Anmeldelse: Captain America: Civil War

Superheltene fra Marvel-universet er blant de mest innbringende filmfranchisene og, som oftest, et sikkert stikk når det gjelder salg av kinobilletter og Blu-ray-filmer. Så langt har Marvel-filmene spilt inn ufattelige 87 milliarder (!) kroner på 8 år. I det perspektivet er det slettes ikke rart at antallet filmer nærmer seg 15, og at selskapet bak (Disney) fortsetter å skvise sitronen til det ytterste. Det sagt, så har Marvel-filmene jevnt over holdt en overraskende høy kvalitet, med en god miks av popcorn-underholdning, action og humor – spørsmålet er hvor lenge de kan vri en original historie ut av det samme konseptet.

Captain America: Civil War bygger i stor grad plottet rundt de to første filmene (pluss Avengers), så er du ny i universet kan historien være vanskelig å henge med i og mye av den interne humoren og småkjeklingen vil gi liten resonans.

Igjen er hele gjengen samlet i det nye farer truer i Nigeria. Et biologisk laboratorium ranes, og mannen bak er en kjenning av våre helter. Dessverre går det, som så mange ganger før (New York, Washington, Sovakia), mange sivile liv tapt i det Iron Man (Robert Downey Jr.), Black Widow (Scarlett Johansson), Scarlet Witch (Elizabeth Olsen) og Captain America (Chris Evans) skal forsvare Den fri verden.

Verdens nasjoner, med USAs utenriksminister (William Hurt) i spissen setter foten ned, og forlanger at heltene kun skal operere under FN-mandat. Dermed er kimen til splid sådd blant superheltene. Gruppen splitter seg nærmest i to, der Captain America fronter den uavhengige fløyen, mens Iron Man mener det er selvsagt at vigilantene må ansvarliggjøres og legges under kontroll.

I det FN-bygningen i Wien sprenges i fillebiter, og den mistenkte viser seg å være en gammel kjenning/venn av Captain America, Barns, oppstår det regelrett krig mellom superheltene.

Jo visst er Captain America: Civil War en stor produksjon, teknisk eksellent gjennomført, med et enormt budsjett og kvalitetsfolk fra øverste hylle både foran og bak kamera. Men, og det er et stort, men, etter to og en halv time blir vi sittende igjen med en litt tom følelse – for dette har vi da vitterlig sett før?

La det være sagt med en gang, tredje film ut om USAs mest hjemmekjære og heroiske kaptein er slettes ingen dårlig film, den er tettpakket med halsbrekkende actionscener, fascinerende locations verden rundt, gode skuespillere og krydret med snerten humor. Det blir bare litt for mye, rett og slett repetitivt, over det hele. Når vi har sett superheltene og «super»-skurkene denge løs på hverandre for førtifemte gang, de slenges mot asfalten, betongsøyler, igjennom bygninger og knuser jumbojeter som om det var saltstenger, så blir man rett og slett visuelt mett, og nærmest utmattet.

Det som spriter opp filmen er de gode replikkene og den frekke småkranglingen superheltene imellom. Spesielt godt fremkommer dette i sekvensen på flyplassen i Leipzig der de alle barker sammen – og selv Ant-Man og Spider-Man får sine 15 minutter i rampelyset. Friske actionscener akkompagnert av ironiske replikker som kastes som kuler aktørene imellom. Morsomt og særdeles underholdene.

Jevnt over holder filmen en leken og lett tone, det til tross for dens medfølgende moralske dilemma.

Som en seriøs undertone i filmen forsøker manusforfattere, produsent og regissør å innbille oss at konflikten som oppstår når noen som handler i den Godes tjeneste muligens forårsaker mer skade enn gavn, er et moralsk dilemma som skal få oss til å sette superhelt-filmen i et dypere perspektiv. Det er en fiffig liten rød tråd filmen igjennom, men ikke la deg lure – dette er reinspikket popcorn-action fra første til siste sekund.

Og det er slettes ingen emmen smak av popcornet, men muligens har det kommet litt mugg på, for direkte nyskapende er Captain America: Civil War så visst ikke. Like fullt, vi deler ut 4 solide underholdningsstjerner.

Merkelig nok er Disney det største selskapet som ennå ikke har kastet seg på 4K-karusellen. I dette tilfellet særdeles skuffende, for den tekniske kvaliteten på Blu-ray 3D-utgivelsen er upåklagelig, men ville definitivt fremstått hakket hvassere i 4K-kvalitet. Lydsporet (dts-MA 7.1) leverer varene til gangs, og vi har sjeldent hørt et bedre mikset surroundspor. På bonusfronten servers vi en nesten halvtimes lang, solid, bakomfilm, utelatte scener, et informativt kommentarspor av regissørene, samt noen minidokumentarer.