Anmeldelse: The Fault In Our Stars, Little Infinities Edition

 

Basert på den bestselgende romanen til John Green blir vi kjent med kreftsyke Hazel Grace (Shailene Woodley) Hazel har hatt kreft siden syvårsalderen og lever som sekstenåring et liv med store begrensinger på grunn av sykdommen. Hun våkner bokstavelig talt ikke til liv før hun møter den meget sprudlende og positive Augustus (Ansel Elgort) i en støttegruppe – plutselig får det meningsløse livet hennes nye mening, men for hvor lenge?

 

Så det er skrevet med en gang, The Fault in Our Stars er en meget vellaget film, med flott regi (dog vel spekulativ), et solid manus og glimrende skuespill. Problemet (bortsett fra at den er alt for lang) er at den spiller på alle de riktige trådene og at den ikke evner å få oss til å bry oss tilstrekkelig om de triste karakterene. Til det blir den alt for formelorientert, konfliktløs og dramaturgisk kjedelig. Vi skal gråte, og om vi ikke får det til skal det poses på med slow motion og svulstig musikk. Tre helt ok stjerner er hva filmen fortjener, hverken mer eller mindre.

 

Om ikke filmen er en innertier i seg selv, så leverer den topp på det tekniske planet. Et usedvanlig skarpt bilde med nydeliga farger og kontraster akkompagneres av et like treffsikkert lydspor (dts-MA 5.1). Kommentarspor, stills samt en rekke minidokumentarer er hva vi får i bonus. Alt helt ok, men heller ikke mer.