Anmeldelse: The Electric State

Midt i den pågående KI-debatten, der enkelte forskere frykter at selvstendig tenkende kunstig intelligens, i det lange løp vil bli slutten på menneskeheten, kommer Russo-brødrene (Extraction) med en film der nettopp selvtenkende roboter og deres konflikt mot skaperne settes i fokus.

Det sagt, det er ikke en veldig kontroversiell, politisk bombe, Russo-brødrene serverer med The Electric State, snarere en fornøyelig, sterkt sjarmerende underholdningsfilm med roboter (og gale vitenskapsmenn) på avveie.

Vi tas tilbake til begynnelsen av 1990-tallet, en periode brødrene karakteriser som «før krigen». Her introduseres vi for tenåringssøskenparet Michelle (Millie Bobby Brown, Damsel, Stranger Things) og Christopher. De vokser opp i et samfunn der roboter i alle fasonger og størrelser, har vært menneskenes assistenter siden tidlig 1950-tallet.

Alt fra å vaske hus, til å bytte dekk og passe ungene er noe robotteknologien har bidratt til. Og ønsker du å drømme deg vekk fra den traurige, grå hverdagen, er det bare å ta på seg hjelmen og steppe inn i den virtuelle drømmen-«virkeligheten», for eksempel til en strand på Maldivene.

 

Kampen for artens overlevelse!

Men så rakner det hele! I det enkelte roboter begynner å forlange rettigheter og at de skal bli tatt hensyn til, bryter konflikten ut for fullt – og de havner i en fullskala krig mot menneskeheten.

Menneskene ligger an til å tape, innen geniet Ethan Skate (en Musk-inspirert Stanley Tucci) finner en måte, via avatarer, å kontrollere maskinene på. Dermed kapitulerer roboten, de blir forbudt, og de gjenlevende sendes i deportasjon i New Mexicos ørken.

Etter en tragisk ulykke vokser Michelle opp som enebarn i et fosterhjem med et rasshøl av en døgenikt av en «far» (Jason Alexander, Seinfeld); og veien ut blir i det hun treffer på en smilende robot, som hevder han er avataren til hennes avdøde bror. Nå må hun «bare» finne broren…

På vei til New Mexico treffer hun på småsvindleren Keats (Chris Pratt, Guardians of the Galaxy), men veien er lang og humpete – ikke minst fordi Skate har sendt en leiemorder etter roboten (Cosmo) på avveie.

Eventyrunivers

Det er et herlig eventyrunivers Russo-brødrene har skapt (basert på den grafiske romanen til svenske Simon Stålenhag), der de har CGI-tryllet frem den ene roboten mer sjarmerende 1950-talls-aktig enn den andre, og så satt det hele til det outrerte, bad taste, 1990-tallet.

Både Michelle og Keats har, bokstavelig talt, hårete frisyrer, med bleket lugg og hockeysveis. Her har man gått møysommelig til verks, i samme gate som Fallout og Stranger Things nostalgisk gjenskapte sine helt spesifikke tiår. Og det ser virkelig bra ut!

Pratt spiller i bunn og grunn den samme umodne, tørrvittige mannegutten som i Guardians-serien, og passer godt som lurendreieren som lever av fordums leketøy, og har en robot som sin eneste venn. Bobby Brown derimot, får spille på et større register, og viser nok en gang hvilken versatil skuespillerinne hun er. Fra glede til sinne, frustrasjon og ømhet takler hun hele registeret.

Tucci (Citadel) gjør det han kan best, spiller klysete, arrogant og stormannsgal. Egentlig er hans eneste drøm å få spise cannoli sammen med sin mor igjen. Men ekte empati skal det vise seg at han ikke har. Ensemblet toppes med et stemmelag av A-skuespillere, som Brian Cox, Woody Harrelson og Alan Tudyk.

Russo-brødrene har vist mange ganger før at de behersker actionscener til fingerspissene, og dem får vi da også rikelig av, men det er på det emosjonelle og mellommenneskelig plan at The Electric State imponerer, og suger oss inn i den eventyrlige handlingen.

Selve grunnplottet er ikke fryktelig originalt, og her han man uhemmet lånt fra mange andre filmer, men det hele er så lekkert presentert, sjarmerende og med fascinerende figurer at vi lar oss henrive. Ikke på høyde med Spielbergs beste familiefilmer, men så visst inspirert av dem. 4 stjerner til robotenes inntogsmarsj.

Filmen får global Netflix-premiere den 14. mars.