anmeldelse: Death Wish

I hine hårde dager gikk det et ondsinnet rykte om at kvaliteten på Bruce Willis’ filmer korrelerte nedadgående med hans minkende hårmanke. Korrekt eller ikke, så hersker det relativt unison enighet om at det har vært lenge mellom gullkornene fra Willis det siste tiåret. I remaken av Death Wish er han tilbake til røttene, som en normal fyr som handler ekstraordinært for å beskytte familien.

I Chicagos beste strøk bor den lille kjernefamilien Kersey, Paul (Willis) er suksessfull kirurg, mor (Elisabeth Shue) tar doktorgrad, og den yndige datteren Jordan (Camila Morrone) har nettopp kommet inn på et eliteuniversitet i New York. Rundt dem raser gjengkriger og anarki, med en av USA høyeste drapsrater – en kriminalitet heller ikke familien Kersey skånes for.

Under et mislykket ran blir fruen drept mens datteren havner i koma. Når politiet tilsynelatende trår vannet, uten spor, bestemmer den handlekraftige legen seg for å ta loven i egne hender…

https://www.youtube.com/watch?v=HzILu6yyA20

Basert på Charles Bronson-trilogien fra 1974-‘85 (den gang som arkitekt), følger vi Kersey i det han går fra normal borger uten våpenkyndighet, til blodtørstig og nådeløs vigilante, der mantraet er skyt først, anklag etterpå. Handlingen er høyst usannsynlig og unødvendig grafisk voldelig, like fullt så kan vi ikke befri oss fra den barnslige gleden det er å igjen se Willis plaffe ned bad guys, på den ene mer finurlige/bestialske måten enn den andre.

Hvordan den aldrende legen mestrer Chicagos brutale underverden er dog laaaangt over-the-top overdrevet, og bikarakterene er endimensjonale stereotyper. På sitt retningsløse hevntokt skyter og torturerer Willis hispanics og afroamerikanere over en lav sko, uten at filmen reflekterer over det. Det moralske aspektet ved å ta loven i egne hender løses lettvint ved innslag fra radio talkshows. Det ligger dog en liten samfunnskritikk av hvor enkelt det er å få tak i våpen i dagens USA.

Alt i alt en middelmådig film, med et grunt manus uten moralsk kompass. Willis begynner også å se noget sliten (og uinspirert) ut til å håndtere en slik fysisk rolle. 3 svake stjerner til denne unødvendige remaken.

 

Det heftige lydsporet (dts-MA 5.1) leverer varene til gangs, mens billedkvaliteten blir for lite detaljert/gror igjen i de mørkeste scenene. Bonusmaterialet byr på noen utelatte og forlengede scener, kommentarspor samt en mer enn brukbar bakomfilm.