Anmeldelse: Festning Norge, sesong 1

Midt i en tid der fascisten, opportunisten og vaksinefornekteren, bak The Resolute Desk setter «America First!», skaker finansverdenen, allierte og bygger høye tollmurer rundt USA, kommer en norskprodusert serie der den styrtrike oljenasjonen Norge sette seg selv først, og (bokstavelig talt) murer seg inne i det verden går lukt til Helvete.

Den amerikanske strømmegiganten debuterte nylig den storslagne norskproduserte dramaserien Harald og Sonja, om kjærlighetsromansen som nesten veltet det norske monarkiet. Nå lanserer strømmetjenesten den originale norske dramaserien Festning Norge («The Fortress»).

I serien stiller skaperne det fundamentale spørsmålet om hva som skjer når tryggheten plutselig blir ditt største mareritt.

Vi hensettes umiddelbart til et dystopisk Norge anno 2037, der innbyggerne lever trygt bak en gigantisk, altomfattende mur – helt til en dødelig pandemi bryter ut og setter hele det utopiske samfunnet på prøve.

 

For dem av oss som husker koronapandemien (det vil se, de som ikke har fortrengt den) var Norge et av landene som innførte strengest grensekontroll, der til og med militæret ble satt inn mot den ellers fredelige, og åpne, riksgrensen mot broderlandet Sverige. I Festning Norge har man strammet skruen ytterligere til noen hakk.

Tolv år inn i fremtiden, bak strengt bevoktede murer, med en tilnærmet nulltoleranse for innvandring, lever de rike nordmennene tilsynelatende trygt og komfortabelt i sin boble av selvforsynt tilfredshet.

Muligens er enkeltpersoner litt lei av å spise oppdrettslaks, kylling, poteter og grønnsaker, men man lever i det minst i en form for konform trygghet. Landet styres av den mangeårige statsministeren Grieg A. Heyerdahl (Tobias Santelmann, Exit), som med stødig hånd leder det forjettede landet gjennom krisen.

Som en av toppsjefene for mattilsynet er det redelige Esther Winter (Selome Emnetu) som først slår alarm om et pågående sykdomsutbrudd, «rødmunnethet», som rammer den livsviktige lakseoppdrettsindustrien.

Personer innenfor bransjen har forsøkt å legge lokk over pandemien som er under oppseiling, og myndighetene (i valgkampmodus) frykter kaos og anarkistiske tilstander om den servile befolkningen skremmes av en dødelig epidemi. Raskt besluttes det å sette hele Bergensområdet i lockdown.

Samtidig forsøker en erfaren britisk biolog, med mann og barn, og komme seg inn i landet. I det familien splittes blir det en kamp på liv-og-død, der mor må ty til flyktningesmuglere via båtveien.

Mange aktuell, og politisk betente, temaer her altså.

 

Dessverre makter aldri serieskaperne, regissørene (Cecilie Mosli (Snøsøsteren) og Mikkel Sandemose) eller skuespilleren å skape et troverdig miljø for våre antagonister. Det hele føles eklatant konstruert, teatralsk og kunstig. Ikke minst lider serien av et svulstig manus (signert John Kåre Raake, Bølgen) med stakkato dialog.

Når man hører på flere av talene til Santelmann som statsminister, en ellers usedvanlig solid karakterskuespiller, så er det så man vrir seg i godstolen over den konstruerte dialogen.

Det virker som om serieskaperne er mer opptatt av å påpeke åpenbare «svakheter» og skavanker ved dagens norske samfunnsmodell, enn å ta seg bryet med å etablere en sammenhengende historie med troverdige og interessante karakterer. Det hele så uelegant lite subtilt. Her skraper man bare i overflaten i en mengde floskler og selvfølgeligheter, mens den ene personen etter den andre tar uforståelige valg.

At man, helt bevisst, har valgt å hyre inn en rekke engelsktalende skuespillere for å nå et (potensielt) bredere publikum styrker heller ikke historien – de føles mer som påtvungne elementer enn som en naturlig del.

Det uelegante spillet i maktens korridorer hos statsministeren er mer til å (ufrivillig) le av enn å la seg fascinere av. Smått pinlig.

Festning Norge minner om en TV-serie à la 1980-tallet, med stiv dialog og et persongalleri som spiller instruert «teater» fremfor naturlig skuespill. Dette trodde vi norsk film- og serieproduksjon hadde lagt bak seg. Heller ikke foto og klipp er til å ta av seg hatten for – hele produksjonen oppleves litt billig.

Veldig synd, for grunnpremisset til serien er faktisk veldig fascinerende, og tidvis brennende dagsaktuelt; men her skusles det bort.

3 meget svake stjerner til en serie som kunne vært så mye mer.

Festning Norge får sin strømmepremiere den 18. april. Anmeldelsen er basert på de tre (av syv) første episodene.