Det er knapt et år siden Sennheiser presenterte deres «prisen-betyr-ingenting» hodetelefon, Orpheus. Med en pris på 375.000 kroner er det snakk om verdens suverent dyreste hodetelefon. Og sannsynligvis også de beste. Det hørtes hvert fall utrolig bra ut, da vi hørte dem i London.
Det har vist seg at det er mer krevende å bygge sinnsykt kompliserte hodetelefoner, enn Sennheiser opprinnelig hadde regnet med. Paret består av 6.000 enkeltdeler, og samles i hånda. Det var meningen at de skulle være klare i begynnelsen av året, og at de deretter skulle produsere ca 20 stk. i måneden. Men slik gikk det ikke.
For litt siden på en demonstrasjon i London kunne Sennheiser fortelle at det nå finnes seks eksemplarer i verden, men at den nå er i produksjon. Hodetelefonene har i mellomtiden endret navn til HE1 av juridiske årsaker, men lyden er fortsatt himmelsk. Og nå fungerer digitalkonverteren. Når vi hørte dem sist, var kun forsterkerdelen og de selve elektrostatiske hodetelefonene klare.
Vi hadde ikke bare reist dit for å bekrefte HE1’s eksistens. Formålet var også å se og spesielt høre en utstilling på kunstmuseet Victoria and Albert. Utstillingen gir oss en rundtur gjennom ungdomsopprøret i årene 1966-1970. Men hva har det med lyden å gjøre? En hel del, ettersom Sennheiser har laget lydsiden av utstillingen, som forvandler det hele fra ordinære plansjer til en levende (gjen)opplevelse, guidet gjennom hodetelefoner.
Sentrum i utstillingen er en gjenskapelse av Woodstockfestivalen i 1969. Her kan man sitte i stoler på en (kunstig) gressbane, omgitt av 14-kanalers 3D-lyd.
Turen og opholdet var betalt av Sennheiser.
