test: Denon AH-D5200

Denon lager hodetelefoner i alle klasser og typer. Fra in-ear-sportsmodeller til high-end-modeller, beregnet til makelig hjemmebruk.

Denon AH-D5200 tilhører den siste kategorien. Eller i hvert fall klassen like under high-end. Det er snakk om en passiv over-ear-hodetelefon med øreklokker i tre. Den er blottet for «moderne» finurligheter som fjernkontroll-knapper og innebygget mikrofon til mobilsamtaler. Når man har hodetelefonen på, skal man ikke snakke i mobil, men kun sitte ned og lytte til musikk. Capisce?

Vi har tidligere testet toppmodellen AH-D7200 (og dens forgjenger), men AH-D5200 er en nyutviklet lillebror, hvor mange av teknologiene fra den dyre modellen er tatt med i litt billigere versjoner. Vi har hatt mulighet til å lytte til et av de første eksemplarene av AH-D5200 som er kommet til Europa.

Øreklokkene er i wengé-tre, og hodebøylen i skinntrukket aluminium. Øreputene er i skinntrukket memory-skum. Det minner mye om AH-D7200.

Den medfølgende kabelen er lang, solid og dekket med en flettet strømpe av stoff for å hindre at den vikler seg. Kobbertråden er «four nines» oksygenfri kobber (99,99 %) i motsetning til de 99,99999 % (Seven Nines) i toppmodellen. Kabelen ender i en stereo-minijack, men det følger med en 6,3 m adapter til fullvoksne hodetelefonutganger.

 

Lyden av AH-D5200
AH-D5200 er «kun» den nest dyreste modellen fra Denon, men det er vanskelig å få øre på hvor det er blitt spart, for de gjør det rett ut sagt fremragende! Faktisk vil jeg våge den påstand at den på flere punkter overgår storebror AH-D7200.

Det begynner med gåsehud over den flotte romakustikken på Suzanne Vegas a capella-sang i Tom’s Diner. Det er et diskré og fint rom på opptaket, men med Denon AH-D5200 er det plutselig svært tydelig.

Og det fortsetter på Confessin fra Jazz at the Pawnshop. Det er ikke noe dybdeperspektiv, da det er hodetelefoner, men fornemmelsen av å være til stede i rommet med småsnakk, klirring av glass – og selvfølgelig musikk – er enorm. Opptaket er gammelt, men det er luft for alle pengene. Man kan også nyte AH-D5200s nyanserte mellomtone. En lett snøvlende klarinett, en sprø og rund saksofon, og en vibrafon så stor og klingende at man kan ta en dusj i lyden av den.

Jeg bruker ofte sporet Right Hand Man fra musikalen Hamilton til å teste nyansering i mellomtonen. Utover en tung hip hop-bassbunn høres Lin-Manuel Miranda (Hamilton), Leslie Odom Jr. (Aron Burr) og Christopher Jackson (George Washington). De tre sangernes stemmer ligger tett på hverandre, og på mindre nyanserte systemer kan det være svært vanskelig å høre forskjell. Men ikke her. Forskjellen i klang er åpenbar.

Samme låt avslører også at bassen matcher mellomtonen i kvalitet. Den er tørr og ren, men fortsatt solid. Når både musikken og utstyret tillater det.

Denon AH-D5200 er nemlig kresen på hva som kobles til, hvis den skal gå det siste stykket av veien. For det første må det en del spenning til før lydstyrken blir høy nok. På mobiltelefonen må man et stykke forbi advarselsskjermen «dette kan være skadelig!» før festen kommer skikkelig i gang. Og når basstunge stykker står på menyen, blir det tydelig at det må flere krefter til enn det de fleste telefoner kan levere.

Tilkoblet hodetelefonutgangen på den kombinerte CD-spilleren, nettverksspilleren og DAC-en Marantz ND8006 blir det mer kontroll på tingene, men den tyngste bassen virker fortsatt begrenset. Først når Denon AH-D5200 kobles til hodetelefonutgangen på NAD-M32 forsterkeren i lytterommet, kommer det fullt trykk på den nederste oktaven. Vi sier ikke at det nødvendigvis må en 150 W high-end-forsterker til å drive hodetelefonen, men det hjelper å bruke hodetelefonutgangen på en forsterker, da det er mer strøm til rådighet her.

AH-D5200 koster en hel del penger, og det finnes både dyrere og billigere alternativer. Philips Fidelio X2HR er en tredel billigere, og lokker med et mer åpent lydbilde, takket være dens åpne konstruksjon. Men den har ikke samme detaljrikdom. Og går man litt opp på prisstigen, møter man Denons kun litt dyrere toppmodell AH-D7200, som er enda mer luksuriøs, men egentlig ikke mer nyansert lydmessig.

Konklusjon
AH-D5200 er ikke Denons dyreste hodetelefon (kun nummer to), men den er fortsatt, i kraft av prisen, forbeholdt de få som prioriterer en stille stereostund i godstolen. Den kan drives ganske greit av mobilen, selv om stereoforsterkeren gjør det best. Men glem alt om å bruke den på farten. Til det er den altfor delikat. På hjemmebane får du til gjengjeld en hodetelefon som skiller klinten fra hveten, med en letthet og overlegenhet som er tett på å gjøre prisen til en formssak.