Når Skambankt nå gir ut sitt sjette studioalbum, er det med en saftig dose energi og vrenggitarer. Akkurat som det skal være med Skambankt. Med punkattityde i venstre hånd og rogalandsdialekt i høyre er det duket for tipp topp stemning! Vi har møtt vokalist og frontmann Terje Winterstø Røthing og trommis Børge Sageng Henriksen for et uhøytidelig intervju.
Intervju med Årabrot: evangelisten fra helvete
Begynnelsen
Jeg har lest et sted at dere holdt deres første konserter så langt tilbake som i 1994?
– Det stemmer, sier Terje. – Vi hadde liggende et bandnavn, men vi holdt egentlig på med andre band på den tiden. Så var det en festival på Klepp, hvor vi var med – vi var ganske aktive i rockeklubben der. Så var det et samarbeid med en tilsvarende klubb i Oslo, som kom på besøk. Fem band fra Klepp skulle spille der. Hvorpå det ene bandet trakk seg uka før, så det ble en ledig åpning. Da fant vi ut at skulle ta i bruk det navnet vi hadde hatt liggende en stund. Jeg, Hans Egil (gitarist) og Tollak (bassist) møtte opp på lørdag formiddag, vi lagde ni sanger på tre timer og spilte dem samme kveld.
Respekt!
– Yes! Det var jo primitiv punk. Vi kunne ikke lagd ni progrock-sanger på tre timer, hehe. Men det funket bra, vi hadde skrevet refreng men ingen vers. De ble til etter hvert som veien gikk. Så spilte vi tre konserter totalt, vi spilte inn og ga ut en demo, og la opp.
Hva gjorde at dere la opp?
– Det var ikke Skambankt som var satsingsområdet til noen av oss, det var bare et sideprosjekt.
Invervju med Hilma Nikolaisen: –Sannheten består av motstridige elementer
Terje fortsetter:
– Men så skjedde det samme ni år senere. En kamerat av oss skulle ha utdrikkingslag. Han hadde rigga til åpen scene. Hans Egil, gitaristen – som da var trommis – hadde tilfeldigvis funnet den gamle demoen på loftet. Det var sånn han kom på at vi skulle ha reunion. Den dagen han foreslo det satt vi i bilen, han hadde kassettspiller i bilen fortsatt, vi hørte gjennom demoen og gikk på scenen og spilte dem. Vi hadde ikke spilt dem på ni år. Folk gikk bananas, vet du! Så var det en annen kamerat i salen som hadde studio og inviterte oss til en ny runde. Da bytta vi trommis. Trommer var ikke den sterkeste siden til vår gitarist. Men den demoen havnet hos et selskap i Oslo som ville gi ut Skambankt. Da brukte vi rundt et år på å lage debutalbumet.
Var noen av de første låtene med på debutalbumet?
– Ja, tre av de opprinnelige låtene lever fortsatt og kom med på plata: Systemets makt, Politistat og Kapitalens spel.
Dere nikket vel kanskje gjenkjennende til boka og filmen Mannen som elsket Yngve, da hovedpersonen spilte i band og den store drømmen var å spille på Folken?
– Absolutt! Og de mest kompromissløse sangene vi har skrevet er jo de som er fra 1994. Verden var veldig svart/hvitt, og det var jo litt av poenget. Det ble en dogmeplate, en konseptplate, vi skulle lage en plate som fanget det vi gjorde da. Med den typen «attitude», den typen lyd og den typen tekster. Som var veldig svart/hvitt.
Og det virker som dere har beholdt den upretensiøse, breibeinte stilen gjennom de neste skivene. Rett og slett «no bullshit rock ‘n’ roll».
– Nja…
Trommis Børge skyter inn:
– Ja, det er vel det. Det er ikke fantastisk komplisert, men ting høres enklere ut enn de er.
– Du kan jo fortelle litt om da du begynte i bandet, Børge, kontrer Terje. – Én ting er å høre musikken, noe annet er å spille den. Du hadde jo hørt Skambankt da du ble spurt.
– Ja, jeg hadde hørt om det så fikk jeg de låtene jeg skulle spille før den første konserten. Jeg visste vi hadde én øving og deretter konsert. Og det var ganske vanskelig, for det er mye å huske på!
– Ting som høres helt opplagt ut med markeringer og forskyvinger og sånne ting, når du hører på det så høres det helt naturlig ut. Men det er mer finesse enn du tror. Vi har hatt vikarer på trommer siden og, som tror at det skal være så lett. Men så er det en jobb, altså, å sette seg inn i det. Men trikset er å få det til å høres lett ut, sier Terje.
Bygde studio
Horisonten brenner er deres første album på fire år. Hvor mange av de årene har gått med til jobbing med musikk til albumet?
Terje svarer:
– Hele prosessen har blitt utsatt ett og et halvt år, fordi vi bygde studio. Og når du skal pusse opp og bygge ting, så tar det gjerne lenger tid enn man tror. Det som skulle bli et halvt år ble halvannet år. Det ble laget musikk samtidig, men bandet begynte ikke jobbe før studioet var helt klart. Det var i november 2016, og fra da begynte vi å jobbe med låtene på jevnlig basis. Da har vi jobbet kontinuerlig og hatt endel låter å jobbe med. Vi hadde noen demoer fra før vi begynte å bygge, som vi tok tak i igjen. Så si vi har jobbet med plata siden 2015, da.
Altså ni låter?
– Ni låter som vi valgte å ta med på albumet, ja. Men vi har skrevet flere, sier Terje. – Vi ga jo ut en tiende låt med den første singelen. Vi ga ut en dobbeltsingel. Vi syntes det var en bra låt, men vi fant ikke helt plass til den på plata. Men vi ville gi den ut. Så fysisk finnes den bare på syvtommeren til den første singelen. Men den ligger ute digitalt. I tillegg har vi masse påbegynte snutter og greier som vi skal ta opp igjen.
Hvem av dere kom på å bygge dette studioet?
–Vi er så heldige å ha en bassist, Tollak Friestad, som er en utmerket tekniker. Det er han som har tatt opp plata, og denne gangen har han fått ta nerderiet helt ut. Har drevet masse lydgreier med BBC-patent, og masse ting vi andre ikke har peiling på. Vi spør bare hva vi skal gjøre, og han befaler: «Hold denne. Slå inn en spiker der, hehe». Det er et gammelt grisehus vi har fått tilgang på, det var bare et stort betongrom. Så har vi satt opp vegger og laget forskjellige rom, og gjort de nødvendige akustiske tiltakene. Du må ha tett mikserom, så har vi fått et balansert og fint innspillingsrom.
Man hører klart at Horisonten er en Skambankt-skive. Men produksjonsmessig er det et mer luftig lydbilde denne gangen?
– Kult at du legger merke til det! utbryter Terje. Det har vært en bevisst innstilling. Vi har jo hatt en tendens til å pøse på, og dynamikk hos oss betyr som regel å legge til mer! Denne gangen hadde vi lyst til å gi det litt mer luft, gjøre det litt mer organisk og slippe til keyboard i større grad enn før. Vi har derfor tatt med oss en keyboardist som skal være med på turné. Han har vært med før, og spilt tangenter på Hardt regn og Søvnløs. Denne gangen får han skinne enda mer, og derfor fant vi det naturlig å spørre om han ville være med live. Det har ført til at gamle låter har fått nytt liv igjen. Tidligere studiolåter som vi aldri har hatt med live er nå med. Og det gir bandet en ny giv! Det gir oss et mer variert lydbilde live. Det er kjempekult! I tillegg er det en ny person som folk må forholde seg til, og skjerpe seg!
Intervju av Kari Rueslåtten: norsk folkveteran med sans for god lyd
Å synge på norsk
Hvor viktig blir innholdet i tekstene når dere synger på norsk?
– Det er nok viktigere når du synger på norsk. Jeg tror du slipper litt billigere unna når du synger på engelsk. Jeg snakker av egen erfaring, når jeg sier at man fester seg mer ved norske tekster. Det er ikke lett å skrive bra på engelsk, men du slipper lettere unna med middelmådige tekster. Språk er jo også en sound, det er et instrument. Apropos, da Børge kom inn ble vi invitert til en showcase i Berlin med Universal i 2005. Da fikk vi med Børge og spilte. Det gikk veldig fint. Men så fikk vi spørsmål om vi kunne tenke oss å spille inn noe på engelsk. Vi sa ikke konsekvent nei, for det er en «big deal» når verdens største plateselskap spør oss om noe sånt. Men så prøvde vi på de gamle innspillingene og skrive dem om på engelsk. Vi sang det inn på engelsk, men vi sendte det aldri til dem. Det føltes helt feil og unaturlig. Det ble en helt annen lyd, selv om det er den samme stemmen. Jeg kan sette pris på norske band som synger på engelsk, men det er litt sånn: «Skomaker bli ved din lest.»
Har dere noen favorittlåter på albumet?
– Jeg er veldig fornøyd med alle låtene, sier Terje bastant. – Tittelsporet og Kommer snart hjem er favoritter, og Levende legende er en personlig favoritt. Men jeg har ikke dårlig magefølelse på noen av låtene. Og det har aldri skjedd før. Tidligere har enkelte låter passert som «greie nok», for å gi riktig antall sanger. Men de sangene har ikke blitt bedre med tiden, magefølelsen stemte. Denne gangen har vi lyttet til magefølelsen og ikke tatt med noen halvbra låter. Noen låter har vi måttet jobbe mer med enn andre for å få til å sitte, men alle låtene på albumet er gode.
Hi-fi-anlegg
Så må jeg høre om deres forhold til lydkvalitet hjemme i deres egen stue. Har dere anlegg?
– Ja, jeg har to litt artige anlegg hjemme, konstaterer Terje. – Jeg kjøpte på nettet fra Statene, noen runde høyttalere som heter Orb. Jeg kjøpte fire små kuler og en sub som hører med. Det spiller på en helt decent Marantz-forsterker. Jeg er ingen snobb, men jeg er glad i anstendig lyd. Jeg kunne brukt mye mer penger på anlegg, jeg har kompiser som bruker sinnssykt mye på anlegg! Men for meg er det mer en bruksgreie enn at jeg absolutt må ha best mulig lyd.
Og det andre anlegget?
– Jo, nå skal du høre. Jeg har hatt lyst å gå ned i størrelse på ting. Jeg har hatt skikkelig anlegg med store høyytalere før, men med tiden har jeg gått på noen kompromisser både for min egen del men også hun jeg bor med. Det er vel klassisk, hehe. Så for noen år siden kjøpte jeg noen gamle Tandberg-høyttalere som jeg ville restaurere. Tollak lydmannen kjøpte noen høyttalere til meg, som jeg ikke aner noe om, men de var visst dritbra. Så skulle innmaten fra de nye inn i de gamle trekassene fra Tandberg. Men vi fikk det ikke til, for de var så godt limt. Så vi ødela den ene. Så vi satt der med et par høyttalere og lurte på hva vi skulle gjøre. Så fant vi ut at vi ville bygge en stereobenk basert på sånn de gjorde det før. Bare en ny variant. Altså en integrert høyttaler- og stereobenk som var vanlig på 1950- og -60-tallet. Men da en moderne variant av det. Så vi tegnet en som er helt unik, som vi fikk noen møbelsnekkere hjemme til å bygge. Vi satt inn høyttalerne og forsterker, og vinylplater i nederste hylle. Så har jeg en bluetoothmottaker, så jeg kan streame trådløst fra mobilen. Alt er integrert i anlegget. Så har jeg en løs platespiller på toppen, høyttalerne er montert liggende under forsterkeren, med trekk fra en gitarforsterker foran, som jeg fikk bestilt med runde hjørner. Den har jeg på kjøkkenet, så den er veldig tilgjengelig. Og den låter ganske kult. Og den er som sagt helt unik – det finnes én av den! Og anlegget er veldig pent som et møbel.
Om strømming og dagens musikkbransje
Der er altså albumaktuelle. Føler dere at dere får betalt for strevet i dagens marked?
– Nei. Når vi snakker om det, synes jeg det er skremmende hvor lite verdi innspilt musikk har. Og jeg synes det er blodig urettferdig. Nå er vi glade i å turnere, og jeg liker å reise rundt og jeg klager ikke for min egen del. Men jeg tenker på de som sitter og lager fine album, som folk setter pris på, men som kanskje av ulike grunner ikke turnerer. Hvis du ikke turnerer og ikke selger konsertbilletter, så er ikke den innsatsen verdt noen ting! All den tiden du bruker i studio, all den tiden du bruker på låtskriving. Det har ingen verdi! Så leser jeg i kommentarfelt: «Du må komme deg ut og spille!» Sånne hissige folk som ikke har filla peiling på hva det går i. Det er så respektløst! Det er noen artister som er plateartister som ikke trekker folk live. Jeg husker jeg var og så Marit Larsen da hun var på sin absolutte peak. Hun var og spilte på TV, radio og overalt. Så var hun og spilte på Folken i Stavanger, og det var vel bare 25 stykker eller noe sånt som hadde møtt opp. Og da var hun en av Norges største artister. Så det er ikke alltid det henger sammen.
– Jeg tenker at det å spille inn plate og lage musikk. Det må ikke absolutt bety at du skal ut på turné. Det skal du ikke være nødt til, hvis du lager noe som folk setter pris på og bruker. Da må jo folk betale for det.
Hvordan føler dere strømmetjenester funker for dere som artister?
– La oss si det sånn, skyter Børge inn: – Jeg har aldri noen si: «Nå har Spotify-pengene kommet, nå går vi og gjør noe artig!»
