test: Sonus faber Sonetto V

Tenk deg en dresskledd herre. Ulastelig antrukket i italiensk snitt, med upåklagelig skopuss, veltrimmet hår og skjegg. En ekte gentleman. En som konverserer lett med alle, og sprer god stemning i selskapet og har et smittende humør.

Men så kastes jakken og vår mann entrer scenen i selskapet med en elgitar hengende over hoftene, og på én, to, tre, fire, kjøres en heftig bluesaktig rock i gang som blåser deg over ende.

Det er en ganske god analogi for Sonus fabers nye Sonetto V. En mellomstor gulvstående treveis høyttaler, her kledd i sort lakk med sort stoff, kunstskinn og aluminiumsdetaljer.

En høyttaler som fremkaller det forslitte begrepet ulv i fåreklær, men som fortjener en mer nyansert beskrivelse.

Sonetto-serien

Den kledelige sorte høyttaleren finnes i hvitt, og en meget lekker valnøttfarget trefiner, og er den nest største i Sonus fabers nye Sonetto-serie. En rekke med åtte høyttalere i alle størrelser, som erstatter den kritikerroste Venere-serien på sikt.

Sonetto har gjort et lite hopp prismessig sammenlignet med Venere, men et stort hopp i riktig retning på byggekvalitet – og ikke minst: Lydkvalitet.

Mens tidligere tiders Sonus faber-høyttalere, hadde en sjarmerende varm klang og et stort lydbilde (selv de små), har nyere utgaver beveget seg i en mer åpen og nøytral retning. Det gjelder også Sonetto-serien, som nesten er en Olympica light hva lyden angår. Dog ikke med like påkostede elementer eller kabinettutførelse.

Men de er som nevnt et solid hakk opp fra Venere, som ble produsert i Østen. Sonetto produseres og monteres for hånd i Italia, og det er kanskje grunnen til at spesielt de trefinerte utgavene, ser dyrere ut enn de egentlig er.

Sonetto V

Sonetto V er den mellomste utgaven av de to gulvstående i serien. En Sonetto III er den slankere utgaven, mens den mye større VIII er flaggskipet i serien.

De nærmeste konkurrentene til femmeren, er for eksempel B&W 702 S2 som vi også har testet, Audiovector SR3 Signature, Piega Premium 701 – og for de som digger eksplosiv dynamikk, Klipsch RF-7 III.

Av disse fire, er det kanskje B&W 702 S2 som kommer nærmest, og den man først og fremst bør ta turen til Hi-Fi Klubben for å få sammenlignet med.

Treveis med bassrefleks

Høyttalerne følger Sonus fabers oppskrift for høyttalere i premium- og high-end-segmentet. Med luttformede kabinetter, og en relativt smal front som ender i en enda smalere bakplate, ser de temmelig eksklusive ut.

Denne utgaven i Sonetto-serien, er en treveis høyttaler. I dette tilfellet betyr det to 18 cm basselementer, med stive og lette aluminiumsmembraner, en 15 cm mellomtone med en blanding av cellulosefibre, og en 29 mm stor diskant med silkemembran. Alt i et 107 cm høyt kabinett, med bassporter i bunnen for litt mer fleksibel plassering i rommet – og litt mer rekkevidde i bassen. Men er det nok?

Den oppgitte følsomheten er hele 90 dB, og nominell impedans er 4 ohm. I praksis betyr det at de er temmelig lettdrevne, og en middels kraftig Hegel-forsterker er faktisk alt som skal til for å drive høyttalerne. Vi prøvde også kraftigere McIntosh-forsterkere, som ofte er våre foretrukne referanseforsterkere, og fikk oss en aha-opplevelse utenom det vanlige.

Brutal dynamikk og sublimt raffinement

Det er klart, et par Klipsch RF-7 III gir deg mer eksplosiv dynamikk, og spiller tøffere og høyere. Midt i blinken for de som digger slikt. Et par B&W 702 S2 spiller ikke like høyt, men er mer nyansert og leverer et åpnere lydbilde.

Sonus faber-høyttaleren krever litt mer plass i rommet enn 702 S2, og lyden er mer i den retningen, men den har mye av den samme livlige dynamikken som RF-7 III.

Sonetto V er nemlig den dresskledde gentleman som spiller bluesrock i helgene, og sprer god stemning uansett hvor han går.

Fra første takt på Ryan Adams album Easy Tiger, var jeg hektet. De to basselementene dundret løs med en mektig kraftfull bass som sparket seriøst godt fra. Svært overbevisende. Samtidig hadde høyttaleren full kontroll over dynamikken. Også når jeg dro på med et øredøvende volum.

På Paul Bleys In The Evenings Out There, fikk jeg en flashback til de fire ganger så dyre Sonus faber Serafino. Bassen til Gary Peacock på Portrait Of A Silence, lød nesten like nyansert og luftig her, at jeg tenkte at et par Sonus faber Olympica III bør føle seg seriøst truet av lydkvaliteten man kan få under halve prisen.

Jeg fikk ganske raskt en følelse av at dette kanskje var et av de bedre kjøpene i prisklassen, og fortsatte med Walter Trouts bluesgitar og følelsen forsterket seg. På det jeg uten blygsel kan kalle konsertvolum, fikk jeg Marie’s Mood i mitt i magen og meg i knestående. Maken til dynamikk må du til Klipsch for å finne.

På musikk med flere nyanser, som Radka Toneffs Fairytales og Marianne Thorsen og Trondheimsolistenes Mozart-innspillinger på 2L, lød strykerne glatt som silke, og Toneffs vokal guddommelig gjennom Sonetto-høyttalerne.

De kan ikke bare rocke med de beste, høyttalerne leverer et sjenerøst lydbilde med enormt god gjennomsiktighet, svært godt fokus særlig i mellomtonen, og lyder faktisk mye dyrere enn de er. Hvordan det er mulig med en høyttaler som er bygget i Europa, kan man bare lure på.

Konklusjon

Bortsett fra at de ikke leverer ekte dypbass, under 30 Hz, er Sonus faber Sonetto V den mest komplette gulvstående høyttaleren vi hittil har testet i prisklassen. Hvis man har plass, og råd, er dette et par høyttalere man kan ha glede av i årevis. Uansett om man digger Metallica eller Mozart. De takler alt, og det gjør dem til de nesten perfekte allroundhøyttalerne for folk som bruker mye tid på musikk.