Man kunne ikke bedt om en bedre åpningsdag på Øyafestivalen. Sola stekte, ølen var kald, og Tøyenparken er det mest perfekte festivalområdet jeg noensinne har vært på. Det kuperte terrenget gjør det lett for de som sitter bak å få oversikt over hovedscenen Amfiet, samtidig som det er mindre kjedelig å gå rundt inne på området.
Aller først på dagen var det demonstrasjon av Hi-Fi Klubbens nye scene, med et PA-anlegg bygget opp av hi-fi-høyttalerelementer. Et høyttalersystem som svelger unna 136.000 watt! Vi intervjuet Danny Haikin fra Bowers & Wilkins om det enorme anlegget, som du kan se under.
Hva konsertene angår åpnet det med bergensjentene i Razika, som spiller det man vel må kunne kalle skamusikk av typen søt og uskyldig. En for så vidt trivelig konsert for et litt lite publikum. Razika har ennå ikke lært seg at det fort kan bli kleint når en artist inviterer et sittende og halvveis liggende publikum til å komme nærmere scenen og danse, og det var da heller ikke mange som lystret. Likevel en grei opplevelse.
The Switch spilte på Vindfruen, den nest største scenen. Jeg så dem for første gang, og stilen er flinkis-pop av typen indie. Her er det mye som skjer, mye perkusjon og flerstemt synging. Veldig dyktige musikere, og musikken er som skapt for Øyafestivalen.
Fay Wildhagen ga en trivelig konsert på den største scenen. Det går i mye rolig, Fay er tidvis ganske melankolsk, og man blir nok dratt lengre inn i musikken på en liten klubb enn på en stor utendørsscene i perfekt solskinnsvær. Men det er umulig å ikke like Fays skjøre stemme.
Så kom det jeg hadde gledet meg mest til (hvis vi ser bort fra avlyste Mastodon), nemlig Gøteborg-bandet At the Gates. Vi snakker death metal av det melodiske slaget, og musikken var som forventet: kanonfet! Konsertopplevelsen ble noe dratt ned av solsteika. Et forsøk på lysshow ble spist opp av dagslyset, og når scenen er så lys, blir man veldig oppmerksom på hvor stillestående gutta på scenen er. Vokalist Tomas Lindberg gjør jobben sin, men ellers virker det noe halvhjertet. Uansett, musikken er knallfet, og lyden bra.
En konsert jeg derimot ikke fikk noe ut av, var The War On Drugs. Et band som roses opp i skyene av folk som tydeligvis hører noe jeg ikke hører. For min del minner det mer om en litt mindre skrøpelig Bob Dylan synger Bruce Springsteen, som jeg mye heller ville sett.
Det var mange andre band og artister jeg ville se som jeg av ulike grunner dessverre ikke fikk med meg.