: Fifty Shades of Grey

At SEX selger er så visst ikke noe nytt, men i dette tilfellet skjemmes vi over publikum! At man klarer å «lure» så mange millioner (rekord i forhåndsolgte billetter) til denne enkle, forutsigbare, ulogiske og kjedelige filmen er til å gremmes over.

Om du har lest bøkene til E. L. James eller ei (de har solgt i over 100 millioner eksemplarer og er oversatt til over 50 språk), så har du uansett helt sikkert fått med deg essensen i Fifty Shades of Grey. Ung, uskyldig, studine faller hodestups for dominerende riking; en følelsesmessig avstumpet milliardær som vil bruke henne som sitt private sexleketøy. Selvsagt håper hun at hun kan «redde» ham. Og ja, bøkene (og filmen) inneholder en god del eksplisitte sex-scener.

Anastasia/Ana Steele (Dakota Johnson) er den 21-årige meget skoleflinke, svært oppegående, Seattle-studinen som tilfeldigvis må trå til for skoleavisen i det hennes romkamerat blir syk. Oppdrag: Intervjue milliardæren Christian Grey (Jamie Dornan).

Fifty Shades blir dessverre en alt for fordummende og banal film. En Askepott-historie, der den uskyldige jentungen, fra helt enkle kår, «reddes» av den rike «prinsen»; som tilfeldigvis kun vil piske henne. Ana faller umiddelbart fullstendig for den selvsikre milliardæren, men egentlig lar hun seg blende av hans enorme rikdom, flotte biler og spektakulære helikopterturer. Ut over det materialistiske, så er det dessverre ubegripelig å fatte hvorfor hun faller for ham. Han er hverken sjarmerende, humoristisk, romantisk eller kjærlig. Det eneste han har å by på er en vanvittig fet bankkonto, pisk/buttplugg, og at han ønsker å kontrollere livet hennes fra A til Å (alt fra hva hun spiser/drikker, til hvem hun besøker) – om ikke det er kvinnediskriminerende, så vet ikke vi – glem BDSM-en i så henseende, for den er fullstendig frivillig og gjensidig fremforhandlet. Om ikke filmen lykkes med noe annet, så lykkes den vel med å «normalisere» BDSM.

Når det gjelder gærne feministers (finnes det en annen type?) angrep på filmen, og dens såkalt kvinnefiendtlige budskap, så er det total skivebom. Alt den uskyldige Ana er med på er hun med på 100 % frivillig, og desto lenger vi kommer utover i filmen, desto mer er det faktisk hun som kontrollerer Grey. Det eneste feministene kan angripe Fifty Shades for, må være at den fremstiller kvinner som lettkjøpte ofre som godtar «alt» så lenge den utvalgte er rik og spandabel.

Handlingen fremstår lite troverdig og plottet er fullt av ulogiske valg og handlinger. Den grå musen som «reddes» av den rike «helten» blir en merkelig og lite troverdig historie. Og hvor i all verden er det Ana har hatt sin oppvekst? Det virker som om hun kommer fra et lukket bedehusmiljø fra 1930-tallet. Hun er jomfru, aner ikke hva en buttplugg er og rødmer når det snakkes om sex. Som en uvitende liten kylling blir hun et lett, men særdeles lite troverdig offer, for den meget erfarne BDSM-eren Mr. Grey.

Og hvorfor i all verden skal hun plutselig bli så sjokkert, og forlate ham, når han med skinnbelte gir henne noen rapp over rumpeballene, når det jo er eksakt dette han åpent har lagt opp til siden de først møttes. De har allerede vært sammen i månedsvis og praktisert relativt røff SM over lang tid.

Filmens høydepunkt (ja, den er ikke uten) er utvilsomt «kontraktsforhandlingene» mellom Ana og Grey, der hun med bestemt mine stryker ut både anal-fisting og vaginaklyper. Her makter filmen å bringe inn litt forløsende humor og ta seg selv uhøytidelig. Resten av filmen blir stakkarslig selvhøytidelig, noe som overhodet ikke passer hverken handlingen eller den klisjéfylte/platte dialogen. Replikkene er ofte under enhver kritikk, og så banale/pinlige at skuespillerne må ha gremtes under innspillingen. Spesielt Dornan lirer stakkato og kunstig fra seg replikkene, som vel kun reflekterer det banale språket fra bøkene. Flere ganger under førpremieren småfnises det i salen, blant annet til Mr. Greys: «If I could have you, you wouldn’t be able to walk for a week!». Fungere sikkert i en ordinær pornofilm, men i en «seriøs» spillefilm blir det kun unaturlig og kleint.

Hovedproblemet er dog at den er dørgende kjedelig! Det er fullstendig fravær av dramaturgisk utvikling og mangel på nerve, kun en vedvarende flat linje filmen igjennom, uten hverken høydepunkter eller kritiske vendepunkt. Med et slikt «juicy» materiale er det ganske imponerende.

Teknisk er det dog en meget elegant og strømlinjeformet produksjon, ikke minst skal foto og klipp ha mye skryt for flott arbeide; og Dakota Johnson spiller bra, og gjør det beste ut av de platte replikkene hun er tildelt. Dornan er fullstendig endimensjonal og har ett uttrykk filmen igjennom, og selvsagt er han plaget av en tøff barndom.

Apropos de meget omtalte sex-scenene. Sexy? Tja, det hele blir mer påtatt enn sexy. Det er godt mulig den er «grensesprengende» og «historisk» i det puritanske USA, men i Europa er ikke de mange vågale sex-scenene annet enn et skuldertrekk. Franskmenn flest har vel slikt til oppvarming før frokost.

Nei, skal det ikke mer enn noen nakne (små) kvinnebryster og litt påtatt stønning til for å trekke hundretusener til de skandinaviske kinosalene, så ligger det dårlig an med sexlivet i de tusen hjem! Fifty Shades of Grey fortjener dessverre ikke mer enn to stjerner.

PS! Om det er en virkelig sexy film du er ute etter, se heller en av de langt mer erotiske 37°2 le matin, Nine 1/2 Weeks, Swimming Pool, Jamón Jamón eller Lust, Caution.

Til info er det allerede gitt grønt lys for to oppfølgere til Fifty Shades.