: Olympus PEN-F

Med et uforskammet lekkert retrodesign, skal Olympus nye baby forsøke å friste et bredt publikum inn i butikkene. De har virkelig lagt seg i selen for å gjøre det kompakte systemkameraet så attraktivt som mulig. Med store innstillingshjul som minner om 60-tallets kameraer og klassisk sølvgrått som er mer retro, eller en mer diskrete mattsort utførelse, appellerer PEN-F til flere enn nostalgikere.

 

Uansett får du et langt mer avansert kamera enn originalen fra 1963, som det nye PEN-F er løselig basert på. Hvert fall hva designet angår.

 

Kameraet er slett ikke det første fra Olympus med et retrodesign. Den første digitale PEN het E-P1, og PEN-serien er senere blitt utvidet med flere og bedre kameraer, som alle mer enn hinter til den analoge filmbaserte PEN-F fra 60-tallet.

Olympus kameraer i PEN-serien har hatt en ting felles: Et stilrent design med enkel betjening, som særlig i sølv og hvitt har appellert til den kvinnelige halvparten av befolkningen. Eller bare til de som ønsker et enkelt kamera med god bildekvalitet, uten å måtte kunne mye om kameraer for å ta fine bilder.

 

Slik fungerer til dels det nye PEN-F også, men dette er et langt mer avansert kamera enn for eksempel PEN E-P5 – som fremdeles er i salg, og har funksjoner som nok appellerer mer til viderekomne fotografer.

 

De som kanskje vurderer eller allerede har en Olympus OMD, eller et avansert systemkamera som de synes er for stort, og kan tenke seg et mindre kamera med høyt funksjonsnivå.

 

Ny 20 Mp bildebrikke med 80 Mp!

Det får de definitivt i PEN-F, som er på høyde med Olympus OM-D E-M5 II, og deler mange av funksjonene med kameraet vi testet i fjor.

 

Men her har Olympus for første gang satt inn en ny 20 megapiksler bildebrikke, ikke ulik den som sitter i konkurrenten fra Panasonic, Lumix GX8. Som sammen med det nye Sony a6300, er den nærmeste konkurrenten til PEN-F.

 

Som er det første PEN ikke bare med 20 Mp, men med innebygget elektronisk søker – med 2,36 Mp oppløsning – femaksers bildestabilisator integrert, som gjør det mulig å få skarpe bilder med opp til fem trinn lengre lukkertid

Her er skuddtakten på høyde med proffkameraer. Opp til 10 bilder/s skuddtakt opp til 45 jpeg-bilder i serie, eller 39 råfiler (20 bps med elektronisk lukker aktivert), og sist men ikke minst: Muligheten for å fotografere med opp til 50 Mp oppløsning.

 

Kameraet tar ikke bilder i 50 Mp, sånn helt uten videre. Man må bla seg inn i skjermmenyen for å aktivere hi-res-modusen. Deretter må kameraet stå stødig på et stativ og motivet kan ikke bevege seg. Det begrenser bruksområdet for hi-res-modusen, men man har i det minste muligheten, og den kan være gull verdt på for eksempel landskap, makro, produkter eller så gar portretter.

 

Når bildet eksponeres i 50 Mp-modus, flytter bildebrikken på seg åtte ganger i halve pikseltrinn, mens prosessoren lagrer informasjonen i 23 Mb store jpeg bildefiler med 50 Mp oppløsning. Det gir synlig bedre detaljskarphet, og utvider utvilsomt bruksområdet til kameraet. Det finnes ingen andre kompakte systemkameraer som gjør akkurat dette, med unntak for EM5 II, som kan lagre i 40 Mp oppløsning. Men PEN-kameraet skiller seg ut ved å kunne lagre 132 Mb bilder i hele 80 Mp, hvis man lagrer dem som råfiler!

Hastighet og video

Kameraet ikke bare oppleves som raskt, det er raskt. Skuddtakten er 5 bilder/s hvis kameraet skal fokusere mellom hvert bilde, eller 10 bps med fokus første bilde, men med den elektroniske lukkeren aktivert, kan man øke skuddtakten til 10 bps.

 

Som EM5 II har kameraet en mekanisk lukker med lukkertider til 1/8000s, og med den elektroniske lukkeren, kan man fotografere med så kort eksponeringstid som 1/16000s. Legg til skuddtakten og en meget presis autofokus, og det er ikke vanskelig å få skarpe bilder av action og bevegelige motiver.
En serie bilder fra skøytebanen viste at kameraet behersket følgefokus utmerket, også når motivet plutselig skifter retning, men da var lysforholdene upåklagelige.

 

Videospesifikasjonene er de samme som på EM5 II, altså ikke noe 4K-video, men 1080/50p med opp til 77 Mbps bitstrøm. Video er åpenbart ikke det viktigste på dette kameraet, som også mangler mikrofoninngang, noe du faktisk får på EM5 II.

 

Et så lite kamera med så mange funksjoner, får raskt enkelte ergonomiske utfordringer. Kameraet har for eksempel ikke noe håndgrep, men det finnes et som ekstrautstyr, ECG-4 i metall til 1.600 kr. Som har åpning til batteriluken og stativfeste, og er helt nødvendig dersom man skal bruke større og tyngre objektiver, som Olympus nydelige 40-150mm zoom.

 

Det følger med en liten blits med reflektor som kan vippes og vris for bedre kontroll over lysspredningen, som støtter også trådløs styring av eksterne blitser.

 

Slik er det å bruke

Den integrerte OLED-søkeren er lik den vi kjenner fra EM5 II med 2,36 Mp, og er en av de beste elektroniske søkerne i markedet nå, men her er forstørrelsen mindre slik at søkerbildet blir litt mindre. Pekeskjermen kan vippes ut og vris og du kan betjene funksjoner, velge fokuspunkt og ta bilde med pekefingeren på skjermen.

 

Som de fleste avanserte kameraer, er det flere programmerbare funksjonsknapper her, og to innstillingshjul, som gjør kameraet veldig fleksibelt. Her er det også mulig å lagre hele fire ulike oppsett av innstillinger i Custom 1 til C4, som du har tilgang til på det låsbare programhjulet på toppen av kameraet.

 

Kunstfiltrene er flyttet til et nytt innstillingshjul foran. Der finnes også sorthvitt innstillinger med tre valgbare profiler, fargeprofiler og justering av fargebalanse, fargetemperatur og fargemetning. Under programhjulet sitter bryteren for kurver hvor fotografen kan justere skygge, mellomtone og høylys og se effekten av det på skjermen.

 

Flere av knappene på baksiden er i minste laget, og fireveisknappen ved siden av skjermen, er så liten at det nesten hadde vært bedre om den var fjernet. Det er i det hele tatt mange knapper og ratt på kameraet som kan virke overflødige eller feilplasserte.

 

Diopterjusteringen til søkeren og sensoren som tenner søkeren når kameraet løftes til øyet, kunne fått plass til venstre for søkerokularet. Da kunne man fått plass til sekundære knapper – som ikke brukes så ofte – til høyre for søkeren, og frigjort plass til en bedre fireveisknapp. For eksempel.
En annen ting, kameraet er ikke værtettet. Bevares, det er meget solid og tillitvekkende bygget, men altså ikke forseglet mot sand, støv og regn. Det mener jeg et kamera til nesten 15.000 kr – som også er rettet mer mot entusiaster enn nybegynnere – absolutt bør være.

Bildekvalitet og oppløsning

Kameraet har også Olympus Live Composite, som kan brukes for eksempel til astrofotografering av stjernenes bevegelser på lange eksponeringer. Da kombinerer kameraet for- og bakgrunn med lyset fra stjernene mens man langtidseksponerer, for å fange stjernenes bevegelser.
Det har også Live Time som brukes på lengre eksponeringer, for eksempel en solnedgang over fjellet, for å få perfekt eksponert fjell og forgrunn, og 4K Time Lapse som lagrer tidsintervallene i 4K-oppløsning. En velkommen funksjon i kameraet, er silent shooting, som gjør fotograferingen lydløs.

 

Men til syvende og sist handler det om bildekvalitet. Olympus har lenge brukt en 16 Mp bildebrikke både i OMD- og PEN-serien, og har endelig nådd igjen forspranget til Lumix GX8, som har en 20 Mp bildebrikke. Som også PEN-F har fått, men forskjellen er ikke veldig stor sammenlignet med 16 Mp. Det er litt bedre detaljskarphet og kontrasten mellom en skarp forgrunn og en uskarp bakgrunn, er bedre, men forskjellen er ikke veldig stor som sagt.

 

Det er den derimot hvis man velger 50 Mp-funksjonen. Den gir veldig synlig forbedring av detaljskarpheten, og her er faktisk det lille Olympus-kameraet forbløffende nok, fullt på høyde med Canon EOS 5DSR som har en fullformat 50 Mp brikke. Ulempen sammenlignet med Canon-kameraet og også Sony a7r II og Nikon D810, er som tidligere nevnt at kameraet må stå på stativ og motivet stå stille når 50 (og 80Mp) megapiksler skal eksponeres.

 

Så den nye bildebrikken gir virkelig et lite, men ikke ubetydelig, løft i bildekvalitet. Ikke bare når vi snakker oppløsning og skarphet, men også fargegjengivelse og støydemping. Igjen, vi snakker ikke om revolusjonerende forskjeller, men de er synlige nok til at de har betydning for oppfattelsen av bildekvalitet.

 

Fargebalansen er svært god og fargemetning og fargestikk meget godt kontrollert. Du risikerer ikke for grønt gress, eller for rosa hudtoner, og det er heller ingen grunn til å bekymre seg for bildestøy før etter 6400 ISO følsomhet. Man kan fint lage utskrifter i A2 på en Epson SureColor P800 uten å se bildestøy på 6400 ISO. Kornstøy er ikke særlig synlig før ved 12800 ISO. Noe som viser at den nye bildebrikkens støydemping er nesten et helt eksponeringstrinn bedre enn på OM-D E-M5II.

 

Passer best for

Fraværet av værtetting og noen ergonomiske utfordringer til tross, det lekre Olympus PEN-F er en sann glede å fotografere med. Jeg har ikke hatt det så moro siden Fujifilm X100, som også er et uforskammet bra retrokamera. Men Olympus-kameraet er bedre enn det meste vi har testet av små systemkameraer. Det er ikke sikkert at eiere av Lumix GX8 og OM-D E-M5II, har noe å hente ved å bytte til dette kameraet, selv om stillbildekvaliteten er et hakk bedre her. De som virkelig kan utnytte kameraet, er viderekomne fotografer som ikke er så opptatt av video, som de er av stillbilder. De får det beste av begge verdener her: Kompakt og kompetent, med svært høy bildekvalitet og høyt funksjonsnivå.