: The Defenders: Kjedelige tenåringshelter

For noen år tilbake gikk Disney, med sitt mangslungne Marvel-univers, i kompaniskap med Netflix, og har siden produsert Marvel-serier på løpende bånd, nå får vi hele gjengen på ett brett i The Defenders.

FIRE BROGETE SUPERHELTER
Jessica Jones (Krysten Rytter) tok oss med storm i sesong 1 (2015). Hun kom som et friskt pust i det formelorienterte, og mannsdominerte, superheltuniverset. En særdeles atypisk superhelt uten drakt og maske som livnærer seg som, fordrukken, nonchalant detektiv i New York. Hennes spesialitet kommer frem i styrken og slåssevner – samt å spre om seg med sarkastiske kommentarer.

I Charlie Cox’ skikkelse fikk Daredevil til gangs nytt liv – hvem hadde trodd det etter radbrekningen i Ben Afflecks versjon? I The Defenders har han nå lagt superheltdrakten på hylla, og fyller «pensjonisttilværelsen» som pro bono-jurist. En tørrvittig, smånaiv, sarkastisk fyr med kun gode hensikter, som motvillig tvinges tilbake i manesjen.

Luke Cage (Mike Colter) er nykomlingen i Marvel-universet. Vokst opp i Harlem, med jazz, nabolagsånd og mafia gav den milde kjempen et solid inntrykk i første sesong om den usårlige superhelten – som ikke ønsker å være superhelt, men en anonym do-gooder.

Fjerdemann på lasset, Iron Fist (Finn Jones) har vi, heldigvis skal det vise seg, ikke noe forhold til. En helt ordinær fyr som har funnet sin «chi» via meditasjon i Det fjerne Østen (Kung Fu Panda anyone?!). Når han klarer å konsentrere seg (noe han ofte har problemer med) så transformerer han all sin energi til høyrehånden, og får en slagkraftig jernneve.

https://www.youtube.com/watch?v=D_6J9BqgonU

ØSTLIG MYSTIKK
I det hele New Yorks fremtid trues av et eldgammelt asiatisk forbrytersyndikat, med Alexandra (Sigourney Weaver) som en av de «fire store» (tidligere fem), må denne brogete gjengen av superhelter finne sammen, og samarbeide. Målet er å knuse superskurken The Hand.

Og tro oss, her er det mye mystikk med blant annet gjenoppstandelse, «skremmende» gammel asiatisk dame og andre herligheter. Vi får også gjensyn med Daredevils lille venninne. Det hele blir veldig søkt og lite tilgjengelig. Spesielt med tanke på at vi har med fire så «ordinære» superhelter å gjøre er det dårlig match mellom karakterer og plottet.

Kronen på verket blir i det selveste «Mr. Kung Fu Panda» kommer, i skikkelsen av Stick (Scott Glenn). Blind som en muldvarp, og gammel som en rosin slåss han like fullt som en fullblods enmannshær.

SE MALING TØRKE
Noe av det aller kjedeligste vi kan forestille oss er å stirre på maling som tørker. Dessverre oppleves først halvdel av The Defenders, sesong 1 akkurat slik – det skjer tilnærmet ingenting, og den lille handlingen som er kunne vært klemt inn på én episode. Først midtveis ut i episode 4 begynner actionscenene. Lovlig sent for en serie på kun 8 episoder.

Vi setter virkelig pris på at man tar seg tid til å bygge opp karakterer, gir dem en fortid, historikk og mer dybde, men det er ikke det vi får i The Defenders. Tiden går med til intetsigende fyll uten at hverken vi eller karakterene blir klokere – eller underholdt.

Og, hva mere er, når actionen først bryter løs, så er den lite nyskapende samt utmattende lik og repeterende.

SJARMERENDE RAPPKJEFTET
Det sagt, fullstendig mageplask er serien dog ikke, noe vi hovedsakelig kan takke en rappkjeftet og jordnær Jessica Jones for. Spesielt i denne gjengen med ukarismatiske personer skinner hun som en stjerne. Og jordnærhet er noe serien virkelig har behov for, for å skape en balanse mot den spirituelle østlige mystikken. Også Daredevil med sin lettbente sarkasme, innpakket i hans dystre desillusjonerte livssyn, spriter opp serien. Når gjengen, ufrivillig møtes, blir det flere småmorsomme passiarer.

Når det gjelder Iron Fist er det ikke bare karakteren som er uinteressant, men også det stakkato skuespillet fra Finn Jones er kritisk dårlig.

Weaver, som har en femme fatale-rolle mistenkelig lik Ghostbusters, er med på å heve kvaliteten. Her en hun er herlig iskald forbryterhjerne som spiller på sine kvinnelige fortrinn. Kynisk, kalkulerende og dekadent elegant. En fryd å bivåne.

Dialogen derimot er ofte overraskende infantil og åpenbart rettet inn mot et tenåringspublikum. Minner litt i stil og tone om den klassiske Batman-serien med Adam West fra 1960-tallet – tilsiktet eller ei.

EN GANG TIL?
Nei, tanken med å forene denne gjengen virket sikkert (økonomisk?) forlokkende under brainstormingsmøtet, men satt ut i livet er det en dårlig gjennomført seanse. Langtekkelig, usammenhengende plott, rotete dramaturgi og personer som ikke matcher hverandre bidrar ikke til mer enn 3 svake stjerner. Det heler virker (overraskende til Netflix å være) litt halvhjertet. Bedre lykke til neste gang – eller, ved nærmere ettertanke, la være å lage en sesong 2.

Billedkvaliteten er lekker med flott sortnivå, god skarphet og detaljert. Lydsporet svikter med lite pondus i actionscenene. Anmeldelsen er basert på de 5 første (av 8) episodene. Hele sesong er nå tilgjengelig på Netflix.