: McIntosh C47 / McIntosh MC152

Å lytte til de store forsterkerne fra den amerikanske high-end-legenden, er som å bli strøket på ryggen mens man samtidig får et vått kyss og et spark i nøttene. Den store, varme, fyldige lyden omslutter seg som en omfavnelse, men kan uten forvarsel sende sjokkbølger gjennom kroppen.

Det er noe med kombinasjonen av flere hundre watt og store transformatorer, som gjør forsterkerne fra McIntosh, til et livslangt monogamt ekteskap for mange eiere. Selv om det koster, så er det verdt det.

Men hva om man kikker nederst på prislisten og samler sammen det rimeligste forsterkersettet fra Binghamton? Blir det som et slengkyss og et håndtrykk, sammenlignet med de dyrere kombinasjonene fra McIntosh?

For det finnes relativt rimelige forsterkere med samme teknologi som de dyrere modellene, bare skalert ned for å holde prisen nede. Som den nye forforsterkeren C47 med innebygget digitalomvandler, platespillerinngang og mange analoge lydinnganger. Med færre innganger og komponenter, er den nye forforsterkerens McIntoshs rimeligste med kombinasjonen av analog og digitale innganger.

Den relativt kompakte MC152, er McIntosh rimeligste stereo effektforsterker. Den er til og med rimeligere enn den ikoniske rørforsterkeren MC275 på 75 W, og leverer 150 W effekt i hver kanal. Man kan bli forbauset over hvor tung den slanke forsterkeren er, med sine 34 kg. Det er fordi den har McIntosh autoformere – transformatorer – som skal gjøre forsterkeren mer stabil på ulike høyttalerimpedanser.

I kombinasjon med C47, havner forsterkersettet med MC152 rundt 100.000 kr, som faktisk gjør settet rimeligere enn den integrerte MA8000 som vi kåret til årets high-end forsterker.

Summen høres kanskje avskrekkende ut, men går man spesifikasjonene etter i sømmene, får man mye high-end for pengene.

Digitalkonverter og platespillerinngang

For meg er forforsterkeren interessant fordi den kombinerer et RIAA-trinn for MC- og MM-pickuper, med en seriøs innenbords DAC og analoge innganger – og til en pris som ikke er ublu.

Med to balanserte og tre ubalanserte innganger, kombinert med separate innganger for Moving Coil- og Moving Magnet-pickuper, passer den for nostalgikere som meg med platespiller og analoge lydkilder. Med to optiske, en koaksial og en USB-inngang, kan jeg koble Mac-en med Amarra for Tidal til og strømme musikk til DAC-en.

Som også støtter høyoppløste musikkfiler opp til 24-bit/192kHz via de optiske og den koaksiale inngangen, eller DSD-filer via USB-inngangen. Som i sin tur støtter høyoppløste musikkfiler opp til 32-bit/384kHz, fra enten DSD64, DSD128 eller DSD256 og DXD 352.8/384kHz. Kort sagt, DAC-en i denne forsterkeren er klar for det meste.

Den har også en DIN-inngang, som er beregnet for avspilling av SACD-er. Den kalles MCT (for McIntosh MCT450 CD-transport, se egen rubrikk), og fører DSD-signalet fra SACD-er rett til DAC-en i forforsterkeren. Det er ikke veldig vanlig, faktisk er C47 en av få DAC-er som støtter digital overføring av SACD-er fra CD/SACD-spillere.

De fleste inngangene kan konfigureres med nye navn, man kan stille volum per inngang, og platespillerinngangene har grunnleggende innstilinger av kapasitans og belastningsimpedans. Jeg skal ikke glemme å nevne at her også finnes to par utganger for effektforsterkere, skulle man ønske å biampe med en ekstra forsterker – eller koble til en subwoofer.

Trenger man flere innganger eller justeringer, kanskje en eq, er den over 30.000 kr dyrere C52 et opplagt valg. Den er nesten identisk teknisk, så noen store lydmessige forbedringer kan man neppe vente seg sammenlignet med C47, men den er mer fleksibel for de som har mange signalkilder.

Big, Bold and Brutal

Sammen med effektforsterkeren, utgjør de to en velspillende kombinasjon som ikke tar på høyttalere med silkehansker. Trenger man ikke flere hundre watt for å drive noen tungdrevne beist av noen høyttalere, kan musklene i MC152 holde i massevis.

Jeg merket at den ikke hadde den samme stålkontrollen når jeg spilte høyt som MA8000, og lydbildet er ikke like raffinert og luftig som Audio Research integrerte GSi75, men forskjellene var mindre enn jeg trodde innledningsvis.

Varsellampene på forsterkeren blinket ikke før jeg passerte 100 desibel lydtrykk i rommet (på et par Sonus faber Olympica III), og da var bassen slappere i kantene, enn om jeg jekket ned lyden litt. Da forsvant også tendensen til forvrengning som jeg kunne høre, og klangen ble renere, glattere og oppløsningen i det store lydbildet kom tilbake. Siden det ofte frister å lytte til klassisk når man tester, kan jeg ta et eksempel i Mozarts fiolinkonserter med Hilary Hahn og Deutsche Kammerphilharmonie Bremen, ledet av Paavo Järvi. En nydelig innspilling på Deutsche Grammophon, hvor strykerne lød luftig og myk som finmasket silke, med solofiolinen skarpt fokusert i et luftig og fremfor alt digert lydbilde.

Kanskje hadde lydbildet ikke helt den samme dybden som GSi75 leverer, men det er uendelig mye mer guts i denne kombinasjonen. Bass- og trommesoloen på åpningssporet fra liveopptaket med Keith Jarrett i Montreux, lød brutalt tøft med et sjeldent godt grep om dypbassen. Her husker jeg at jeg tenkte at dette lyder som en mye kraftigere forsterker. Det samme gjentok seg på den livate Live from the Detroit Jazz Festival, med Mack Avenue Superband (ned bl.a. Kirk Whalum og Aaron Diehl), orkesterjazz med tempo og trøkk, som fort kan lyde for hardt og skingrende.

Ikke her. Sjekk for eksempel saksofonsoloen fra konserten, og dra opp volumet. Hos meg lød den skremmende levende (for en som har spilt saks i yngre dager), og det var et forbløffende romslig lydbilde her som ga en herlig følelse av å faktisk være på en konsert.

Klangbildet er varmt, fyldig og stort, uten at det lyder ullent eller tilbaketrukket. En SACD med Bod Dylans The Man in the Long Black Veil, ga meg frysninger. Det er det aller, aller beste jeg har hørt fra en DSD-fil så langt, og krystallklar klang ga meg en saliggjørende følelse av eufori, slik man kan oppleve med high-end. Når alt klaffer.

Platespillerinngangen er verdt å nevne. Jeg brukte kun MC-inngangen og stilte inn grunnverdiene med fjernkontrollen. Du verden! Jeg vet ikke hva de har gjort i Binghamton, men dette RIAA-trinnet er på høyde med dyre platespilleforsterkere i en prisklasse ubehagelig nær prisen av en C47. Stille og støyfritt, med en klangkarakter som kler et forsterkersett fra McIntosh, hvor man hører at det finnes makt bak dynamikken også fra vinylplater.

Knallkombinasjon

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde store forventninger til effektforsterkeren MC152. Her hadde jeg ventet at forforsterkeren skulle være stjernen av de to, men effektforsterkeren tok meg med storm fra første takt. Med stålkontroll og finesse, porsjonerer den ut rytmer i et tempo som kan ta pusten fra en høyttaler, og sammen med den anvendelige og særdeles vellydende forforsterkeren, utgjør den en dynamisk duo som hvert fall har vunnet mitt hjerte. Med en glimrende DAC og et utmerket RIAA-trinn, får man i pose og sekk i McIntosh rimeligste forsterkersett.

L&Bs vurdering 1-6 – C47
Lydkvalitet 6
Funksjonalitet 6
Brukervennlighet 5
Kvalitetsinntrykk 6
Samlet vurdering 6

 

L&Bs vurdering 1-6 – MC152
Lydkvalitet 6
Funksjonalitet 5
Brukervennlighet 6
Kvalitetsinntrykk 6
Samlet vurdering 6