test: Fujifilm X-T100

Mange kameraprodusenter legger mer innsats i det lukrative proffmarkedet, og overlater amatørene til mobilene sine. Slik kan det se ut, fordi utvalget av rimelige kameraer blir stadig tynnere i rekkene.

La gå. Canon og Nikon produserer fremdeles billige speilreflekskameraer for de som liker disse best, men med et par unntak, er det få alternativer til dem.

Olympus lager OMD EM10 Mk III, som på mange måter er det aller beste systemkameraet i den rimelige enden av prisskalaen, og nå slenger Fujifilm seg på med et kamera til samme pris. Med de samme grunnleggende egenskapene.

Fujfilm X-T100 har en større 24 megapiksler APS-C bildebrikke, mot Olympus-kameraets aldrende 16 Mp microfourthirds-brikke. De er nesten like kompakte, med en lekende lett brukervennlighet som gjør det riktig festlig å fotografere med dem.

Mye annet er også likt. Som store hjul og knapper, en innebygget blits og elektronisk søker. Vippbar pekeskjerm? Selvsagt. 4K-video finnes også på X-T100, men med en markant begrensning: 4K med 15 fps hastighet, som vi straks skal komme tilbake til.

I denne prisklassen er det vanlig at kameraene er ribbet for avanserte funksjoner. Det gjelder ikke Fuji-kameraet. Det er riktignok ikke værtettet, skuddhastigheten er moderate seks bilder/s, og det har ikke Fujifilms mest avanserte fokusteknologi.

Men det har en utmerket OLED-søker, og en smått uvanlig, men praktisk pekeskjerm. Den kan vippes vertikalt og svinges horisontalt, noe som er like praktisk på selfier, som videoopptak.

Fordeler og begrensninger

Kameraet har Fujis fremragende filmsimuleringer, som Astia, Provia og Velvia, men ikke sorthvitt-filteret Acros. Det er forbeholdt de dyrere kameramodellene.

Fokussystemet har 91 fasedetekterende fokuspunkter, og man kan velge antallet med knapper og ratt, og plasseringen med pekefingeren på skjermen. Man kan også ta bilder med en finger på skjermen, f.eks. ved å trykke lett på skjermen, og bla i bilder, men ikke i menyene. De bruker man fireveisknappene og et av de tre innstillingsrattene til.

Funksjoner og utstyr

Innstillingshjulet til venstre for søkeren kan brukes til å bla i og velge filmsimuleringer med. eller til ISO-valg, eller en annen mye brukt funksjon. Hold inne Disp/Back-knappen for å få tilgang til funksjonsvalgene for hjulet, Fn-knappen og innstillingsfanene på pekeskjermen.

Holder man ikke Menu/OK-knappen, kan man låse knappene på baksiden, slik at man ikke kommer borti dem uforvarende og endrer noen innstillinger.

Programhjulet har de vanlige eksponeringsprogrammene, også egne for panorama, nattbilder, sport, og landskap – og to ferdiglagede innstillinger for portrett. De to sistnevnte gir litt for glatte hudtoner etter min mening, mens sport og nattbilder er mer nyttige. Det finnes også en avansert filterinnstilling her. Den gir deg tilgang til HDR-innstilling, soft fokus, og mange flere, som av og til kan være moro å eksperimentere med.

I esken

Kameraet leveres i sort, eller sølv, snarere grått etter mitt skjønn, enten som kamerahus, eller med en kompakt 15-45mm med elektronisk zoom. Den dekker tilsvarende 23 til 68mm, som rekker fint til alt fra reise, gatefoto, landskap til portretter. Men det er ikke noe objektiv for sport og action, som jeg skal komme tilbake til.

I esken følger det med et lite håndgrep som kan skrus på kameraet. Det er et praktisk tillegg som gir bedre grep, siden kamerahuset er kledd i relativt glatt plast, og dermed er det ikke så gripevennlig som et Fujifilm X-T2, uten grepet påskrudd.

Bildekvalitet

Fuji-kameraet har ikke den enestående X-Trans CMOS bildebrikken som X-T20 og X-T2, men jeg tviler på om mange i målgruppen vil bry seg. For X-T100 leverer klassens beste bildekvalitet fra en tradisjonell CMOS-brikke med Bayer-filter, med forsvinnende lav bildestøy helt opp til 12800 ISO.

Skarpheten faller riktignok gradvis fra 6400 ISO grunnet støyreduksjonen, men fargene er mettede med svært godt korrigerte tonekurver, uansett motiv. Gress og blader blir bare for grønt om man velger Velvia-simuleringen, og hudtoner er behagelig naturlige og dempet på Astia-simuleringen, mens Provia er et utmerket kompromiss til allroundfotografering.

Den medfølgende zoomen er litt uskarp i hjørnene på vidvinkel og full blenderåpning, men blir sylskarp fra blender 5,6, og holder skarpheten godt også på 45mm. Lysstap i hjørnene – vignettering – og fortegningen er marginal, det samme er kromatisk feilbrytning, noe som vitner om et godt korrigert budsjettobjektiv.

Autofokus

Autofokusen er raskere med fastoptikk som Fujinon 23mm f2, men slett ingen sinke. Det største problemet jeg hadde, var en treg buffer som brukte lang tid på å lagre serieopptak, og lange eksponeringer. Selv med et raskt minnekort. (Kameraet støtter ikke de raskere UHS-II-kortene).

Video

Malurten i begeret, er kameraets videofunksjon. Nærmere bestemt på 4K. Da får man maksimalt 15 fps, noe som gir sylskarpe opptak når kameraet og motivet står i ro. Selv om autofokusen henger greit med og er nær lydløs, er kameraet nesten umulig å panorere med på 4K-opptak. Bildene hakker og spretter med massiv rolling shutter-effekt, som gjør at man bør velge HD-video i stedet.

Konklusjon

Fujifilm X-T100 er et fenomenalt godt stillbildekamera for nybegynnere og amatører med en voksende nysgjerrighet for fotografering. Det fokusere raskt, leverer klassens beste stillbildekvalitet, og er kjempegøy å fotografere med. Bortsett fra på 4K-opptak, spiller kameraet på lag med fotografen hele tiden, og brukervennligheten er så bra som man kan forvente i denne klassen. Dette er et kamera alle vil få fine bilder med. God batteritid, skarp søker, praktisk pekeskjerm og et oversiktlig design, trekker også opp.