: Stax SR-L700

Hodetelefoner selger som varmt hvetebrød om dagen. Trådløse hodetelefoner, treningspropper, støydempende og jeg vet ikke hva. Mange av dem er riktig gode, det vet vi. For ingen tester like mange som oss, men ingen av dem har den magiske lyden som et par elektrostathodetelefoner kan ha.

Elektrohvafornoe? De aller fleste hodetelefoner har et element på innsiden av øreklokkene, som ligner en flater utgave av elementene man finner i høyttalere. Noen av dem er gode, andre er dårlige, men prinsippet er det samme: Strømmen setter i gang svingninger i spoler på membranen, og så skapes det lyd.

I en elektrostatisk hodetelefon er det litt mer komplisert.

Bare spør Stax. Ikke plateselskapet, men det for de fleste ukjente japanske selskapet, som ikke driver med annet enn elektrostatiske elementer.

De og mange med dem, mener at det er bare slik man kan få den beste lyden i hodetelefoner. Koste hva det koste vil, for slike hodetelefoner blir dyrere enn vanlige hodetelefoner.

Blant annet fordi de må ha en tilpasset forsterker, ellers får du ikke lyd. De kan ikke plugges rett i hodetelefonkontakten på forsterkeren din, altså.

Grunnen til det, er at elektrostatelementet krever mye mer strøm enn vanlige elementer.

Det er rett og slett så ineffektivt at vanlige forsterkere ikke klarer å drive elektrostatiske hodetelefoner.

Elementet

Som i elektrostatiske høyttalere fra produsenter som Quad og Martin Logan, bruker Stax hodetelefoner noen elementer med fjærlette folier som membranmateriale. De er tynnere enn papir, og så lette at de egentlig er helt uegnet til formålet.

Men med litt smart ingeniørkunst, skaper de den magien som kjennetegner elektrostatiske elementer.

Den tynne folien strekkes til den sitter stramt i en ramme. Elektroder foran og bak folien fores med spenning som flytter den frem og tilbake i takt med signalet. Den lave massen har ingen egenresonans, ekstremt lav forvrengning, og beveger seg mye raskere enn en tradisjonell membran.

Det gir en befriende uanstrengt gjengivelse, hvor det nesten er skremmende hvor realistisk for eksempel stemmer gjengis. Stax SR-L700, som vi tester her, koster ikke mer enn for eksempel Sennheiser HD800, men siden konstruksjonen er mer kompleks her, trenger den en egen forsterker. Den kan ikke plugges rett i hodetelefonutgangen.

Legg til en spesialtilpasset forsterker som Stax SRM-006tS, og prisen dobles. Det flytter hodetelefonene utenfor rekkevidde for de fleste.

Konstruksjonen

Hodetelefonene kan altså ikke brukes på mobilen, tas med ut eller plugges i noe annet enn Stax egne forsterkere. De er da også ment for hjemmebruk – eller i studio, for de som trenger eller ønsker den mest nøytrale og ufargede lydgjengivelsen.

De åpne øreklokkene på SR-L700, dekker hele øret, og membranen er plassert slik at den skal komme nærmest mulig øret. Ørehøyttalere kaller Stax dem, og de er så store at det i grunnen er en passende betegnelse.

Heldigvis er de relativt lette, og samtidig smidige. Den store åpningen og de skinnkledde putene gjør dem meget komfortable. Hodebøylen er enkel å justere, og siden de er åpne, er øretretthet et mindre problem.

Dessverre står ikke konstruksjonskvaliteten i forhold til prisen. Et par Sennheiser HD800 er bygget som en Mercedes S-Klasse, mens SR-L700 oppleves som noe man rasket sammen under DDR-regimet i øst. Plastkvaliteten, skjøter, sømmer og monteringskvaliteten, gjør at hodetelefonene virker hjemmelaget.

Men ta ikke det for alvorlig, for herrefred for en lyd!

Lydkvalitet

Lyden fra elektrostater er ikke ny for meg, likevel var jeg ikke forberedt på hvordan de åpnet opp og slapp tonene fri. Selv om man har dem på hodet, får man følelsen av at lyden kommer fra et stort rom. Det er ingen ting innestengt eller tilbaketrukket med lyden fra Stax-ene.

De har heller ikke – som mange tror, lite bass eller slank lyd. Tvert imot er jeg fristet til å si. For selv de ikke har verdens dypeste dypbass, flytter den store membranen seriøse mengder med luft. Det merkes ikke bare på bassen.

I åpningen på Bonnie ‘Prince’ Billy og Nathan Salsburgs Beargrass Song, er de akustiske gitarene blottet for dynamisk forvrengning, og klangen er skremmende realistisk. Tonene fra strengene er varme og fyldige, breddfulle av klangfarger. Så kommer vokalen. Gåsehud!

Du kan høre atmosfæren på opptaket, og får fornemmelse av lukten, temperaturen og klangen i rommet da opptaket ble gjort. Mer enn på noen annen konvensjonell hodetelefon i samme prisklasse. Ingen ting maskeres. Noe man hører på opptak som I Feel It Coming med The Weeknd og Daft Punk. Hvor opptakskvaliteten maskeres av kompresjon og prosessering, som gir harde sibilanter. Pussig nok skjer det samme på Diana Kralls siste album, hvor vokalsporet har en stemt sch-lyd der det skal være en klokkeklar s-lyd.

Men instrumentene lyder fantastisk, med en enorm klangdybde, og hvert enkelt instruments klangkarakter står i en mye tydeligere kontrast til hverandre.

Bassen er uhyre nyansert, noe man merker godt på kontrabassen her, og dynamikken i det store flygelet er upåklagelig. Man hører så mye mer her, særlig av små nyanser. Slike som man må anstrenge seg for å høre på andre hodetelefoner. Sennheiser HD800 inkludert. Mezzosopranen Cecilia Bartolis vokal på Araias La Forza dell’amore, står i krystallklar kontrast til strykerne.

Hodetelefonene spiller gjerne høyt, hvis du ønsker det. Men på et tidspunkt stanger dynamikken i taket. Det merker du blant annet i bassen, som begynner å blafre litt, og diskanten hardner til. Unngår du øredøvende lydtrykk, belønnes du med noe av det minst forvrengte og mest uanstrengte du kan høre fra hodetelefoner.

Noe for seg selv

De fantastiske hodetelefonene til Stax, lyder rett og slett flottere enn det meste i samme prisklasse. Dessverre blir prisen betydelig høyere med en Stax forsterker, som du må ha for å få lyd, men selv da er det ikke mye som lyder like sublimt som dette. Det er litt skuffende at så mye penger ikke kjøper deg bedre finish, og åpne hodetelefoner passer heller ikke alle. Men bortsett fra det, skal du lete lenge etter bedre lyd enn dette.

Du kan høre atmosfæren på opptaket, og får fornemmelse av lukten, temperaturen og klangen i rommet da opptaket ble gjort.