test: Fujifilm X-H1

Klikk på bildene for å forstørre. Alle bilder er ©Lasse Svendsen.

For fotografer som er opptatt av video og trenger kameraer som tilfredsstiller profesjonell videoproduksjon, har utvalget av kameraer økt betraktelig på kort tid.

Det er nemlig ikke lenge siden Canon og Panasonic var alene om å tilby videoopptak med proffunksjoner ombord i et systemkamera.

Nå kan de fleste kameraer ta opp video internt, også i 4K/UHD-kvalitet, men få av dem har det funksjonsnivået som skal til for å tilfredsstille proffe videofotografer.

Fujfilm X-H1 har ingen problemer med det. For det er et svært godt utstyrt og meget godt gjennomført stillbilde- og videokamera. Med et ekstremt høyt funksjonsnivå. Kameraet er bygget rundt den samme enestående 24 megapiksler X-Trans CMOS bildebrikken som finnes blant annet i Fujfilm X-T2.

Som er et av de beste stillkameraene med 4K-video, hvor bildene får en detaljskarphet som matcher fullformatkameraer med enda flere piksler, og samtidig leverer en fremragende godt balansert fargegjengivelse.

Der hvor X-T2 henvender seg i første rekke til stillbildefotografer som av og til trenger video i høy kvalitet, henvender X-H1 seg til videoproffene i langt større grad. Det er et fullverdig alternativ til etablerte kameraer som Panasonic Lumix GH5, Canon EOS 5D Mark IV og forsåvidt Sonys aldrende a7S II. Sony a9 er på mange måter mer likt Fuji-kameraet, men koster over det dobbelte av X-H1.

Prisen gjør faktisk Fuji-kameraet ekstra attraktivt.

Det koster omtrent det samme som Lumix GH5, og byr på mange av de samme mulighetene, men har en større bildbrikke, høyere maks skuddtakt (med vertikalgrep), raskere autofokus og er omtrent like stort og tungt.

Kameraet er en del større enn X-T2, det er faktisk større enn fullformatkameraet a9, men i følge Fujifilm er det slik brukerne vi ha det. Et kameraet med bedre plass til hender, større grep, knapper og ratt, som er lettere å betjene på location, og som bedre støtter opp under bruken av teleobjektiver.

Flere forbedringer

Det finnes nemlig et vertikalgrep til kameraet, med plass til to ekstra batterier. Grepet som heter VPB-H1 har også en boostfunksjon som øker skuddtakten fra 8 til 11 bilder/s når den mekaniske lukkeren benyttes. Med den elektroniske som forresten topper på 1/32.000s, øker skuddtakten til 14 bps.

Akkurat som på X-T2 altså, bare at her er den nye lukkeren også utstyrt med Electronic First Curtain, hvor den elektroniske lukkerens eksponering kan avsluttes av den mekaniske. Den elektroniske er nesten lydløs, og brukeren kan selv konfigurere bruken av elektronisk og mekanisk lukker.

Men det er flere forbedringer på X-H1 som mange vil ønske velkommen. Da mener jeg ikke håndgrepet som riktignok er større, men kameraet har blant annet en statusskjerm på toppen der eksponeringskompensasjon er på X-T2 – a la Leica SL – og en større og mye skarpere søker med langt mindre black out-tid mellom eksponeringene.

Kameraet har også en femaksers bildestabilisator integrert. Noe X-T2 ikke har. Den gir opp til 5,5-trinns kompensasjon, og er praktisk særlig på videoopptak med lengre brennvidder.

4K og DCI-video

Videoopptakene lagres internt på opptil to UHS-II (SD) minnekort, opptil 200 Mpbs med F-Log-lagring og 30p når UHD 4K er valgt, eller 24 fps når DCI 4K er valgt.

Dessverre bruker kameraet oversampling som bruker alle pikslene på bildebrikke, men sampler opptaket til 4K-format. Det beskjærer bildeflaten med en faktor på relativt moderate 1,17 x, men likevel. Fordelen med dette, er bedre detaljgjengivelse, og som vår test viser, temmelig moderat rolling shutter-effekt på panorerte opptak.

Hvis man skal gjøre opptak over lengre tid, opptil den tilmålte tiden på 29 minutter og 59 sekunder, er det en åpenbar fordel å bruke vertikalgrepet med de to ekstra batteriene. Ellers begrenser opptaksekvensene seg til 15 min om gangen.

Kamerahuset har innebygget USB 3-kontakt, mini HDMI og mikrofoninngang. Med vertikalgrepet får man også hodetelefonutgang som en velkommen bonus, så det kan være lurt å velge X-H1-settet med VPB-H1 inkludert.

Slik er det å bruke

Det er påfallende hvor mye større X-H1 er enn X-T2, men man blir fort vant til størrelsen, og etter hvert så jeg på det som en fordel. Kameraet ligger nemlig bedre i hånden og den 25 prosent tykkere matte lakken på det værtettede kamerahuset, gir en solid kvalitetsfølelse.

Statusskjermen gir meg bedre oversikt over antall eksponeringer og batteristatus – det siste er viktig siden batteritiden er beskjedne 310 bilder. Statusskjermen kan konfigureres til å vise foretrukket innhold, og kan vise ulike statuser for still- og videoopptak.

Lukkeren kan også stilles i tre valgbare trinn. Rett ut av esken er den ekstremt følsom, og man skal bare så vidt være borti den før man hører et klikk og kameraet fyrer av en eksponering. De to andre trinnene gir mer motstand.

Fokusområde og fokuspunkter kan styres fra skjermen i kombinasjon med et par tastetrykk, eller i søkeren med styrepinnen bak. Søkeren er forresten ikke bare større og skarpere enn på X-T2, okularet er også trukket lengre bak slik at søkeren er mer behagelig å bruke. Man slipper å lime fjeset i skjermen når man kikker i søkeren.

Skjermen kan ikke bare vippes opp og ned, den kan også vippes vertikalt når man holder kameraet vertikalt. Praktisk for blant annet studiofotografering, portretter og mye annet.

Blant mange av nyhetene på X-H1, er en ny Dynamic Range Priority-modus med tre innnstillingsvalg, Natural Live View som viser en nøytral live view av motivet, selv om brukeren selv har valgt en av de mange filter- og filmsimuleringene som finnes i kameraet.

Stillbilde- og videokvalitet

Det er mange muligheter for alskens innstillinger. Også på videoopptak. Som det tar for lang tid å komme innpå her, så vi hopper rett til ytelsen. Det er tross alt den viktigste grunnen til å vurdere X-H1. Skuffende eller gledelig nok – stryk det som ikke passer – er stillbildekvaliteten identisk med X-T2.

Råfilene fra kameraet er like skarpe og detaljerte, og fullt på høyde med mange fullformater kanskje unntatt på veldig høye ISO-verdier. Hvor kameraer som Sony a9 og Canon EOS 5D Mark IV, har bedre detaljskarphet og mindre kornstøy fra 6400 ISO og oppover.

Fargegjengivelsen er upåklagelig med fremragende metning og nøytrale farger, kanskje med litt mer intensitet i komplementærfargene enn fra et fullformat Canon- eller Nikon speilrefleks.

Kameraets har de samme filmsimuleringene, som Fujifilm Astia, Provia, og sorthvittinnstillingen Acros, som gir jpeg-bildene filmlignende utrykk. De kan også tilpasses etter smak.

Det er også raskt. Autofokusen (med Fujinon XF 16-55mm og 50-140mm) fungerte utmerket i våre tester, på stillbilder. På motiver med lav kontrast fikk telezoomen litt problemer med følgefokus dersom det var valgt under videoopptak, så her kan manuellfokus definitivt være et smartere valg.

Videofilene fra kameraet viste samme høye kvalitet som fra X-T2. Med fremragende skarphet og kontrast, som ikke står tilbake for noen av konkurrentene. Rolling shutter er et moderat problem her, men jeg skulle likt å se flere muligheter for eksponeringskontroll under opptakene.

Konklusjon

Fujifilm X-H1 er det soleklare valget for Fuji-fotografer som trenger et videokamera. Det fungerer like godt som allroundkamera som X-T2, men gir fotografen mange flere muligheter og kontroll over videoproduksjon. Bilde- og videokvaliteten er helt i toppsjiktet for denne typen systemkameraer, det er nesten overveldende avansert, men relativt enkelt å bruke. Vi skulle gjerne sett et større batteri med bedre kapasitet, og enda flere eksponeringsvalg på videoopptak. For stillsfotografer er kanskje X-T2 (eller X-Pro2) et bedre valg, for de som også trenger proffere videoegenskaper, er X-H1 et meget godt valg.