Anmeldelse: Mamma Mia! 2 – Here We Go Again

Mamma Mia! 2 er en film det er lett å kritisere, en tynn historie, et åpenbart publikumsfrieri og et sterkt karikert persongalleri – men, misliker du den skal du være rimelig surmaget og ha en negativ holdning til livet generelt. Nok en gang lar vi oss sjarmere av den brogete gjengen og de fengende rytmene fra ABBAs lekne popmusikk.

Det er hele 10 år siden Mamma Mia! tok kinopublikumet med storm, og fylte opp den allerede velfylte pengebingen til Björn Ulvaeus og Benny Andersson. I oppfølgeren følger vi den unge Donna (Lily James) backpackende Europa rundt, mens hun har one-night stands med de unge utgavene av Harry, Bill og Sam. I nåtiden forsøker datteren, Sophie (Amanda Seyfried), å skape seg et eget liv og levebrød i idylliske Hellas; mens hun tynges av sorg.

Historien er syltynn og veldig mange av sangnumrene føles noget påtvunget historien og mer kunstig koreografert enn i originalen, det er også langt færre klassikere fra ABBA-katalogen. Oppfølgerens største fortrinn er utvilsomt den absolutt fantastiske prestasjon fra Lily James, som både synger, danser og spriter opp det litt stive manuset så det virkelig rocker av hennes scener. Midtpartiet blir langtekkelig og trekker tempoet ned, men så kommer selveste Dancing Queen i en særdeles fengene scene – og derifra og ut blir det en eneste lang gjensyns-popfest! Fire svake stjerner.

4K-utgivelsen byr på upåklagelig både lyd- og billedkvalitet, med lekre, skarpe farger og en topp lydmiks. Det omfattende bonusmaterialet serverer en rekke minidokumentarer (der alle snaker pent om hverandre), sing-along, samt kommentarspor.