anmeldelse: Annihilation

Annihilation er ingen lettfordøyelig film, ei heller er den egnet til tanketom popcornunderholdning en fredags kveld. Men, både under filmen, og etterpå, vil dens plott og intrikate historie garantert spinne rundt i hodet ditt.

TRANG FORLØSNING – UTENFOR KINOSALEN
Garland har tidligere imponert med den fantastiske Ex Machina. Også det en film som i høyeste grad stilte spørsmål ved menneskehetens eksistens, fremtid og hva det vil si å være menneskelig.

Der Ex Machina fokuserte på kunstig intelligens, tar Garland (som også står bak manus, basert på romanen til Jeff VanderMeer) i Annihilation («utslettelse») for seg uforklarlige romveseners ankomst til Jorden.

Produsert av Paramount, men åpenbart med liten tro på at den kunne trekke til seg et stort kinopublikum, har de i Europa valgt å ha Netflix som distributør. Synd og forkastelig mener mange, tvert imot sier vi! Så fantastisk at og også «smal» film kan nå et bredt publikum via verdens største film- og seriedistributør.

På denne måten får vi tilgang til splitter nye, kvalitetsfilmer, som vi kan «blåse» opp på storskjermen i vår egen komfortable stue. Og det uten at vi må bruke 500,- på kinobilletter og 500,- på overpriset, lunkent popcorn. Om Neftlix fortsetter med slike filmer er de sikret en stor og stabil abonnementsbase – og vil forandre den forstenede distribusjonen av film en gang for alle.

 

JAKTEN PÅ DET UKJENTE
Lena (Natalie Portman) er filmens protagonist. Tidligere soldat jobber hun nå som universitetsbiolog, mens mannen hennes, Kane (Oscar Isaac) livnærer seg som elitesoldat.

I det filmen tar til har det gått ett år siden Kane forsvant, og Lena spises fortsatt opp av bunnløs sorg og fortvilelse. Men så, ut av det blå, står Kane i soveromsdøren; åpenbart fortumlet, forvirret og med hukommelsestap. Militæret tar kommandoen, og Lena tas med til en hemmelig base. En base i nærheten av en underlig sfære, langs kyststripen i Sørstatene, som har spist seg inn over et stort område. Med unntak av Kane har samtlige av soldatene som er sendt inn i den utenomjordiske sfæren aldri vendt tilbake.

I et siste forsøk setter militæret sammen et rent kvinnelag, ledet av an Dr. Ventress (Jennifer Jason Leigh). Lena verver seg frivillig, i håp om en finne et svar, og en kur til Kane. De fem kvinnene har alle en broget fortid og lite å tape, men aner ikke hva som møter dem bak den uutforskede og ukjente sfæren.

FRYKT OG HÅPLØSHET
Gruppen består av tøffe Anya (Gina Rodriguez), nervøse Josie (Tessa Thompson) og «vår egen» Cass (Tuva Novotny). Sammen med Lena og Ventress er de alle spesialister innenfor sitt fagfelt, og går inn i sfæren med visshet om at sjansen for å komme ut i livet er minimal.

I det de oppdager nye livsformer og arter som har krysset seg med andre arter begynner det å demre for dem hvilken motstander/kraft de står overfor. I det de finner et videoopptak fra en tidligere militærekspedisjon lammes gruppen av frykt og indre splid slår rot.

Foto (Rob Hardy) er i en klasse for seg, der det svever over det særegne landskapet, fanger lyset på den vakreste måte, eller simpelthen står helt i ro og lar drama synke inn – du suges inn i det fascinerende landskapet og fanges, mentalt, av det utfordrende plottet.

HVEM ER VI? HVOR ER VI PÅ VEI?
Dan Brown er (uten sammenligning for øvrig) for tiden ute med sin senest bok om Robert Langdon, «Opprinnelse». En spenningsroman som både forsøker å svare på hvor vi kommer fra, og hvor vi er på vei. Inne i sfæren blir de fem kvinnen stilt overfor de samme eksistensielle spørsmålene, og må samtidig fronte sine verste redsler og frykt.

Frykten og redsel for det ukjente, samt muterte monsterdyr, blandes vågalt sammen med blendende vakker natur og billedskjønne skapninger. Natten er truende og mørk, mens dagslyset preges av stillhet, ro og undring – det hele innenfor en ramme der tid og rom er ute av balanse, samtidig som Lena gjennomlever flashback fra fortiden med Kane; både de gode og onde. Lena er den så absolutt mest komplekse personen i ensemblet, og Portman leverer her en av sine beste roller, og nærmest bærer filmen elene på sine vevre skuldre.

 

DET UFORKLARTE UFORKLARLIGE
Annihilation stiller mange eksistensielle spørsmål, og er modig til å la de fleste av dem ligge ubesvart. Som Lena sier det, det er slettes ikke sikkert at «kraften» i sfæren er her for en spesifikk, gitt grunn. Mye av det uforklarlige blir liggende i en uforklart limbo – på samme måte som karakteren Lena gjør. Svarene blir det i stor grad overlatt til oss selv å finne.

Garland gir oss en mesterlig, blendende vakker og dypt forstyrrende, film, som du garantert vil fundere på lenge etter at rulleteksten har stoppet. Ikke lytefri, her kunne enkelte scener vært kuttet bort, samt at vi gjerne skulle hatt mer bakgrunn om de andre kvinnene i troppen. Det sagt, så leverer vi uten tvil ut 5 solide stjerner. Med slike filmer vil Netflix sikre seg et nytt solid ben å stå på.

Filmen kan strømmes fra Netflix fra og med den 12. mars. Billedkvaliteten er meget bra, med et lite trekk for litt for blasse farger. Lydsporet derimot, svarer ikke til forventningene. Spesielt i komplekse actionscener har dialogen en tendens til å «drukne».