Sony har ikke gjort det lett for seg. Siden introduksjonen av de små systemkameraene i alpha-serien med fullformat bildebrikker, har de somlet med å levere objektiver som lever opp til forventningene.
De superbe fullformatkameraene i a7-serien, er blant de beste vi har testet. Ingen slår Sony a7s på støyegenskaper, og få er bedre enn Sony a7r på oppløsning.
Men det er vanskelig å klemme bildekvaliteten til siste dråpe, med middelmådige objektiver. Til nå har det nemlig vært langt mellom kvalitetsobjektivene til a7-serien, men unntakene finnes. Sony Zeiss FE 24mm er et eksempel. En bred vidvinkel som er perfekt til landskap, reise og reportasjefotografering. For mange er den for vid, og Sonys glimrende FE 55mm er for trang for andre.
Der kommer den nye Zeiss Distagon T* FE 35mm f1.4 ZA inn i bildet. Den er stor, tung og kostbar, men et svært godt objektiv for de som trenger en lyssterk vidvinkel med lite fortegning og høy skarphet.
Fortegningsfri
Der en 24mm ofte gir deg synlig tønneformet fortegning og markert lysstap på store blendere – f1,4 til f2,0 – er Sonys Zeiss-objektiv med 35mm og blender 1,4, nesten fortegningsfri.
Det er i det hele tatt et påkostet objektiv, med asfæriske elementer i form av Sonys high-end AA-linseelementer (advanced aspherical), og et avansert optisk belegg som demper strølys og ghosting. Med en nærgrense på 30 cm, og så høy lysstyrke, som f1,4, er det også anvendelig til så mangt.
Optisk sett er det lett å se hvorfor objektivet er så dyrt. Det finnes praktisk talt ikke linjefortegning her. Det er rett og slett perfekt. Skarpheten er uovertruffen på nesten alle blendere. Vårt testeksemplar ble testet på Sony a7r med 36 megapiksler oppløsning, og den kombinasjonen er i stand til å gi fotografen en skarphet man sjelden ser maken til.
På full blenderåpning er skarpheten fallende i hjørnene, men det hjelper å blende til f2 for at den skal bli betydelig bedre. Da er skarpheten uhyre jevn til blender 8. Deretter trer diffraksjon inn, men den er ikke særlig synlig før på minste blender som her er f16.
Vignetteringen – lysstap i hjørner, er synlig på f1,4 til f2,8, men den kan enkelt kompenseres for i etterbehandling av bildene. Noe jeg regner med at målgruppen for akkurat dette objektivet gjør uansett. Det er også lite kromatisk feilbrytning her, noe som bare understreker hvor gjennomført den optiske konstruksjonen er.
Jeg kan ikke huske å ha sett bedre ytelse fra noen 35mm. Leicas Summilux 35 f1,4 er det nærmeste jeg kommer. Bildene fra Sonys Zeiss 35mm f1,4, har den naturlige kontrasten og fargegjengivelsen, som er en amalgam av filmestetikk og sylskarp digitalfil. De ser ut som livet er stoppet i 1/60s, for uten noen synlige optiske feil, blir realismen skremmende levende fra Sony-objektivet.
Bare synd det er så kostbart.
