Med See the Woman er Mari Boine albumaktuell for første gang siden 2009. Dette er for øvrig hennes første album på 30 år som ikke er på samisk, da hun her har valgt å synge på engelsk.
Du har sunget på morsmålet i tretti år. Hvordan er det å synge på engelsk?
– Jeg har veldig respekt for at når man har et språk som morsmål, uttrykker man seg best. Ellers har man bare halve vokabularet å ta av. Derfor ville jeg bruke tekster som andre hadde skrevet. Det jeg har jobbet mye med er uttale. For jeg er veldig perfeksjonist, og ville ikke ha sånn kvasi-uttale. Vi hadde noen diskusjoner i studio, for jeg er fryktelig til å pirke på at det skal være helt perfekt. Men produsent Tobias Fröberg og Conny Wall, teknikeren i Gig Studio, mente det var viktigere med uttrykket enn at det skal være perfekt. Så jeg måtte godta noen steder at det ikke var perfekt, bare nerven var der. Det er jo en utfordring, for når du synger på morsmålet får du så mye gratis, du slipper å tenke på uttale og masse tull. Men jeg liker utfordringer.
Du har reist rundt i verden for å samle inn historier til albumet?
– Jeg har blant annet brukt dikt fra indianske forfattere, en kvinne og en mann – John Trudell, som jo har skrevet masse fantastiske dikt, ikke minst noen sterke politiske dikt. Jeg har ikke valgt de politiske i denne omgangen, det er veldig lite politiske tekster på dette albumet. Dette er mer en historie fra et menneskeliv. Og i og med at jeg er kvinne er det historier fra et kvinneliv. Jeg har valgt tekster som har berøringspunkter med min egen historie, som gir gjenklang i meg. Noe er selvopplevd, annet ikke.
Du har altså skrevet mye selv.
– Ja, jeg har skrevet en tredjedel av tekstene og laget alle melodiene, bortsett fra tre som er coverlåter. En del av tekstene har jeg altså skrevet sammen med forskjellige musikere. Blant annet har jeg skrevet to låter sammen med David Roback fra Mazzy Star. Han bodde en periode i Oslo, og jeg jobbet mye i hans studio. Vi lagde demoer, og dette er første gangen jeg tar frem de låtene.
Ikke ferdig med samisk
Mari betrygger oss med at hun ikke er ferdig med samisk.
– Det er jo ikke enten eller. Jeg kommer til å fortsette å synge på samisk og spille med mitt band. Jeg kan gjøre begge deler. Det er jo det som kalles å multitaske!
Men det er selvsagt samisk som er hjertespråket ditt.
Altså, jeg har alltid vært glad i språk. Jeg har jo vokst opp mer med popmusikk enn med joik. I vårt hjem var joik forbudt, det var for så vidt all annen musikk og, men det var mer popmusikk på radio enn joik.
Hvorfor det?
– Misjonærer og prester hadde jobbet i generasjoner med å hjernevaske folk til å tro at samisk var fra djevelen. Etter utrolig mye press og hjernevask overtok en del av det samiske folket disse holdningene, og mine foreldre og store deler av min slekt ble overbevist av at det de hadde var fra djevelen og det var viktigst å bli kristen og aldri huske de gamle eventyrene og joikene, for det var forbundet med sjamanisme og djevelskap.
Så dette inspirerte opprøreren i deg?
– Jeg var jo selv på vei vekk fra min egen kultur, for jeg var oppdratt til å tro at samisk ikke var noe verdt. Det gjaldt å bli norsk, å bli vestlig. Jeg ville vekk fra det samiske. Men så studerte jeg på leirskolen og fikk for første gang høre min egen historie, hva som hadde skjedd. Det var midt under Alta-kampen (kampen om Altaelva fra 1968-82, kanskje den største miljøkonflikten i norgeshistorien, red.anm.). Det var mye diskusjoner om det, og plutselig faller alt på plass, jeg begynner å se sammenhenger. Og jeg som er det mest beskjedne mennesket i hele verden, begynner å synge, stå på scenen, og finner ut at scenen er det tryggeste stedet i verden. Så begynner all oppnøstingen. Hva kommer alt dette av? Hva er det som skjedd? Så ser jeg at dette har skjedd verden over.
Det var derfor du ville ta for deg urbefolkninger i andre steder i verden?
– Ja, det er jo den samme historien, og når vi møter hverandre, og jeg lytter til folk som filmregissører fra maorikultur, fra indiansk kultur, fra andre urfolk, så er det som å høre vår egen historie. Det er så mye likt! Det med at barn ble plassert på internat, det var ikke lov å snakke på urspråket. Man ble fysisk straffet hvis man snakket sitt eget språk. Man skulle bli sivilisert, man skulle glemme det usiviliserte. Tenk deg, du er sju år og blir sendt på internat. Det språket som er naturlig for deg, får du juling for å snakke. Det knuser alt inni deg. Disse tingene, som jeg har holdt på i 30 år med å bearbeide. Det er traumer som folket har vært igjennom.
Én låt på samisk
Adine & Isak er platens eneste sang på samisk. Tilfeldig?
– Den er til mine barnebarn. Teksten er fra et barns perspektiv. Jeg ville gå tilbake og få med meg den unge kvinnen jeg var, før jeg ble en talsperson for hele det samiske folket. Da jeg begynte å skrive de engelske tekstene, handlet det mye om: «Hvem er du som kvinne bak denne forkjemperen?» Det er det denne platen handler om, og av en eller annen grunn måtte den være på engelsk. Kanskje fordi det ville blitt for nært på samisk. Den eneste samiske teksten som fikk lov å være med, er den til mine barnebarn. De er 7 og 8 år, og det å gjenoppdage verden sammen med dem har vært ganske interessant. De er så mye mindre blasert enn oss voksne. Jeg synes det er fascinerende, at de kan glede seg over små ting som vi altfor fort glemmer. Og jeg vil ikke miste det barnet eller den unge kvinnen i meg.
Liker ikke mastering
Dine plater har alltid hatt god lyd. Er dette noe du har et sterkt forhold til?
– Jeg elsker lyden av denne platen. Men det har vært en prosess. For jeg skjønner ikke alltid hvorfor ting må mastres. Nå hadde vi jobbet mye med miksingen. Så kommer masteringen. Og jeg syntes den lyden som kom ble helt feil. Så vi hadde en diskusjon, jeg sa at: «Vi må gå tilbake til det vi har gjort.» Jeg skjønner ikke dette med at alt blir så altfor tydelig etter mastering.
Og det blir ofte veldig flatt.
– Sant! Og idealet nå er kjempemye diskant. Jeg forstår ikke den lyden! Alt skal være så presset. De sier at det er fordi alle konkurrerer om å bli hørt. Men det er samtidig en lydkvalitet som gjør oss slitne. Og hvem er det som styrer dette?
Hun fortsetter engasjert.
– Vi har inngått et kompromiss, jeg og produsenten Tobias. Han fikk ha lyden i retning av sitt ønske på vinylen. Men jeg forlangte å få lyden som jeg ville ha den på CD-en. Så det er to forskjellige lydkvaliteter der. Og jeg tror jeg aldri kommer til å høre på vinylen, ler Mari Boine!
Jeg er glad for å høre dette, for det er ikke alle artister som har et forhold til det.
– Åhh! Jeg jobbet lenge med å pirke, jeg skjønte plutselig hvorfor jeg har brukt så lang tid før jeg ga ut plate igjen. Jeg bruker lang tid på å finne ut av miksene, jeg vil mene masse om lyden, og det tar masse energi. Og når du har brukt masse tid på miksing, så kommer masteringen og ødelegger alt. Hva faen er vitsen? Når kom mastering? Hvem har funnet på det? Noen må være så snill å forske mer på dette, jeg vil gjerne vite mer om det. Dette er veldig viktig! Vi må ikke bli slitne av å høre på musikk.
Albumet See the Woman er tilgjengelig på både CD og vinyl, samt alle de største strømmetjenestene:
Tidal
Spotify
iTunes / Apple Music
Deezer
Du kan se konsert med Mari Boine på følgende datoer:
21. juli: Fredrikstad – Månefestivalen
27. juli: Rosendal – Baroniet
28. juli: Kristiansand – Café Generalen
30. juli: Steigen – Sagaspilluka
10. aug: Vadsø – Varangerfestivalen
19. aug: Ål – Leikskeid
25/26. aug: Tromsø – Rakettnatt
8. sep: Svolvær – Lofoten Kulturhus
9. sep: Bodø – Stormen
16. sep: Nøtterøy – Nøtterøy Kulturhus
17. sep: Stockholm – Södra Teatern
21. sep: Larvik – Bølgen
22. sep: Oslo – Konserthuset
23. sep: Drammen – Drammens Teater
29. sep: Stavanger – Tou Scene
1. okt: Bergen – Ole Bull
