seriøst speilløst kamera (EOS M50), men i lys av fjoråret kan mye tyde på at fremtiden tilhører speilløse fullformat systemkameraer.

Nikon lanserte to kameraer på slutten av 2018, og Nikon Z7 er kanskje det beste kameraet de har laget siden D850. I hvert fall mener vi det, etter testen som du leser på våre nettsider.

Canon har ikke råd til å stå utenfor, og slapp EOS R like etterpå, og dermed er den siste brikken på plass. For ikke å si fullformatbrikken. For kameraet har som Z-serien og Sonys alpha-serie, en 24 x 36 mm stor bildeflate, og dermed stiller EOS R i godt selskap blant fullformatkameraer.

Det er en sannhet med modifikasjoner, men større bildelflate kan fange mer lys og kan ha bedre støyegenskaper på høy ISO. Men fullformatkameraene er større og det betyr større objektiver og ditto høyere vekt. Om man sammenligner med APS-formatet som Fujifilm bruker, eller MFT-formatet til Olympus og Panasonic.

De nærmeste konkurrentene til EOS R, er Sony a7 III og Nikon Z6. Men jeg vil mene at også Fujifilm X-T3, har egenskaper som gjør det til en seriøs konkurrent i denne klassen. Og dét til en langt lavere pris.

EOS R

Canon har ikke spart på konfekten på deres første fullfomatkamera i den speilløse klassen. Det vil si, om vi holder video utenom, noe vi skal komme tilbake til.

Innvendig sitter en ny versjon av Canons fine 30 megapiksler, bakbelyste fullformat CMOS-bildebrikke. Den første utgaven testet vi i EOS 5D Mark IV, Canons kanskje beste allroundkamera.

Den nye utgaven har intet mindre enn 5655 Dual Pixel fasefokussensorer (nei, det er ikke en trykkfeil). De dekker stort sett hele bildeflaten. og fungerer fremragende under ulike lysforhold, og fokussporingen er forbløffende kjapp og presis. For ikke å glemme stillegående.

Bildebrikken har dog ikke bildestabilisering, som Nikon Z7 og Sony a7 III har. Her stoler Canon istedet på den optiske bildestabilseringen i EOS EF objektivene.

Som alle speilløse kameraer, har også dette elektronisk søker. En stor OLED-søker med 3,7 Mp oppløsning og 0,76 x forstørrelse. Kameraet har en vribar pekeskjerm, som også kan brukes som styreflate for valg av fokuspunkter. Det kan f.eks. ikke Nikon Z7 som istedet har en styrepinne ved siden av skjermen.

Kameraets skuddtakt er godkjent, men åtte bilder/s er gjerne snaut for et actionkamera. Eller fem bps med kontinuerlig autokus, som synker til tre bps med fokussporing påslått. Det hjelper litt at kameraets autofokus er så bra at den smeller til med skarpe bilder på alle eksponeringene, nesten uten unntak.

Video

Men vi må snakke om elefanten i rommet. For selv om Canon har hentet litt DNA fra EOS 5D Mk IV, har de vært alt for forsiktige når de bestemte seg for videofunksjoner på EOS R.

Det kan riktignok skyte 4K/30p-video i 8-bit (4:2:0 og 480 Mbps) til minnekortet, eller 10-bit 4:2:2 til en ekstern opptaker via HDMI. Også med Canon Log som er praktisk for gradering av videoklippene i postproduksjon.

Men alt dette foregår med hele 1,76 x beskjæring. Som gjør en 50mm til en 88mm, en 16-35mm zoom til en 28-62mm, og en 70-200mm til en 124-355mm.

4K-opptakene kan gjøres fra hele bildeflaten, eller som Super35 med beskjæring, med flat- eller N-Log bildeprofil, og i 30, 25 eller 24p, opptil 144 Mbps.

Som man ser, er det en fordel for videoopptak med tele, men en ulempe med vidvinkel. Det finnes som nevnt ikke intern bildestabilisering av bildebrikken, men man kan aktivere digital stabilisering på videoopptak (gir ytterligere beskjæring og dårligere skarphet), og så har de fleste telezoomene til Canon optisk stabilisering.

Kameraet viser ikke noe zebramønster under opptak slik at man kan holde øye med eksponeringen. Men man kan endre eksponering sømløst, og flytte fokus lydløst på pekeskjermen.

Videokvalitet

Kvaliteten på videoopptakene avhenger delvis av innstillingsvalg som elektronisk bildestabilisator eller ei, og hvor godt Canons fokussystem henger med bevegelser. Opptak med EOS RF 50mm f1,2, ga utmerket skarphet både på HD- og 4K-video (internt i kameraet. Detaljskarpheten er god, men ikke helt på nivå med Sony a7 III eller Fujifiløm X-T3. Som begge gir litt skarpere 4K-filer.

Så, absolutt godkjent, men ikke klasseledende på samme måte som EOS 5D Mk IV har vært.

Autofokusen gjør en god jobb, men er ikke like kjapp og presis i lite lyd innendørs, som den er i godt lys utendørs. Men den er raskere enn på Nikon Z7 under opptak.

Det er synlig rolling shutter, brytning av linjer på panoreringer, noe jeg hadde håpet Canon hadde klart å luke bort på EOS R.

Nytt kamerasystem

Hvis man begynner med blanke ark, slik Nikon gjorde med Z-systemet, Sony med alpha-serien, og Canon har gjort med EOS R – får man muligheter man ikke har når utgangspunktet er et eksisterende kamerasystem.

Med det plasskrevende speilhuset ute av verden, kan kameraet lages mindre, lettere og mer smidig enn et speilreflekskamera. Som her, hvor Canon bruker elektronisk søker, en ny objektivfatning med 54mm diameter og kortere registeravstand. Det gir rom for ekstremt lyssterk optikk ned mot f0,9 uten alle ulempene.

Kameraet kan bruke stort sett alle eksisterende EOS EF-objektiver, med den medfølgende adapteren, og selv om Canon ikke har offentliggjort noen oversikt over kommende objektiver, ligger det i kortene at de vanligste brennviddene vil bli dekket først.

Til nå er det annonsert fire RF-objektiver til EOS R-serien. Vi har prøvd alle fire. Den lyssterke EF 28-70/f2, kommer ikke før i 2019, men vi har fotografert med et tidlig eksemplar. Uten å ta akkurat de bildene med i vurderingen av kameraets bildekvalitet.

Men de andre tre har vi brukt i flere uker sammen med kameraet. Det er en nykonstruert RF 24-105/f4 som også leveres i settet med kameraet, en liten og lett RF 35/f1,8 makro – med bildestabilisator – og den ekstremt skarpe RF 50/f1,2.

Testene av objektivene, kommer fortløpende i magasinet og på nett.

Brukervennlighet

Etter utallige kameratester de siste 20 årene, blir man veldig tilpasningsdyktig. Det tar vanligvis ikke mange minuttene å få betjeningen til å sitte i fingertuppene, slik at jeg kan konsentrere meg om fotograferingen. Å slippe å lete etter knapper og funksjoner.

Med EOS R brukte jeg lengre tid enn vanlig. Det skyldes ikke bare at Canon har valgt å starte fra scratch i ordets rette forstand, men også at de har prøvd å tenke nytt. Med vekslende hell.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Kameraets OLED-søker slukker noen millisekunder mellom hvert bilde på serieopptak, men er ellers i klasse med de beste på bildekvalitet.

Pekeskjermen fungerer nesten prikkfritt, men det hendte noen ganger at den hang ett lite sekund, når jeg forsøkte å flytte fokuspunkt med fingeren. Så langt så bra.

Det er for øvrig bare én kortplass her. For SD-kort, helst med støtte for UHS-II, men for målgruppen er det neppe et problem at kameraet ikke har to kortplasser. Slik proffkameraene gjerne har. La meg legge til at kameraet har USB-lading, praktisk nok.

Plasseringen av strømbryteren kan ved første øyekast virke praktisk nok. Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at det er bortkastet å plassere den ved siden av søkeren. På toppen av kameraet. Der kunne det passet med et innstillingshjul for serieopptak og selvutløser, eller valg av lysmåling, minnebanker, eller noe fotografer trenger rask tilgang til.

Multifunksjon

Canon har funnet ut at det er mer fornuftig å plassere den minste knappen på kameraet ved utløserknappen – M-Fn for multifunksjon – som når man trykker på den, gir deg tilgang til ISO, serieopptak, servofokus og blitskompensering, med innstillingshjulene på kameraet. Trykk og vri for å velge funksjon og endre innstilling. Man kan også endre innhold under M-Fn, og hvitbalanse, eksponeringskompensasjon, lysmåling, fokusområde og bildestiler kan også endres her.

Andre knapper kan også programmeres, men det er merkelig at det ikke er mulig å flytte serieopptak ut av menyene, og til én egen knapp på kameraet.

En merkelig forglemmelse.

Men alt dette og mye mer, er tilgjengelig på pekeskjermen. Bare trykk på Q så har man tilgang rett på skjermen. Det fungerer kjapt og enkelt, men forutsetter at skjermen ikke er snudd 180 grader.

Programhjulet vi kjenner fra EOS 5D Mk IV, EOS 6D II og EOS M50, er erstattet med en knapp og et hjul. Trykk og vri for å endre programvalg på den lille OLED-skjermen til høyre for søkeren, og trykk INFO-knappen for å bytte mellom innstillinger og programvalg for stillbilder og video. Enkelt og greit.

Mens ergonomien med noen nevnte unntak er bra gjennomført, ble jeg aldri helt fortrolig med Canons nyvinning på EOS R. I høyre hjørne over skjermen der tommelen ender på baksiden, har Canon lagt til et berøringsfelt: M-Fn Bar.

Den kan konfigureres til å aktivere flere av funksjonene på kameraet, som så kan endres. Men først må den aktiveres i menyene, og deretter kan den konfigureres. Seks av funksjonene – autofokus, ISO, hvitbalanse, videoopptak, fokussjekk/skjermvisning, og fleksibelt eksponeringsvalg – kan hentes fram ved å stryke fingeren over flaten. Deretter kan man velge å endre for eksempel ISO-verdi (eller Auto-ISO), fokusområde eller hvitbalanse.

God tenkt, men etter en ukes tid kom jeg fram til at en knapp og et innstillingshjul hadde vært mye raskere. Ofte reagerte ikke berøringsflaten på kommando, og jeg endte med å deaktivere den i menyen.

Her kunne for eksempel plassen der Canon har valgt å plassere strømbryteren, vært benyttet.

Man kan håpe at M-Fn Bar blir mer raffinert i en kommende fastvareoppdatering.

Bildekvalitet

Canon bommer sjelden på bildekvaliteten og gjør det heller ikke her. Bildene er nær identiske med testbildene fra EOS 5D Mk IV, men jpeg-filene har fått justert fargegjengivelse. Som jeg oppfatter som bedre med mer mettede farger, og med litt bedre detaljskarphet. Det er små forskjeller i skarphet på filene sammenlignet med Sony a7 III, mens a7r III har litt bedre detaljskarphet.

Canon-kameraets 30 Mp tåler fint sammenligning med 45 Mp bildebrikken i Nikon Z7, men i likhet med a7r IIIs 45 Mp, ligger Canon-kameraet et hakk bak de to på detaljskarphet.

Det spiller liten eller ingen rolle for de som primært er i målgruppen for EOS R. Nemlig bryllupsfotografer som er opptatt av bl.a. farger, hvitbalanse og støy, eller portrett- og reisefotografer som ikke etterspør ekstrem oppløsning.

Jeg la forresten merke til at kameraet hadde en tendens til å undereksponere opptil et halvt trinn, på motiver med stor kontrast og enkelte lyse flater. Det virket noen ganger som om kameraet lot seg lure av litt hvitt i bildeflaten, men for det meste var treffsikkerheten utmerket.

Det samme kan sies om støyomfanget, som ikke eksisterer før ved 6400 ISO hvor detaljskarpheten faller, og kornstøy gjør sin inntreden. Det går helt fint å fotografere også på 12800 ISO, men da er bildestøyen merkbart til stede.

Konklusjon

Canons nykommer har noen betjeningsmessige barnesykdommer. De fleste av dem kan løses med en fastvareoppdatering av kameraet, mens andre neppe blir fikset før neste modell kommer. Videokvaliteten selv på 4K, er godkjent, men ikke klasseledende som håpet. Og den kraftige beskjæringen er og blir en ulempe på videoopptak. Men Dual Pixel-autofokus, den velfungerende pekeskjermen og nydelig optisk kvalitet, trekker veldig opp for EOS R-systemet. Det er lite å pirke i på bildekvalitet, og selv om kameraet ikke er det raskeste i klassen, er det likevel et interessant allround alternativ til de nærmeste konkurrentene. Spesielt for fotografer som allerede har flere Canon-objektiver.