En gang i tiden var kompaktkameraer små og enkle, nesten simple, i sin utforming og funksjon. Det var kameraer for knipsere. De som tok 10 bilder i året, og ikke var nevneverdig opptatt av rette horisonter eller korrekt eksponering.
I dag er kompaktkameraene stort sett erstattet av mobiltelefonen, med én viktig forskjell: Knipserne tar ikke lengre 10 bilder i året, kanskje 1000, men de er heller ikke i dag opptatt av rette horisonter eller korrekt eksponering.
Man trenger ikke å tilbringe mye tid på sosiale medier, for å se at de fleste gir blaffen i bildekvalitet.
En sideeffekt av mobilknipsingen, er det store fallet salget av kompaktkameraer har hatt de siste årene. Færre og færre ser nytten av et lommekamera, når mobilen gjør samme nytten.
Men det finnes en stor og voksende gruppe mennesker som er opptatt av kvalitet. Det er de som holder kamerabransjen i live, og de kjøper bedre og dyrere kameraer enn før, og de gjør det ofte nok til at det finnes enkelte kamerasegmenter som er i vekst.
Proffkompakter for eksempel
De skiller seg fra de vanligste kompaktkameraene, ved at de er langt mer avanserte, med bedre teknikk og optikk. Som Fujifilms snart legendariske X100-serie. Her er det i sin fjerde utgave, siden den første modellen med uhemmet retrodesign ble lansert i 2010.
Kameraet er litt for stort til å kalles lommekamera. Det går fint ned i en jakkelomme, men aller helst bør det henge rundt halsen. For dette er en kameratype som bringer glede til fotograferingen, selv om fraværet av zoom setter noen begrensninger.
Men en skarp 35mm vidvinkel, en superb søker, og lettvint betjening, er det et kamera som det enkelt å få gode bilder med.
Den nye X100F (Fourth), er den største oppgraderingen hittil i serien. Med den samme eksepsjonelt gode 24 megapiksler bildebrikken vi kjenner fra X-Pro2 – og Årets Kamera 2016; Fujifilm X-T2.
Ny generasjon bildebrikke
Den spesielle bildebrikken er det bare Fujifilm som bruker. Den har et uregelmessig pikselmønster og kalles X-Trans III i denne utgaven. Pikselmønsteret er ikke arrangert i samme strenge orden som en Bayer-sensor, men ser mer tilfeldig ut for at man skal kunne unngå å bruke lavpassfilter. Uten ulempene det har på en Bayer-sensor. For eksempel moaré.
For uten lavpassfilteret kan man oppnå høyere detaljskarphet. Det har gitt Fujis 16 Mp bildebrikker – som den i X100T, en oppløsning i nærheten av 24 Mp bildebrikker.
Her er det altså 24 Mp, som tilsvarer 36 Mp oppløsning om man sammenligner APC-brikken her, med en fullformat 24 x 36 mm bildebrikke. Som den i Nikon D810, for eksempel.
Bedre autofokus
Så det viktigste er forbedret i den fjerde utgaven av X100. Omtrent det eneste som er beholdt, er den fine 23mm vidvinkelen, med lysstyrke 2, som vi kjenner som en 35mm sammenlignet med fullformatkameraer.
Bildeprosessoren er ny, den hybride autofokusen bruker 91 fokuspunkter som dekker store deler av bildeflaten, og autofokusen er kjappere (0.08s) som resultat av det.
Du kan selv gruppere fokuspunkter, og bestemme størrelsen på en gruppe.
Brukervennligheten
Grupper eller fokuspunkter kan flyttes rundt med den nye styrepinnen på baksiden, og kameraet har fått et trykkbart innstillingsratt foran også, som øker brukervennligheten.
Fokusringen kan forresten programmeres. Du kan for eksempel endre hvitbalanse, eller filmeffekt ved å vri på fokusringen. Eller du kan la være, og bare bruke den når du trenger manuell fokus. Da kan du velge mellom splittbilde, fokusmarkering (peaking) og forstørrelse, for at det skal være lettere å stille skarpt. Det ser du på skjerm og søker, sistnevnte er også forbedret her.
Den hybride søkeren er både optisk og elektronisk, og rett og slett en nytelse å bruke. Den elektroniske har fått kortere slukketid mellom bildene, og du bruker bryteren til høyre for objektivet, til å veksle mellom optisk og elektronisk søkerbilde.
Bryteren har også en programmerbar knapp, og de finnes det flere av. På toppen, og baksiden. Et par ting som er verdt å nevne, er C-markeringen på hjulet for eksponeringskompensasjon. Den flytter innstillingen til et av innstillingshjulene, noe man av å til kan foretrekke, særlig dersom man trenger funksjonen ofte.Kameraet har også fått et større batteri, som øker batteritiden til 390 bilder per lading, et velkomment fremskritt på X100F.
Ikke fullt så brukervennlig
En annen ting er plasseringen av ISO-skalaen. Den er plassert på lukkertidshjulet, og man må dra opp mansjetten rundt hjulet for å stille ISO-følsomhet. Veldig retro, men ikke så brukervennlig, siden det krever litt fikling, og i tillegg har ISO-skalaen svake markeringer.
Digital telekonverter
Men en ting vi liker veldig godt, er den digitale telekonverteren. Hvis man velge jpeg-opptak, kan man med et tastetrykk endre brennvidden digitalt til 50 eller 70mm. Det er innmari praktisk på et kamera som optisk dekker 35mm, og det kan man gjøre uten betydelig tap av oppløsning. Fuji sier at prosessoren oppskalerer til 24 Mp, når den digitale telekonverteren brukes, og synes du ikke det er godt nok, finnes det optiske konvertere til kameraet. En TCL-X100S II som gir 50mm optisk brennvidde, eller en WCL-X100S II som gir 28mm brennvidde.
Noe 4K-video har kameraet ikke fått, men solid 1080p HD-video, skulle man ønske å lage en filmsnutt. I likhet med X100T, har det også ND-filter som demper lysgjennomslippet og muliggjør korte lukkertider og full blenderåpning. Er ikke det nok, finnes det elektroniske lukkertider opp til 1/32.000s, og med en skuddtakt på åtte bps, kan man få forbløffende skarpe bilder av bevegelige motiver.
Klasseledende bildekvalitet
Hvilket leder meg til bildekvaliteten. Jeg var litt spent på om den sju år gamle 23mm-eren på kameraet, var skarp nok til å yte en X-Trans bildebrikke med 24 Mp rettferdighet.
Objektivet er fremdeles litt mykere på full blender enn jeg liker, og der er det også synlig vignettering i hjørnene. Men begge deler er marginalisert på blender 2,8, og derfra og opp til f11, er skarpheten fenomenalt god.
Den er ikke like kirurgisk skarp som de beste Fujinon-objektivene på X-T2 kan være, eller Sony a7r II med 35mm f1.4, men banker Sony RX100V, Nikon Coolpix A og Sony RX1r II på fargegjengivelse, bildedynamikk og bildestøy.
For støyomfanget på høy ISO-følsomhet er så beskjedent at du fint kan bruke opp til 6400 ISO, selv 12800 ISO, er fullt brukbart. Fordi kornstøyen er så finkornet, og fargestøyen så beskjeden.
Sammenlignet med X100T, gir de ekstra pikslene merkbart bedre detaljskarphet – som ventet – men også mer dybde i bildene.
Bildedynamikken er på nivå med det vi har sett fra X-Pro2 og X-T2, altså fullt på høyde med de tidligere nevnte fullformatkameraene fra Sony og Nikon. Kameraet leverer den hittil fineste og mest tiltalende fargebalansen fra noen X100, med svært jevne toner og god fargedybde. Som vanlig for et moderne Fuji-kamera, kan man bruke filmsimuleringer som Velvia og Provia – for ikke å glemme min favoritt: Acros-innstillingen.
Den skaper sorthvittbilder med mykere gråtoner og dypere sort, og du kan legge inn gul, rød eller grønn filtereffekt, for å tilpasse tonaliteten til landskap eller portretter.
Vår mening
Få kameraer er så tilfredsstillende å bruke, som Fujifilm X100F. Man trenger ikke engang være særlig god for å få fine bilder med kameraet, men man blir bedre av å bruke det. For det inspirerer til mer fotografering, på tross av eller kanskje på grunn av, at det bare har én brennvidde. Og ingen zoom. Her er det ikke bare designet som er attraktivt, søkere, autofokusen, betjeningen og bildekvaliteten er førsteklasses. Det er egentlig bare den økte prisen som trekker ned.