: Bowers & Wilkins 805 D3

Hvis jeg skal være kritisk, finnes det kanskje bare en håndfull bokhyllehøyttalere, som har gjort seg fortjent til legendestatus. Blant Rogers, Dynaudio, KLH, Acoustic Energy og kanskje et par til, er Bowers & Wilkins høyt opp på listen.

De har siden 1990, vært helt i toppen med Matrix 805, den første utgaven med deres spesielle interne ‘skjelett’ og diskanten på utsiden av kabinettet. Høyttaleren er lett gjenkjennelig med den karakteristiske gule membranen og diskantelementet på toppen. En oppskrift de har fulgt til punkt å prikke helt til nå.

De etterfølgende utgavene kalt Nautilus 805, 805 S og 805 Diamond, har alle brukt forskjellige utgaver av B&Ws gule basselement med en vevd kevlarmembran. Diskanten har alltid vært plassert på toppen, og kabinettet bruker fremdeles det indre Matrix-skjelettet. So m skal dempe resonanser og kanalisere energien vekk fra kabinettet til høyttalerelementene.

Du vil ha all musikken gjennom membranene, ikke skjult i kabinettresonanser.

Den nyeste utgaven er bygget over samme lest, og er den første uten den gule kevlarmembranen.

Det er det første man legger merke til, om man kjenner forgjengeren som ble lansert i 2011. Den var B&W første med en diskantmembran laget av kunstig fremstilt diamant, plassert i et konisk rør på toppen av et Matrix-kabinett med buede sider. Selvsagt med gul kevlarmembran, som de fremdeles bruker i 600-serien.

I vår test av 805 D, etterlyste vi mer vekt, dybde og dynamikk i bassen. Resten av høyttaleren lød detaljrikt, med lynraske transienter og utmerket presisjon. Vi konkluderte likevel med at det var et smykke av en høyttaler, verdig legendestatusen til de foregående 805-modellene.

Den nye 805 D3, er enda bedre.

Skinnet bedrar
Høyttaleren ser ut som forgjengeren, bare med en sølvfarget bassmembran, noe som antyder at B&W har hørt på kritikken. Men faktum er at mye er nytt. Basselementet, delefilteret er oppgradert, kabinettet er enda stivere. Det eneste som er lett gjenkjennelig, er den fine diamantdiskanten og de doble kabelterminalene på baksiden.

Kabinettet pakket om og bygget på en annen måte. Det er enda stivere og demper interne resonanser bedre, mens den svakt buede fronten reduserer diffraksjoner som kan høres som et defokusert lydbilde.
Det nye basselementet på 16,5 cm, er boltet rett på Matrix-skjelettet innvendig, og bassrefleksporten er buet i munningen med overflate som en golfball. Det skal gi mindre luftmotstand.

«Førsteinntrykket kan forlede en til å tro at høyttalerne er litt kjedelige»

Mens diskantelementet som sitter i det koniske røret på toppen, er det samme som vi vet fungerer til perfeksjon i forgjengeren, er basselementet helt nytt.
De kaller det Continuum, og hevder selv at det er enda bedre enn kevlar. Materialet i membranen er vevet sammen her også, og laget i en kompositt av materialer som B&W har brukt nesten åtte år på å perfeksjonere. De sier selv at de har brukt mye computersimulering og vært gjennom cirka 70 varianter av membranen, før de landet på den versjonen vi tester her.

Den er stivere, dødere og tåler mye mer bevegelse før membranen begynner å flekse – og B&W sier at den er langt raskere og takler enda mer effekt. De er også en mye bedre mellomtone, fordi den har bredere og bedre kontrollert frekvensområde. I begge ender.

Det har blant annet gitt en langt bedre bassgjengivelse enn vi noengang har hørt fra noen 805-høyttaler.

«For det fattes intet i dynamisk kontrast her»

Fyldig klang – transparent lydbilde

Førsteinntrykket kan forlede en til å tro at høyttalerne er litt kjedelige. Særlig om de står i et overdempet rom, med mye møbler, tepper og gardiner. Men plassert dem noen desimetere fra bakveggen, og vipp dem svakt innover – ikke for mye, og du står foran noen oppsiktsvekkende musikalske opplevelser. At typen du ikke forventer fra en relativt kompakt høyttaler.

Klangen er varmere, lydbildet større og mer oppløst. Det mer substans i bassen her enn på 805 D. Den dynamiske kontrasten er også bedre, og høyttalerne minner om en mellomting mellom det behagelige raffinementet til Sonus faber Olympica I, og den lynraske presisjonen til Dynaudio Contour 20.

De kan overraske med seriøs dybde og ikke minst trøkk i bassen.

Det merkes blant annet på det siste albumet til Beyonce lillesøster Solange. Det et godt eksempel på hvor god kontroll høyttalerne har i bassen. De harde slagene på trommene på Where Do We Go, kjenner du fysisk og de klarer å spille bemerkelsesverdig høyt uten at bassen bryter opp. Jeg la merke til at det er litt mer luftig klang i skarptrommen på Dynaudio Contour 20, men bassdynamikken står ikke noe tilbake her.

Sammenlignet med Sonus faber Olympica I, er det mer dybde i bassen her og mellomtonen er bedre fokusert. Den også også mer nyansert og diskanten er glatt som nystrøken silke. Sopran-stemmen til Renee Fleming og mezzoen til Cecilia Bartoli, er blottet for farvninger eller betoninger. Det vitner om et meget godt tilpasset delefilter, og svært god tilpasning av Continuum-elementet og diamantdiskanten.

De mangler dybden i bassen som trenges for å få med hele den laveste oktaven i et konsertklaver. Men, det merker man ikke på konsertopptak med Keith Jarrett. Ikke med mindre man er vant til en musikalsk subwoofer, som strekker seg ned mot 30 hz uten tap av effektivitet.
I den andre enden er diskanten diskret til stede, uten noen gang å lyde hardt, skingrende eller spiss. Den er, som vi er blitt vant til fra B&Ws diamantdiskanter, meget oppløst, distinkt og presis. Kanskje ikke like luftig og gjennomsiktig som enkelte bånddiskanter, men langt mer nøytral og kontrollert.

Leonard Cohens konsertopptak fra London, er en salig opplevelse på B&W-høyttalerne, som skaper et digert lydbilde med nesten grenseløs dybde. Her, og på opptak med jazzensembler og klassiske orkestre, er stereoperspektivet fremragende bredt og fjellstøtt.

Klangen i musikken heller i varmere retning, uten at jeg oppfatter høyttalerne som farvet. De lyder snarer behagelig balansert, uten at de er tannløse. For det fattes intet i dynamisk kontrast her. Disse kan du faktisk spille ganske lavt med, og likevel få med deg klanger, detaljer og bassen i musikken.
Det var så lite å sette fingeren på, og så mye å glede seg over med 805 D3, at jeg ble sittende mye lengre enn vanlig om gangen, foran høyttalerne under testperioden.

Det er et god indikasjon på en vellykket konstruksjon.

B&Ws beste kjøp
I mine ører er 805 D3 et av de beste kjøpene blant de dyrere bokhyllehøyttalerne. Den største ulempen er at et par skikkelige stativer gjør de allerede kostbare høyttalerne enda dyrere, og de trenger en seriøst potent forsterker for å åpne seg skikkelig opp. Dersom ingen av delene virker avskrekkende, er dette en høyttaler det virkelig er verdt å notere på blokken.

Den viderefører arven fra 800-serien med bravur, og legger seg i tetsjiktet blant high-end høyttalerne i kompaktklassen.

Designet er en bonus i mine øyne, særlig i glanset sort eller matt hvit lakk, og står godt til de lydmessige prestasjonene, som man raskt blir avhengig av.