Det var en kald høstdag at vi møtte Luke Elliot i Hi-Fi Klubbens lokaler i Grensen. Passende, da det mørke albumet Dressed for the Occasion er et album man gjerne bør spille på et hi-fi-anlegg av den seriøse typen – og gjerne i kalde årstider. Mannen er selv fra New Jersey i USA, men dratt til Norge for å spille inn albumet, hvor han har brukt norske musikere.
Musikken er en slags mørk crooner-rock. En slags salig blanding av Nick Cave, Leonard Cohen og Tom Waits. En herlig mørk og mollstemt plate, alt i et rått og upolert lydbilde. Men altså meget vellydende, sammenlignet med en del andre pop- og rock-utgivelser som der dagens lys i disse tider.
Er lydkvalitet viktig for deg?
– Ja, det har blitt det. Mesteparten av opptakene var gjort analogt hos Athletic Sound i Halden. Så fikk vi albumet mastret hos Abbey Road. Og vi har vært meget omhyggelige med lyden hele veien.
Så det hele er tatt opp på spolebånd?
– Mye av det. Vi tok opp så mye vi kunne på bånd. Selvsagt vil digitale aspekter ta over før eller senere i opptaksprosessen, men vi var så trofaste som mulig.
Albumet ditt er temmelig mørkt, og jeg synes jeg hører innslag av både Nick Cave og Leonard Cohen. Inspirasjonskilder?
– Ja, de karene er blant mine store helter. Også Bob Dylan, The Cramps og Richard Hell. De folka har spilt en stor rolle for den typen musikk jeg spiller.
Jeg har prøvd å definere musikkstilen, uten hell. Er det rock? Jeg hører noe country, kanskje til og med innslag av tango?
– Jeg blir alltid stilt det spørsmålet, og jeg har aldri vært flink til det. Jeg må bare være så generisk og kalle det rock ’n’ roll, men det fanger mange ulike stilarter. Men når jeg skriver prøver jeg ikke å gjøre en spesifikk greie. All musikken jeg har hørt på opp igjennom livet har kollektiv innflytelse på det jeg skriver.
Innledningen på den første låten på albumet, ”Get ’em While They’re Hot”. Jeg får litt følelsen av Led Zeppelins Kashmir. Tar jeg feil?
– Det er morsomt. Jeg hadde skrevet sangen, og da vi skulle lage introen skjedde det bare naturlig. Fiolinisten kom opp med det riffet, og det slo aldri noen av oss at det låt i det hele tatt som Kashmir, det føltes bare naturlig for sangen. Når jeg går tilbake og lytter nå, så er de veldig forskjellige, de låter ikke likt, men fiolinspillet har samme type driv og fremkaller samme følelse som Kashmir gjør. Vi syntes bare det var en kul måte å åpne skiva på. Men, ja, det har blitt nevnt av et par stykker.
Jeg liker personlig åpningen, siden man ut ifra de fiolintaktene ikke vet hva man har i vente. De avslører ingenting om hva slags type musikk resten av plata har å by på.
– Nemlig, jeg liker at de taktene setter folk litt ut. For når pianoet og resten kommer inn, låter det ikke i det hele tatt som man forventer at det skal. Jeg synes det fungerte virkelig bra.
Norsk band
Luke Elliot bruker altså norske musikere på plata si. Hvordan kom de i kontakt?
– De var Henning Kvitnes sitt backingband. Jeg møtte VG-reporter Eirik Mosveen i USA, og vi ble venner. Han skrev en artikkel om meg i VG, og vi ble bedt om å komme over for å gjøre en turné. Og vi trengte et band. Jeg hadde folk fra New York, men ville blitt latterlig dyrt å få alle over hit, og jeg visste vi ikke kom til å tjene noe særlig med penger den første gangen. Men så sa de at ”vi har et fantastisk band som virkelig liker musikken din, og de vil gjøre det.” Så kom jeg over hit, og kjemien var magisk. De første showene gikk utrolig bra, og nå har vi altså spilt inn en plate sammen. Nå bruker vi et annet band live, som er lettere å turnere med. De på platen er litt eldre, de har unger og er generelt mye opptatt med andre ting. Men de er fucking amazing som musikere – alle sammen!
Lagde du en demo av platen før dere spilte den inn sammen, eller ble den laget i fellesskap?
– Vi lagde alt i fellesskap. Vi hadde en økt hvor vi fløy over produsenten min John Agnello, som også er produsent for Sonic Youth, Kurt Vile og Dinosaur Jr. og som er fucking amazing. Vi hadde gjort en sang på platen, Let It Rain On Me, som vi hadde spilt inn vokalen og pianoet på i Hoboken, New Jersey for rundt et og et halvt år siden. Men alt ellers var spilt inn i Athletic Sound. Vi startet ikke med demoer, alt skjedde veldig raskt. Vi fløy over John den første gangen i to dager, og spilte inn Trouble og This Gun of Mine. Deretter tok vi en pause hvor vi fokuserte på å lage en singel. Vi følte ikke at vi hadde en singel ennå, selv om vi til slutt endte opp med å bruke Trouble. Vi ville komme i gang igjen, og fløy John tilbake, og deretter gjorde vi alt ferdig i løpet av to og en halv uke. Vi jobbet 18 timers dager for å få det til.
Så alt er spilt inn live?
– Vi gjorde så mye live som vi kunne, men det går ikke an å få en plate til å høres ut som denne uten å gjøre overdubbing og kutte ting opp i biter og sette dem sammen igjen. Du klarer ikke å få en sang til å låte som The Great Rondout Train Robbery uten å legge på mye rare greier. Men skjelettet på låtene er tatt opp live. Jeg la ned vokal ved siden av instrumenter så mye som mulig.
Vinylen samme master som digital
Vi er nå midt i ”lydnivåkrigen”, hvor det har vært om å gjøre for plateprodusentene å lage det mest høylytte opptaket. Derfor har man på den digitale masteren ofte kjørt ned transientene, som er hva som skaper liv i musikken, men som også hindrer resten av lydbildet fra å låte høyere. På vinyl vil en slik ”brickwall mastering” låte enda mer forferdelig på grunn av høyere forvrengning, derfor gjør man ofte en ulik master for vinyl, hvor lydnivået er tonet ned for å gjøre plass til transientene. Som også er grunnen til at vinylutgivelsen ofte kan oppleves som mer vellydende enn CD-versjonen. Luke Elliot har ikke gått i denne fellen med den digitale utgivelsen, og har derfor brukt samme master til vinyl og CD.
– Det er samme master. Men vinylen låter likevel varmere, jeg synes faktisk selv det høres ut som om det er forskjellig master. Men, nei, det er den samme.
Har du et hi-fi-system selv?
– Ja, hjemme i New Jersey. Der har jeg en Technics platespiller fra 1980-tallet. SL1200, den med strobelys. Jeg faen meg elsker den greia! Jeg fikk den for 8-9 år siden, og hører primært på vinyl når jeg er hjemme. Når jeg er på veien går det nødvendigvis i streamingtjenester som Tidal. Jeg elsker Tidal, de har vært veldig bra for meg, og det er klart min foretrukne strømmetjeneste. Det er virkelig hi-fi, med mye bedre kvalitet enn de andre.
Og hva slags musikk hører du selv på for tiden?
– Jeg hører faktisk ikke noe særlig på musikk i det hele tatt for tiden. Men jeg har hørt en del på countryartisten Sam Outlaw. En ny artist i Amerika. Det tok meg et par gjennomhøringer, men jeg liker virkelig det jeg hører. Jeg var også og så The Waterboys forleden på Sentrum Scene. Men det har vært så mye musikk i det siste, og så mye som skjer, at jeg har tatt en liten pause fra musikken. Sikkert merkelig, jeg vet jeg liksom skal høre på musikk hele tiden, men det er fint å kunne koble av innimellom. Spesielt når du har spilt hver eneste dag i en lang periode.
Vi som ikke driver med musikk hver dag, kan derimot gjøre oss selv tjenesten å høre på albumet Dressed for the Occasion her:
Tidal
Spotify
Apple Music
Deezer
Eller kjøp albumet på CD eller vinyl hos Platekompaniet
