L&Bs test av Line Magnetic LM-34iA
I en tid hvor transistorforsterkerne aldri har vært bedre, sverger noen entusiaster til rørforsterkerne. Selv om mange mener rørforsterkere hører hjemme på museum, er det noen som ikke kan få nok av den varme, sufflélignende lyden av de glødende glassrørene.
I dag fokuserer man på hvordan teknologi kan senke støygulvet enda mer. Man plukker og matcher transistorer med ekstremt stramme toleranser, bygger kompliserte kretser, og noen velger heldigital forsterkning av signalet. Line Magnetic tar i stedet et steg tilbake og forsøker å bygge en enklest mulig forsterker, med færrest mulig komponenter i signalveien. Og da er svaret enkelt: rør.
Forvrengning
En rørforsterker trenger bare en god strømforsyning og kvalitets vakuumrør. Forvrengningen er kanskje eń prosent, som er mange ganger høyere enn i transistorforsterkere. Men fordi en rørforsterker har mer andreharmonisk forvrengning – langt mer ørevennlig enn 3. og 4. harmonisk som transistorforsterkere har – gir det litt «varmere» lyd enn fra transistorer, og derfor snakkes det ofte om den spesielle «rørlyden».
Rør har et par ulemper. For det første slites de ut raskere enn transistorer, og må innimellom skiftes ut. Mange rør holder flere tusen timer før de er helt ubrukelige, men du vil oppleve degradert lyd i god tid før det, så belag deg på å skifte ut effektrørene annethvert år avhengig av bruk. Rør er gudskjelov enkle å skifte ut, som åpner for en enkel måte å oppgradere forsterkeren på. Kjøp bedre rør, og du får bedre lyd.
Heldigvis er ikke nye rør veldig dyre, vi snakker fra et par hundrelapper til en tusenlapp per rør, avhengig av produsent og kvalitet.
Bias-justering
Bias må justeres hver gang utgangsrørene skiftes, og også med jevne mellomrom under bruk. Dette kan være et herk, men Line Magnetic har med sin integrerte LM-34iA gjort det enkelt. Hvert rør har en bryter som kobler inn et biasmeter som synes på toppen av forsterkeren. Skru på en justeringsskrue inntil viseren peker på prikken i midten, og røret er stilt inn. Dette gjøres for hvert av de fire rørene, så er du ferdig. Det er også en bryter for om du har EL34 eller KT88 type rør, da disse skal ha litt ulik ampere for å fungere optimalt.
Rørene
LM-34iA har en helt normal konstellasjon med rør. I forforsterkertrinnet sitter ordinære 12AX7 og 12AU7 rør, mens effekttrinnet benytter to par velprøvde EL34 som spiller i push-pull-modus for å yte høyest mulig effekt. Nærmere bestemt 2 x 40 watt. Rør har fordelen av å oppleves som kraftigere enn transistorer med tilsvarende effekt, fordi når man skrur opp lyden og rørene blir overmettet, så går de i kompresjon i stedet for å vrenge stygt som er tilfellet med transistorer. Som betyr at man kan spille høyere med rør før man opplever plagsom forvrengning. Men 40 watt er fortsatt bare 40 watt, så ikke forvent musikk med konsertnivå. Noe vi skal komme tilbake til.
Alle rørene i forsterkeren bærer merket Line Magnetic, i virkeligheten er det kinesiske Shuguang-rør. Ikke dyre saker, men de gjør jobben som de skal. Her er det uansett rom for oppgradering, enten i form av dyrere EL34-rør eller hva med et par kraftigere KT88 for enda bedre basskontroll?
Lydkvaliteten
For å gi forsterkeren optimale vilkår fôrer jeg den med den eminente digitalkonverteren Hegel HD30, tilkoblet min Macbook Pro med USB. Først ut er de kompakte men fantastiske gulvstående high-end-høyttalerne Audiovector SR3 Arreté Raw Surface LE. De er en enkel last med 8 ohms impedans og 91,5 dB følsomhet, og bør matche ML-forsterkeren bra.
Forsterkeren har to ulike høyttalerutganger, optimalisert mot henholdsvis 4 og 8 ohms høyttalere. Når jeg først prøver 8 ohms-utgangen låter det ganske så bra ved normalt lyttenivå. På Drake sin nye RnB-ballade Don’t Matter to Me, hvor selveste Michael Jackson synger refrenget, er vokalen klar og tydelig, hvor et kunstig klapp markerer takten på klareste vis. Bassen er kontrollert og velartikulert, og det låter meget likandes. Likevel låter det litt tørrere og flatere enn jeg skulle ønske. Mon tro hva som skjer når 4 ohms utgangen tas i bruk?
Du verden. Fra 4 ohms utgangen blir det en ganske annen sak. Basstonene blir fyldigere, basstromma mer fysisk, og lydbildet får mer dybde i seg. Denne høyttalerutgangen er tilpasset høyttalere med lavere impedanser og som dermed drar mer strøm fra strømforsyningen i forhold til utgangseffekten. Det viser seg at det også kan være en fordel med mer lettdrevne høyttalere. Det kan også være smak og behag, men uansett hvilke høyttalere jeg kobler til opplever jeg lyden som bedre fra 4 ohms utgangen.
Fiolin
Ta fiolinen til Ragnhild Hemsing på albumet Northern Timbre, nærmere bestemt Edvard Griegs Sonata No. 3 i C-moll, sats 3. Den har en sånn kropp og klangstruktur at man skulle tro at man her hadde med en langt dyrere forsterker å gjøre. Sammenlignet med Hegel Röst, for eksempel, så låter sistnevnte tørrere og strammere. Jada, noe mer gjennomsiktig i overtonene, men det kremaktige lydbildet til LM-34iA kan Hegelen se langt etter. Og det hjelper heller ikke med Rotel RA-1592 sine 2 x 200 watt, for heller ikke den har den samme yndige, tempererte klangstrukturen, som er som skapt for både musikken og Audiovector-høyttalerne.
Store hornhøyttalere
Hva så med et par skikkelig lettdrevne høyttalere med horndiskant, nærmere bestemt de gigantiske Klipsch RF-7 III? Med en følsomhet på hele 100 dB med én watt bør man kunne holde kontrollen også med LM-forsterkerens moderate effekt. Og det kan man, ganske langt. Elektroduoen The Knife sin post-industrial-låt Wrap Your Arms Around Me har heftige rytmer, og LM-forsterkeren får det bra frem, med fylde i bassen og meget god timing. Vokalen velsentrert i midten, synthlandskapet brer seg godt utover. Man kan dra på ganske mye, og spille høyt. Men da avtar også kontrollen, og det flater ut. Det er nå høyt, men ikke høyere enn man må forvente at eiere av disse høyttalerne vil ønske å kunne spille fra tid til annen. Rotel-forsterkeren vil ha langt bedre kontroll, og når jeg kobler til Hegel H190 til 30.000 kroner er det mye bedre kontroll på det hele. Så, ja, selv om man kan spille mye høyere med Klipsch enn Audiovector, er sistnevnte en mye bedre match med LM-34iA.
Beryllium
Med stativhøyttalerne XTZ 99.25 Beryllium (test kommer), som til 20.000 kroner for et par er de billigste høyttalerne vi vet om med Beryllium-diskanter, er det også duket for flotte musikkopplevelser. Disse stativhøyttalerne går naturligvis ikke like dypt i bassen som gulvhøyttalerne fra verken Klipsch eller Audiovector, men de låter meget oppløst og balansert i klangen, og har faktisk fin fylde i bassen. Med jazzvisen Waiting for Dawn av Sinne Eeg er det duket for et lettbeint piano, med en flott klangbunn og en nærmest perfekt etterklangstid. Sinnes stemme er klokkeklar, og de lekne cymbalslagene svært luftige. Det låter nydelig, rett og slett. Den perfekte musikken med denne forsterkeren.
LM-34iA: Konklusjon
Gammel teknologi stopper ikke Line Magnetic LM-34iA fra å både rivalisere og til og med overgå mange av sine høyteknologiske konkurrenter i samme prissegment.
Denne kremaktige, silkemyke lyden skal det godt gjøres å finne andre steder til samme pris. Ved normalt lyttenivå låter forsterkeren fantastisk, nesten som en ekte high-end-forsterker. La gå, den har ikke fullt samme gigantiske og superoppløste lyd som hvis du dobler prisen og vel så det. Men den spiller musikk til tusen, og holder kontrollen såfremt du ikke drar på altfor gæli. Den er ingen utpreget partyforsterker, men det var heller aldri meningen.
Enda bedre lyd kan du få ved å oppgradere til bedre rør.
Les videre med LB+
Black Week Tilbud
70% På LB+ Total i 12 måneder! (Spar 1665,60,-)
LB+Total måned / 185,-
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd / 156,-
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser