Anmeldelse: True Detective, sesong 2

Den utrolige medrivende dramathriller-serien, True Detective blåste oss av banen da den kom i 2014. Intens, krevende, nyskapende, skummel, ubehagelig, nervepirrende, overraskende og med skuespill i verdensklasse av Matthew McConaughey og Woody Harrelson ble vi vitne til krimmagi i det dampende hete og okkulte Louisiana. Manusforfatter og produsent Nic Pizzolatto skrev et manus nærmest uten sidestykke innenfor TV-serier, og overrasket oss seere med stadig nye vendinger og dystre skjebner som levde på samfunnets skyggeside.

Med tårer og tenners gnissel måtte vi si farvel til McConaughey og Harrelson, og skepsisen var påtagelig etter at komikeren Vince Vaughn dukket opp på rollelisten til andresesongen. Etter strømmepremieren i fjor sommer (da vi kun hadde sett tre av åtte episoder) landet vi på 5 stjerner; noe som er et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å anmelde en serie på 10-12 episoder når man ofte kun får sett 1-3.

 

Settingen er denne gangen satt til sunny California, men det er så visst ikke solskinnssiden av The Golden State vi får se. Menneskene, både de «snille» politifolkene og de «slemme» skurkene sliter alle med sine indre demoner og arr fra fortiden. Vi befinner oss i den «lille» LA-forstaden Vinci, der Ray Velcoro (Colin Farrell) lever sitt slitne liv som politietterforsker. Eiendomsmagnaten Frank Seymon (Vince Vaughn) har fikseren Ben Caspar som sin stråmann for å sikre innflytelse og sin del av den kommende kollektivutbyggingen; noe som faller i grus i det Caspar, på bestialsk vis, myrdes. Ray må samarbeide med delstatspolitiets Ani Bezzerides (Rachel McAdams) for å løse saken. Inn fra sidelinjen kommer også politimannen som fant liket, Paul Woodrugh (Taylor Kitsch).

 

Pizzolatto er så visst ikke redd for å utfordre sitt publikum. Som i førstesesongen bruker han lang tid på å etablere handlingen og karakterene, og vi serveres blant annet drømmesekvenser som tatt ut i fra selveste Twin Peaks. Sesongen har hele fire hovedkarakterer (Farrell, Vaughn, McAdams, Kitsch), alle med sin egen bi-historie; et valg som kompliserer historien unødvendig.

Ray (Farrell) er den mest desillusjonerte og nedtrykte av dem alle, en mann som så til gangs har mistet livsgnisten og troen på det gode.

Om vi har beveget oss langt vestover i forhold til første sesong, er fortsatt den dystre og intenst kvelende stemningen den samme, dog ikke fullt så beksvart som i første runde. Foto og effektiv klipping holder fortsatt topp kvalitet, i det vi (litt for ofte) sveiper over landskapet er Louisianas buktende elver nå erstattet med Los Angels buktende motorveier og grelle neonlys. Ved å flytte fra eksotiske og sære småbyer i Louisiana til den «ordinære» storbyen LA, løper man risikoen med å ende opp som nok en krimhistorie fra storby-Amerika, noe av seriens sjarm og særegenhet forsvant på veien. Og i det sesongen skrider frem, skjer akkurat det vi var bekymret for etter tredje episode, det bikker alt for ofte over i klisjé, der «alle» lider av fyll, angst og en broget fortid. Balansegangen mellom trist, nedstemt, deprimert og forfyllet karakter, går fra fascinerende til tidvis nærmest parodisk. Det til tross, sesong 2 av True Detective er fortsatt en brukbar krimfortelling, som sikrer den 3 stjerner.

Billed- og lydkvaliteten (dts-MA 5.1) er det svært lite å utsette på. Av bonusmateriell får vi et interessant kommentarspor, dokumentar om den intense skytescenen og en 10-minutters overfladisk bakomfilm.