: Panasonic Leica DG Vario-Elmar 100-400mm f4.0-6.3 ASPH Power OIS

Egentlig skal det ikke være mulig. Ofte er det heller ikke det. Vår erfaring med telezoomer – typisk 70-300mm eller enda kraftigere zoom – er blandet. For å si det forsiktig. Du finner ekstreme zoomobjektiver som regel på såkalte superzoomkameraer. Som slår seg på brystet med 20 x zoom, eller mer. Det gir enorm rekkevidde, og mange optiske utfordringer.

De er ikke lette å løse. Kameraprodusenten tyr derfor til prosessering av bildene fra kameraer med kraftig zoom for å kompensere for optiske feil. De skinner likevel igjennom, og således er superzoomkameraer et eneste stort kompromiss med bildekvalitet.

Enda større blir utfordringen, når man skal konstruere en zoom som skal sitte på et dyrt kamera med høy oppløsning. Da kommer som regel de optiske utfordringene tydelig til syne.

I lys av det, er det forbløffende hvor vellykket Panasonics 100-400mm zoom er blitt. En ekte telezoom med god til moderat lysstyrke fra f4 til 6,3. Avhengig av brennvidden.

Det er laget for Panasonic (og Olympus) systemkameraer, og beregnet på fotografer som trenger ekstra lang rekkevidde. Det er også den eneste zoomen til micro four thirds-systemet som har så lang rekkevidde.

På et Panasonic G80 eller Olympus OMD EM1 II for eksempel, blir dette en 200-800mm zoom, grunnet beskjæringsfaktoren til bildebrikken – x 2. Det gjør zoomen egnet til dyrefotografering, action og sport, forutsatt at autofokusen henger med.

Leica-godkjent
Objektivet er merket med Leica, som bare betyr at det er laget etter Leicas krav til optisk ytelse. Det er også værtettet, meget tillitvekkende bygget, og forbausende kompakt og lett. Det leveres med et avtakbar stativfeste, som skrus på en dreibar ring slik at det blir enklere å vippe kameraet i portrettmodus. På siden sitter det knapper for begrensning av fokusområdet fra fem meter til uendelig, auto/manuellfokus og av/på for bildestabilisatoren.

Det finnes også en lås for zoomringen, slik at den ikke kryper når man beveger kameraet.

Den kompenserer ikke mer enn 2,5 eksponeringstrinn, men det er bedre enn ingenting, og: Den fungerer i tandem med kameraets innebyggede bildestabilisator. Det gir bedre stabilisering over hele brennviddeområdet.

Fremragende optikk

Den største optisk utfordringen med så mye zoom, er å bevare skarpheten over hele brennviddeområdet. Det hjelper med god autofokus.

Knallgod autofokus gir deg bare flere skarpe bilder, de blir uansett ikke bedre enn optikkens evne til skarptegning. Her er det verdt å nevne at autofokusen heldigvis er mer enn rask nok til å henge med når det går unna. Objektivet støtter Panasonic-kameraer med 240 fps fokushastighet, og det merkes.

En dag i alpinbakken viste at Panasonic-objektivet henger godt med, men det er viktig å begrense fokusområdet i kameraet, ellers risikerer man at motivet er ute av fokus. Men med skarp bakgrunn.

Fokusen er lydløs, og på Olympus-kameraet med det store håndgrepet, er balansen svært god. Med en vekt under kiloen for objektivet, er det over 600 gram lettere – og flere tusen kroner billigere – enn feks. Canon EF 100-400mm f4,5-5,6L IS II.

Panasonic-objektivet er derimot ikke noe dårligere. Tvert i mot fremstår det som et meget godt kjøp, tross at det ikke er perfekt. Fortegningen er marginal, også på råfiler hvor man kan se litt puteformet linjefortegning, og det finnes knapt synlig fargebrytning – eller kromatisk aberrasjon. Som det også heter. Testbilder på 100, 200, 300 og 400mm, viser at skarpheten er størst opp til 300mm, etter det faller den over hele bildeflaten. Som ventet fra et objektiv av denne typen. I praksis betyr det at man kan måtte etterskarpe bilder på full tele, mens det ikke er nødvendig mellom 100 og 300.

Skarphet

Skarpheten er også meget jevn fra blender fire opp til 200mm, hvor største blender er f5,1. 300mm gir deg maks f5,7, og 400 selvsagt f6,3. Blender åtte er stort sett den som gir absolutt best skarphet over størstedelen av bildeflaten, mens den er fallende fra blender 16 på brennvidder opp til 300mm, og fallende allerede fra blender 11 på 400mm.

Det er slett ikke ille, og vignetteringen er godt kontrollert på alle blendere, bare med lysfall på cirka et halvt trinn i hjørnene, på f4.
Det er også minimalt med sfærisk fortegning og astigmatisme, og kontrasten er fremdragende. Ja, nesten på Leica-nivå.

Objektivet leveres med en liten integrert solblender som kan trekkes over fronten, og en avtakbar som dekker bedre. De hjelper til med å holde strølys borte, men objektivet er tross det følsomt for strølys fra skrå vinkel. Det skal ikke mye til for å unngå strølys, det holder å kikke i søkeren, og dreie kameravinkelen bittelitt så er det meste borte.

Vår mening

Panasonic Leica-zoomen for mft-formatet, er rett og slett fremragende. Den mekaniske kvaliteten er på høyde med de dyreste objektivene fra Canon og Nikon, og den optiske kvaliteten står ikke noe tilbake for tilsvarende fra de to store produsentene. For Panasonic (og Olympus) -fotografer som trenger kraftig tele, er Vario-Elmar 100-400mm, verdt hver krone.