test: Burmester B18

Siden det ikke er vanlig å få både i pose og sekk, må man ofte bite tennene sammen og godta at man ikke kan få alt.

Kompromisser er noen ganger harde å svelge. Selv ikke når man har lagt ut en anseelig sum. Det perfekte finnes ikke, men det perfekte kompromiss kan være en god erstatning.

Bare se her.

De slanke gulvstående høyttalerne fra tyske Burmester, ser ut som om de er designet for en minimalistisk innredet, moderne hjem hvor nips og brukskunst ikke finnes. Et stramt, slankt design, som vitner om at man har anstrengt seg for å lage en høyttaler som tiltaler folk med en godt utviklet estetisk sans.

Det har gitt Burmester B18 ikke bare et tiltalende utseende, men et lite fotavtrykk, og plasseringsvennlige proporsjoner. Disse kan man skyve inn til veggen, uten at man får overdrevent mye bass, og slik oppnå relativt diskret plassering av høyttalerne.

Særlig hvis man velger hvite høyttalere. Da går de nesten i ett med den hvite bakveggen.

Høyttalerne måler såvidt 105 cm, men er bare 20 cm brede. De er mer kompakte, men koster nesten det samme som Audiovector SR6 Signature, Sonus faber Olympica III og Dynaudio Contour 60. For å nevne tre meget gode gulvstående høyttaleren i samme klasse.

Treverket i Sonus-faber-høyttalerne er vakkert utført, men det er en høyttaler som trives best i et nøye oppmålt oppsett. Gjerne litt ut på gulvet, for å yte sitt beste. De høye Audiovector-ene gir ikke samme luksusfølelse, men kan plasseres nær bakvegg uten problemer. Det kan ikke Contour 60 som er krevende både å drive, og plassere.

Dermed kan B18 virke som et interessant alternativ, for de som ønsker seg et par plasseringsvennlige high-end høyttalere, som ikke kompromisser for mye med lydkvaliteten.

Massiv konstruksjon

Kabinettet kan leveres i glanset trefiner, macassar, lys eller mørk valnøtt og i hvitt.

Høyttalerne er håndlaget, og utførelsen er utmerket i alle ledd. Den fem mm tykke aluminiumsfronten – kan leveres i sort – som dekker øverste del av den 43 mm tykke fronten, er perfekt integrert i den nedre del av frontplaten, som er 48 mm tykk.

Alle skruer er nedsenket og dekkplaten til delefilteret er plant med bakplaten.

Der finnes det foruten et par kraftige kabelterminaler, en liten bryter for å dempe eller heve bassnivået, alt etter om høyttalerne står inntil veggen eller lengre ut på parketten.

Aluminiumssokkelen er koblet til kabinettet med dempemateriale imellom og en massiv stålplate over for å dempe vibrasjoner til gulvet.

Det kan se ut som om de er treveis, eller i det minste toveis, siden det sitter tre elementer på fronten. Sannheten er at høyttaleren er konstruert som et 2 1/2-veis-modell. Med en 17 cm mellomtone bestykket med en glassfibermembran, og en 28 mm stor ringdiskant i et lukket kabinett, mens det tredje elementet – også det 17 cm med glassfiber, fungerer som basselement i et bassreflekskabinett. Hvis bassporter faktisk kan dempes med skumplugger hvis man får for mye bass.

De to 17 cm store elementene overlapper hverandre litt, og deles rundt 400 hz, mens diskanten overtar for det midterste elementet ved 3200 hz. Med 4 ohms belastningsimpedanse og 88 dB følsomhet, er de moderat lettdrevne for en strømsterk forsterker.

Dynamisk kontrast og varm klang

Jeg vil anbefale å velge en forsterker som ikke får åndenød på lav motstand, fordi impedansen kan synke en del i bassen (under 4 ohm) når man vipper bassbryteren, og suger mer strøm av forsterkeren.

Høyttalerne fungerer over all forventning når de er plassert nær bakveggen. Skalaen krympes litt, men man skal ikke trekke dem mer enn 30 cm ut fra veggen før den vokser merkbart.

Burmester oppgir 42 som nedre effektive bassfrekvens, men det virker i praksis som om de faktisk går dypere enn det. Misforstå meg rett, de går ikke dypt i bassen. Ekte dypbass må man skaffe seg med en subwoofer, men jeg føler meg sikker på at de fleste vil finne bassgjengjvelsen fra B18 mer en tilstrekkelig dyp.

Den er i hvert fall stram og sjenerøs på samme tid. Bassporet på Portrait Of A Silence fra Paul Bleys album In The Evenings Out There (ECM), lyder seriøst fett med en nesten kvalmefremkallende bass når man drar opp volumet. Flipp bassbryteren i minus, og bassen dempes litt, men den blir samtidig enda strammere uten at den mister noe av definisjonsevnen.

Høyttalerne spiller gjerne høyt, takk og lov er balansen fyldig nok, og diskanten kontrollert nok til at lyden aldri blir hard eller skrikende.

Klangbalansen er behagelig varm uten at den oppleves som ullen. For detaljrikdommen i Radioheads album Hail to the Thief, er enormt til stede i rommet via høyttalerne. På Sit Down, Stand up, flommer detaljene i kaskader fra høyttalerne. Som presenterer musikken med enestående god dybde, hvor musikken gjengis i flere lag.

Det neste sporet, Sail to the Moon, har langt dypere klangbunn og her merkes det hvor godt dempet det solide kabinettet er. Den dype klangen fra pianoet, bassen og den generelt mørkes stemningen på sporet, fyller rommet umiddelbart og skaper en helt annen atmosfære enn på det foregående sporet.

Klassisk musikk er like krevende. Hector Berlioz Symphonie Fantastique, er et bokstavelig talt gnistrende eksempel. Her klarer høyttalerne med letthet å turnere de komplekse dynamiske kontrastene, og den etter hvert ganske massive strømmen av dynamiske passasjer som er krevende nok selv for svære høyttalere.

Den dynamiske kontrasten i de lavere oktaver er litt bedre i Contour 60, og diskanten luftigere i et par Audiovector med bånddiskant, men kombinasjonen av klangbalanse, bassrekkevidde, gjennomsiktighet og plasseringsvennlighet, er uovertruffen i Burmester B18.

Konklusjon

I denne klassen er Burmester B18 et strålende kompromiss. Den kombinerer et tiltalende design med plasseringsvennlige dimensjoner, med fremragende godt balansert lyd. For en high-end høyttaler under den magiske grensen på 100.000 kr, finnes det mange alternativer, men få av dem er så vellykket på så mange parametere som disse.