: The Handmaid’s Tale, sesong 1

Basert på romanen til Margaret Atwood (1985) hensettes vi til et USA under fullstendig unntakstilstand. Verden har blitt rammet av en epidemisk sykdom som har gjort det store flertallet av kvinnene ufruktbare, dermed blir de få kvinnene som fortsatt kan føde gjort til slaver og «fødemaskiner» for eliten.

Serien byr på en svært fascinerende problemstilling. Hva skjer med et moderne samfunn om demokratiske spilleregler settes til side, unntakstilstand hersker og rettsstaten blir avsatt? Uten å trekke sammenligningen for langt, så har vi jo lagt merke til at Trump har jo gjort sitt ytterste for å diskreditere/underminere rettsstaten.

Vi følger de to venninne June/Offred (Elisabeth Moss) og Moira (Samira Willey) fra lykkelige dager, til den fanatiske religiøse militsen tar fullstendig kontroll over 50 av USAs stater. De blir hensatt til et komplett overvåkingssamfunn som byr på like mange angivere som under DDR-regimets glansdager. De blir jobbende som hus-/sexslaver, og potensielle fødemaskiner, kledd i middelalderske, tilkneppede drakter uten fri vilje. Kvinner har ingen eiendomsrett, mennene styrer over alt og alle i samfunnet og husets herre har seg med husets slave (i fanget til sin kone!) hver gang hun er fruktbar.

https://www.youtube.com/watch?v=LJ4ufOvqMdM

Serien er holdt i en brungrønn, dyster fargepalett som kler den klaustrofobiske stemningen. Det er som å bli satt til en forkvaklet/ekstrem versjon av Amish-samfunnet, bortsett fra at de her fortsatt har biler og strøm. Alle spiser sunne/økologiske grønnsaker, all form for underholdning er forbudt og folk fengsles, mishandles og henges vilkårlig. Det at det er satt til vår tid gjør den ekstra sterk og ubehagelig.

Serien hopper litt frem og tilbake i tid, noe som på en forbilledlig måte viser de enorme kontrastene mellom dagens totalitære regime, og de lykkelige normale dagene for kort tid tilbake. Et totalitært, kvinneundertrykkende regime, der ytringsfriheten er kneblet, homofile henges, alt som er «gøy» er forbudt og alle er gammeltestamentlig bibeltro (i det minste utad).

Et av seriens høydepunkter er de lettere bisarre samtalene som finner sted mellom Offred og hennes herre (Joseph Fiennes), der det er helt åpenbart at de befinner seg på to vidt forskjellige planeter når det gjelder virkelighetsoppfatning. Fiennes forsøker å oppnå menneskelig kontakt med Offred, men er like fullt iskald og kynisk klar på at noen «egg må knuses for å lage en god omelett».

Elisabeth Moss er fremragende som den hardt prøvde kvinnen, og får frem det ekstreme følelsesmessige presset hun konstant er under på en forbilledlig måte. Likeså er Joseph Fiennes og Yvonne Strahovski herlig iskalde psykopater som representanter for den herskende klassen. Dyktige Ann Dowd stjeler alle scener hun er med i der hun, uten blygsel, skremmer/torturerer sine kvinnelige «disipler» på plass.

The Handmaid’s Tale er tidvis en direkte ubehagelig serie, men historien er så fascinerende og sterk at du ikke klarer å stoppe å se. I tillegg til å underholde er den aktuell både med hensyn til religiøs fanatisme (ISIL), samt press mot demokratiske institusjoner som vi opplever i den vestlige verden. 5 stjerner.

Billedkvaliteten på HBO er ikke like fremragende som hos Netflix, men (såfremt du har høy hastighet på bredbåndet) serien levere absolutt brukbar kvalitet, også på lydsporet. Anmeldelsen er basert på de 5 første (av 10) episodene.