AKG er et selskap med lang tradisjon for profesjonelt lydutstyr, og K712 Pro er flaggskipet i deres 700-serie med åpne studiohodetelefoner. Faktisk er det bare K812 som er dyrere, men så koster de da også nesten tre ganger så mye.

Med sin karakteristiske hodebøyle i skinn og store, runde øreputer i velur ser K712 Pro både profesjonelle og komfortable ut. Vekten på bare 235 gram gjør dem til en drøm å ha på hodet, selv i lengre økter.

K712 Pro har en selvjusterende hodebøyle som automatisk tilpasser seg hodet. De oransje detaljene på øreklokker og kabel gir dem et særegent utseende blant studiohodetelefoner, som gjerne er helt sorte. Det medfølger to kabler – én rett og én spiralkabel – som begge kobles til venstre øreklokke med en mini-XLR-kontakt.

Lyden av AKG K712 Pro

Til tross for sitt tøffe ytre, er lyden fra K712 Pro overraskende flat og uengasjerende. På Dodovoodoo med Elephant9 og Terje Rypdal mangler det tydelig definisjon og separasjon mellom instrumentene. Lydbildet åpner seg aldri skikkelig opp, og det dynamiske spekteret føles komprimert.

Når vi lytter til Birds of a Feather av Billie Eilish, mangler trommeslagene den autoriteten og dynamikken som jeg vet finnes i innspillingen. Det pulserende drivet blir redusert til en jevn bakgrunnslyd uten særlig karakter. Dette kan bedres noe med en kraftig hodetelefonforsterker, men da skal du såpass opp i pris at det er lite hensiktsmessig.

Sivert Høyems karakteristiske stemme på Hollow mister en del av sin dybde. Vokalen blir mer endimensjonal og mangler nyansene som gjør den engasjerende på andre hodetelefoner. Det samme gjelder for duetten mellom Lady Gaga og Bruno Mars på Die With A Smile – stemmene mangler klangfarge og liv.

Mellomtonen hos K712 Pro er noe fremhevet, men på en måte som gir sangstemmer et litt kunstig preg. Det låter litt som om ulike vokalister synger gjennom samme mikrofon med samme farging, fremfor at deres unike stemmekvaliteter kommer helt til sin rett.

Studiobruk vs. nytelse

K712 Pro er designet primært for studiobruk, hvor nøytralitet verdsettes høyere enn engasjement og musikkglede. Problemet er at de heller ikke utmerker seg på dette området. De mangler klarheten og presisjonen som ville gjort dem ideelle for miksing eller mastering.

– Jeg har mikset noen opptak i mitt liv, og jeg ville mye heller gjort det på Sony MDR-M1, eller for den saks skyld FiiO FT1 Pro” uttrykker Geir Gråbein.

Impedansen på 62 Ohm kombinert med følsomheten på 105 dB burde gjøre disse relativt lette å drive, men jeg må dra opp lydnivået ganske langt på forsterkeren før det skjer noe. Selv da er det ikke rare dynamikken å spore. En dedikert hodetelefonforsterker vil kunne åpne opp lyden noe mer, men ikke nok til å endre grunnkarakteren.

Konklusjon

AKG K712 Pro etterlater meg overraskende skuffet. Jeg hadde forventet mer fra en modell som lenge har vært ansett som en referanse blant studiohodetelefoner. Lyden er rett og slett for flat, livløs og uinspirert til å kunne anbefales for ren musikkglede.

De er godt bygget og komfortable, men det hjelper lite når musikken føles som den aldri helt kommer til live. Andre modeller i denne prisklassen, som Sennheiser HD 505 og FiiO FT1 Pro, tilbyr en langt mer engasjerende og musikalsk opplevelse til samme eller lavere pris.

Også i denne testen: