: Devialet D400

Noen få ganger i karrieren som lydjournalist, dukker det opp noe som setter til side alt annet og gir sjelsettende opplevelser. En av de gangene, var første gangen jeg hørte den første forsterkeren fra en den gang, helt ukjent fransk produsent. Lyden som strømmet ut av høyttalerne, var ulikt noe annet jeg hadde hørt. Organisk, lettflytende på grensen til vektløs, med lynrask dynamikk og et klokkerent lydbilde, på grensen til antiseptisk.

Den dagen for fire år siden, husker jeg at jeg tenkte at dette kan forandre alt.

Siden D-Premier i 2011, har Devialet på rekordtid blitt en av de mest anerkjente og banebrytende high-end-produsentene i verden.

Les testen av Devialet D-Premier her.

Den første forsterkeren så ikke ut som noe hi-fi-produkt, og den var egentlig noe helt annet. Med en innebygget digitalomvandler, brukerkonfigurerbare innganger og etter hvert trådløst mottak for strømming, ble den raskt en anmelderfavoritt.

Også hos oss. Superlativene haglet, og ordet sensasjon gikk igjen i anmeldelsene. Men hvordan kunne en ukjent fransk produsent dukke opp fra ingen ting med en rystende bra forsterker?

Det er ikke lett å se hvilket volum, inngang eller noen andre innstillinger som er valgt, med en så liten skjerm.

 

Slik er den laget

Svaret er noen franske ingeniører med hi-fi-interesse, sans for design og evnen til å tenke nytt. Med blanke ark er det lettere å utvikle noe nytt, enn når man hele tiden må lage mark II, III og IV-versjoner for å holde kundenes interesse oppe. Som så ofte er tilfelle i high-end sfæren.

Siden D-Premier har Devialet fortsatt utviklingen av de skinnende badevektene, som humoristiske brukere har kalt dem. I dag består serien av fire modeller, to av dem rene stereomodeller i et fire cm høyt aluminiumskabinett, og to stereovarianter konfigurert i mono med to forsterkere koblet sammen.

Felles for dem er Devialets fleksible konfigurering av innganger med dertil hørende tekniske egenskaper. Brukeren kan selv bestemme hvor mange av inngangene som skal være analoge, og hvor mange som skal være digitale. Alle har USB og platespillerinngang, men de dyrere modellene har flere konfigureringsmuligheter.

Tidligere har vi testet 120 W-versjonen D120, forgjengeren til D200 med 200 W effekt kalt D170, og nå tester vi den nest heftigste modellen D400, med 2 x 400 W effekt.

I likhet med originalen bruker D400-forsterkeren en noe spesiell teknikk for å levere 400 W i hver kanal fra så små kabinetter. En 400 W forsterker vil normalt trenge mye kjøling, noe som fremtvinger et større, og kanskje ikke like elegant kabinett.

Devialet benytter noe de kaller Analog-Digital Hybrid-teknikk (ADH). Det ligner litt på Peter Walkers Current Dumping, som han i sin tid brukte i Quad-forsterkerne.

Fjernkontrollen er lekker å se på, men kunne gjort seg med en skjerm som viste innstillinger og volum.

Men her bruker Devialet et klassisk analog klasse A forsterkertrinn, som leverer spenningen til høyttalerne, i kombinasjon med et digitalt (klasse D) forsterkertrinn. Som leverer strømmen til høyttalerne, som er nødvendig for å få opp effekten. Slik oppnår de ekstremt lav forvrengning med klasse A (0,00025% for D400) og svært effektiv kraftleveranse til høyttalerne i klasse D, med et signal/støyforhold på 133 dB.

Det er tall som ikke sier all verden, men man skjønner det når man hører D400.

 

Slik ser to D200 ut når de kobles sammen til en D400 konfigurasjon på 400 W. Alle inngangene kan konfigureres av brukeren selv.

 

Undersiden med bunnplaten fjernet, i midten sitter hjernen i forsterkeren …

 

Gjennomsiktig silke

Men hvordan lyder denne high-end computeren med sensasjonell lyd egentlig?

Sannsynligvis har du ikke hørt maken. En Devialet D400 er egentlig to D200, som er satt sammen og konfigurert som monoforsterkere. Hvor den ene også fungerer som forforsterker. Helt korrekt sagt, er det en integrert forsterker som leverer lyd til den ene kanalen, og så fungerer den andre som en mono effektforsterker.

Man kan starte med en D200, og senere oppgradere med en til for å få et D400-sett. Det øker effekten fra 200 til 400 W per kanal, senker støygulvet og reduserer forvrengningen med en faktor på fire.

Lyden av den kombinasjonen kan beskrives med ett ord: Sublim.

Det skal vanskelig gjøres å få bedre lyd for pengene.

Under tiden med D400, brukte jeg for det meste Kef Reference 5. Delvis fordi de er noen fantastiske høyttalere, som kler Devialet godt, men også fordi jeg kunne bruke SAM-funksjonen. Den er forøvrig tilgjengelig for over 200 andre høyttalere, og til Kef-ene i to versjoner. Med kort, eller lange bassrefleksporter. Siden jeg foretrekker mer dypbass, brukte jeg Kef Ref 5 long, som det heter, og det fungerte meget godt.

… her sett fra andre siden.

For dybden og kontrollen i bassen ble merkbart bedre med SAM aktivert på Kef-ene. Med Rivals Sons Electric Man på full guffe, dundret bassen rett i beinmargen som et knyttneveslag i nyrene. Selv med så godt pådrag var verken vokalen eller gitaren påtrengende skarp i ørene. Krystallklart var ordet jeg kom på mens jeg satt der og fikk banket ørene møre.

Så ja da, de kan spille høyt. Ikke McIntosh-høyt, med endeløse krefter og mengder med klangfylde, for det er grenser for hvor mye effekt ADH-kretsen kan levere. Men for meg var det mer enn nok. Særlig fordi det var så behagelig å spille høyt. Muligens fordi fraværet av forvrengning (bevisst eller underbevisst), ikke gjorde lytting trettende i lengden.

Med mer raffinerte innspillinger som av Mozarts Cosi Fan Tutte – med blant andre Karita Mattila og Anne Sofie von Otter, rant ordene jeg hadde på tungen unna før jeg fikk summet meg. Etter noen minutter ut i andre akt skjønte jeg hvorfor. Jeg hadde sittet og lyttet til musikken, og helt glemt å gjøre notater. Når den kognitive evnen ikke var fullt så bedøvd, kom jeg til hektene og klarte å få ned noen stikkord.

Skjemaet viser signalet inn fra venstre, og hvordan ADH-kretsen overtar etter digitalomvandleren i en Devialet.

Lydbildet er så dypt, vektløst og luftig som jeg knapt har hørt det. Sammenlignet med Mark Levinson No 585 til neste samme pris, er det flere klangnyanser her, men ikke helt den samme bassdynamikken. 585-en sparker hardere, men D400 er glattere, som silke mot jeans, om du vil. D400 får strykere til å høres ut som individuelle instrumenter i en gruppe, ikke bare en smørje med harpiks. Prøv et korverk – som Mozarts Requiem (gjerne med Cecilia Bartoli og Georg Solti) på en annen forsterker, og prøv å skille stemmene fra hverandre. Gjenta så med en D400, og du skjønner hva oppløsning og perspektiv er for noe.

Hvis du virkelig ønsker en utfordring, kan du strømme Jaga Jazzists nye album og sjekke hvor høyt du kan spille før det gjør vondt. Jeg vedder på at D400 spiller overlegent mykere og samtidig klarere på samme volum. For den har så enormt god kontroll på små transienter, veldige dynamiske utslag og fine detaljer, at det er en glede.

Det spiller ingen rolle om det er Thåström eller Ten Years After, Devialet-forsterkeren er som å betrakte verden gjennom glassløse briller, i et hav av grumsete solbriller.

Fra produksjonen hos Devialet i Frankrike.

 

Klokkeren innertier

I begeistringen over den vidunderlige lyden av ingen ting – forsvinnende forvrengning og null støy – også via platespillerinngangen, skal man ikke glemme at Devialet D400 koster like mye som en bra bruktbil. Eller en lang luksusferie for hele familien. Men man skal samtidig huske på at det ikke finnes maken til tilpasningsdyktig og velspillende lyd på denne siden av 300.000 kr. Etter vår mening er Devialet D400 nesten uten konkurranse fordi den er så unik. Er man likevel mest opptatt av lyden, finnes det mange alternative forsterkere der ute, men ingen i denne prisklassen som er så komplette som denne.