Anmeldelse: Fasandreperne

I den vitale Kvinnen i buret (2013) ble vi kjent med den slitne politietterforskeren Carl (Nikolaj L. Kaas) og hans ferske partner Assad (Faares Fares), som plasserer i kjellere på hovedpolitistasjonen i København for å oppklare gamle, uløselige saker. Primært for å få en brysom Carl ut av veien, men selvsagt lykkes det umake paret. I Fasadreperne har de i tillegg fått med seg sekretæren Rose, uten at hun setter noen spor i handlingen.

 

 

I Fasandreperne trekker dessverre Adler-Olsen veksler på «alle» klisjeene innenfor krimgenren. Her er det forsofne politifolk, konspirasjonsteorier på høyt nivå, vulgære rike som leker med andres liv (samt skyter utrydningstruede dyr) og alt med opprinnelse i en av Danmarks mest fornemme kostskoler. Em kostskole der nærmest hele maktapparatet har gått, der «Brødrene» går til det ytterste for å forsvare hverandre. Greit nok, vi ser tross alt på en krim, dog er hovedproblemet til filmen at den fullstendig mangler nerve, dramaturgisk utvikling og spenning. Og slutten blir et solid uforløst antiklimaks.

Videre gir vi stryk i karakterboken til make up-avdelingen! Sjelden har vi sett mer overdrevet sminkede narkomane, skulle tro de var klare for teaterscenen. I tillegg er filmen gjennomgående grå og trist filmet, nok en klisjé, men det kler på en måte den tragiske historien.

Til tross for godt skuespill fra Kaas, Fares og Curcic blir det hele kun en tannløs forestilling uten hverken høydepunkter eller spenningskurve, og det hele alt for forutsigbart. En helt ok samlebånds-thriller til å slå i hjel to timer en onsdag kveld, men du verden så fort glemt. Tre stjerner.

 

 

Bra billedkvalitet, dog noen litt for duse scener. Lydsporet (dts-MA 5.1) har for uklart dialogspor som av og til «drukner» i krevende scener. Intet bonusmateriell.