anmeldelse: The Handmaid’s Tale, sesong 2

Sesong 1 av The Handmaid’s Tale fokuserte på et forvandlet amerikansk, totalitært samfunn styrt av religiøse fanatikere der den rike eliten brukte de får gjenværende fruktbare kvinnene som fødemaskiner. Rettigheter som kvinner har brukt århundrer på å tilegne seg ble over natten reversert etter at rettsstaten over flere år hadde blitt undergravet. Sett i lys av president Trumps stadige Twitter-tirader mot rettsvesenet kom serien på et skremmende aktuelt tidspunkt. Og med stadig fremvekst av religiøs (islamsk) fanatisme, og trusler mot demokratiet traff serien (basert på roman fra 1985) tidsånden.

I Gilead har kvinner ingen eiendomsrett, mennene styrer over alt og alle i samfunnet og husets herre har seg med husets slave (i fanget til sin kone!) hver gang hun er fruktbar. June/Offred (Elisabeth Moss) gjorde mot slutten av forrige sesong opprør mot terrorregime i det hun nektet å være med på steiningen av «ulydige» Janine. Som en konsekvens av dette blir «hushjelpene» nå kollektivt straffet – men Offred slipper unna i det hennes graviditet oppdages. Nick (Max Minghella), far til Junes ventede barn, forsøker å hjelpe henne å flykte – men kan hun stole på ham, som jobber som spion og angiver?

https://www.youtube.com/watch?v=dKoIPuifJvE

Andresesongen bringer historien videre i det vi nå blir med på det gryende opprøret, og en stigende motstandskamp. «Endelig» får vi se koloniene, der kvinner utfører tvangsarbeid i konsentrasjonslignende leirer. Her treffer en av slavene på den syke nykommeren (Marisa Tomei), og viser henne, tilsynelatende, litt medmenneskelighet. Men verden er blitt sort eller hvit, hatet lever på begge sider og gråsonene er visket bort – det er ikke lenger rom for nestekjærlighet.

Seriens styrke er at den setter på spissen alle frihetene vi i hverdagen tar for gitt, som fremstår ekstra skarpt når det klippes sammen fra tiden innen samfunnet ble et religiøst forkvaklet terrorstyre/diktatur. Homofiles rettigheter vrakes over natten, kvinnene blir fullstendig rettsløse, og religionsfriheten slettes med et pennestrøk. Handmaid er en av de mest provokative og politisk aktuelle seriene du kan se nå, og andresesongen er (om mulig) enda mer dystopisk og svart enn fjorårets.

Musikk og foto underbygger dramatikken, i tillegg er Elisabeth Moss et unikum i rollen som den komplekse Offred, mens Ann Dowd briljerer som den fanatiske og følelsesløse styrerinnen. En serie som ofte er både ubehagelig og sjokkerende, men som evner balansegangen mellom å underholde og gi oss noe å tenke på. 5 bunnsolide stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 2 første (av 13) episodene. HBO leverer meget tilfredsstillende strømmekvalitet på både lyd- og billedsiden.