: Bloodline, sesong 3

Det er gått to år siden Netflix lanserte TV-serien Bloodline. En dramatisk handling satt til solfylte, fuktige, svette Florida Keys, der familien Rayburn driver det særdeles eksklusive familiehotellet «Rayburn House» i vakre Islamorada.

GAMMELT GRUMS
The Rayburns er viktige samfunnspilarer i det lille lokalsamfunnet, der sønnen John (Kyle Chandler) sitter høyt på strå i politiet, og familien får oppkalt pirer etter seg. Men det er ikke alltid idyllen på overflaten samsvarer med virkeligheten. I det eldstebroren, og familiens sorte får, Danny (Ben Mendelsohn) vender tilbake til barndomstraktene bryter kaoset ut, gammelt grums kommer opp til overflaten og tingene eskalerer ut av kontroll. Den glimrende sesong 1 kulminerer med at John tar livet av Danny.

De tre gjenlevende søsknene, John, den håpløse «bomsen» Kevin (Norbert Leo Butz) og den prektige juristen Megan (Linda Cardellini) må i sesong 2 bruke all sin tid på å dekke over ugjerningen – og samtidig forsøke å leve videre med den grusomme hemmeligheten.

SISTE NATT MED GJENGEN
Opprinnelige hadde serieskaperne planlagt for en horisont på 5-6 sesonger, da Netflix så (i fjor høst) besluttet at tredjesesongen ble den siste, måtte manusforfatterne radikalt endre sesong 3 – for her var det mange løse tråder som skulle samles, samt et hav av konflikter og familiære bedrag som måtte presses inn på 10 timer; noe denne sesongen da også bærer preg av.

Noe av hovedkritikken mot Bloodline har vært at det hele har gått alt for sakte. For så vidt en smakssak, men som har vært en kvalitet vi virkelig har verdsatt; spesielt i en tide da «alle» filmer og TV-serier skal fyke av sted i et heseblesende tempo der den ene actionsekvensen avløser den andre, er det deilig å se at noen tørr bygge opp en historie, og karakterer, over tid. Noe som også var tilfellet med en utmerkete sesong 1 av True Detective.

Men med handlingen til tre sesonger skvist inn til én, må det nødvendigvis gå litt hurtigere unna i tredjesesongen, og vi får da også en særdeles heftig, og lekker, start på sesongen, med John på desperat flukt, Kevin i villrede og Meg som mister håpet og retningen på livet.

WAIST DEEP IN THE BIG MUDDY
I det sesong 2 brått sluttet med at Kevin drepte politietterforsker Marco, står nå plutselig familien Rayburn til knes i gjørme, hvor de må dekke over nok et mord, samtidig som Roy Gilbert (Beau Bridges) spiser seg tettere og tettere innpå familien.

Politiet er fortsatt interessert i Johns eventuelle innblandelse i sin bros død, og Kevin, som nå er på vannvogna, makter nok en gang å føkke opp livet sitt med en rekke, åpenbart, elendige valg.

Privatlivet til John har gått fullstendig til helvete, der fruen ikke vil vite av ham, han søker ly på et skittent motell lever og ånder gjennom jobben. Samtidig er det John alle vender seg mot når de må komme seg ut av en knipe.

BIBELSKE PROPORSJONER
Serien gjennomsyres av tunge moralske dilemmaer, nagende tvil og desperat menneskelig angst og fortvilelse. Der en, i utgangspunktet, normal familie rives i filler på grunn av en rekke dårlige/gale valg de har gjort – der fortiden er i ferd med å spise opp fremtiden og man med største selvrettferdighet forsvarer at målet (forsvare/bevare storfamilien) helliger ethvert middel.

Det går så langt at mor selv (Sissy Spacek) sammenligner alle familiens prøvelser med selveste Abraham og Isak, der hun tillegger den avdøde husbonden hele byrden til Dannys trøblet liv og problemer. Heri ligger noe av kjernen i Bloodline, alle går rundt med skylapper og ser ikke sin egen rolle i det skitne spillet, men tillegger alle andre årsaken til all faenskapen.

De lever i en tilværelse der løgn og bedrag er like normalt og selvsagt som melk til frokost. Kynismen og dobbeltmoralen herjer familien, og ingen er hva de egentlig utgir seg for. Noe Johns kone så forbilledlig beskriver i sitt første møte med The Rayburns: «Det virket ikke som om noen av dem var oppriktig lykkelige».

Det er nettopp i forskjellen mellom liv og lære, der gode/«normale» mennesker gjør sjokkerende onde handlinger som gjør serien så dypt fascinerende. Ingen er endimensjonale, men som en løk bærer de på lag på lag som sakte men sikkert skrelles av.

SØSKENKJÆRLIGHET
Forholdet søskenflokken imellom beskrives på en fascinerende måte, der den ene av dem alltid tar ansvar, den andre er «forhåndsdømt» til å bli det sorte får, mens den håpløse kun ønsker annerkjennelse av sin storebror.

Selvsagt har man dramatisert og satt ting på spissen, til en grad der alle Kevins ulykkelige valg nærmer seg det parodiske; men her finnes det mengder av mellommenneskelig drama som de fleste av oss kan nikke gjenkjennende til.

Man er tildelt en plass i søskenflokken, og den blir man stuck med – man kan ikke riste av seg fortiden, men blir fanget i den.

SKUESPILLERKUNST
Blant Bloodlines sterkeste kort finner vi det eminente skuespillerensemblet. Ben Mendelsohn fikk briljere i sesong 1 og (delvis) 2, men tredjesesongen tilhører så til de grader John. Den mest komplekse og innesluttede personen av dem alle får nå kjørt seg til det ytterste, og Kyle Chandler fremstiller han på en usedvanlig nyansert og ekte måte. Det virker som om han bære alle verdens synder på sine skuldre. Gi den mannen en Emmy!

Vår indie-favoritt Chloë Sevigny får heldigvis adskillig større skjermtid, og også hennes fortapte bror Eric (Jamie McShane) fremstår denne sesongen langt mer nyansert. Noe som også gjelder for veteranen Sissy Spacek. Over to sesonger har hun nærmest vært statist på sidelinjen, men her får Spacek rikelig av tid og muligheter til å gnistre – noe hun da også til gangs gjør.

I tillegg gjennomsyres serien av noe av det lekreste foto vi har sett, der Jaime Renoso stadig finner en ny, spennende vinkel, slik at vi nærmest fremstår som kikkere inn i livet til den plagede familien. Kontrasten mellom det azurblåe havet, den knallblå himmelen og lekre solnedganger skriker imot oss i det grelle grønnbrune neonlys fra slitne moteller og skitne barer. Det hele akkompagneres av et suggerende musikkspor som matcher innholdet.

ROM FOR BREDDE
Det er godt mulig Bloodline ikke ble den publikumsmagneten Netflix håpet på, men det er herlig å konstatere at markedet for TV-serier etter hvert har blitt stort nok til at også slike «smale» serier har livets rett.

Som sine karakterer er heller ikke serien feilfri. Den blir ette hvert litt for mye utrolig tragedie som rammer familien, og noen av de håpløse valgene blir noget søkt. Samtidig mister serien litt momentum ca. to tredjedeler ut i sesongen, der vi plutselig blir hensatt til et rettssalsdrama. Men, alt i alt er dette som pirk å regne. Vi kommer til å savne familien Rayburn, som med sine svik, bedrag og menneskelige svakheter har servert oss gåsehud-TV fra solfylte Florida Keys. Bloodline er definitivt noe av det beste du kan strømme hjemme i din egen stue akkurat nå, og en soleklar kandidat til årets beste TV-serie. 6 stjerner.

Som vanlig leverer Netflix topp, nærmest lytefri, teknisk kvalitet. Full score til billedkvaliteten og nesten topp for lydsporet (som mangler litt dybde). Hele sesong 3 kan strømmes fra den 27. mai.