Anmeldelse: Guardians of the Galaxy

Med gjenopplivningen av Star Wars klarte George Lucas det imponerende kunststykket å vende de fleste av den originale fanskaren fra seg i avsky over infantilisering av sagaen, personifisert ved den langørede Jar Jar Binks. Om Episode I-III (med et mulig unntak av III) var Star Wars for åtteåringer, er Guardians of the Galaxy sagaens uskikkelige fetter.

Vi blir først kjent med guttungen Peter Quill i det han er tilstede mens hans mor dør, i det han flykter ut av sykehuset suges han opp av et romskip. 28 år senere reiser Quill (Chris Pratt), som nå omtaler seg selv som Star Lord, galaksen rundt som en småsjuskete skurk. I det han (i den reneste Indiana Jones-stil) stjeler den mystiske romkulen fra den über-onde Thanos (Josh Brolin) tar han seg vann langt over hodet. For å ta kulen tilbake sender Thanos ut kampsportdronningen Gamora (Zoe Saldana), og kampen om verdens fremtid er i gang. Mellom barken og veden kommer forresten en liten og sint vaskebjørn!

«Alle» har vi sett Tilbake til fremtiden 2, en film der vår helt Michael J. Fox ved et tidsparadigmeskifte skaper en alternativ verden av 1985. Med Guardians får vi en form for Star Wars’ alternative verden; i en absurd, dog herlig og vellykket, miks mellom Babylon 5, Star Trek og Star Wars. Hadde ikke både Marvel Studios og Lucas Film vært eid av Walt Disney ville det nok kommet et plagiatsøksmål fra Lucas.

Quill er som snytt ut av nesen fra en ung Han Solo, mens Gamora er den handlekraftige og intelligente prinsesse Leia. Chewbacca er selvsagt også til stede som den gryntende trestokken, partner til vaskebjørnen Rocket, Groot. Etter et raskt besøk innom galaksens tøffeste fengsel, etterfulgt av en spektakulær rømningsscene, får de med seg den yrkeskriminell Drax (Dave Bautista) som en av galaksens fem brogete voktere. Selv «Keiseren» er tilstede.

 

 

I starten av filmen var vi mildt skeptiske. Her ble det litt for absurd og for mange effekter á la Baylon 5 med det ene vesenet særere enn det andre, og «mennesker» i alle regnbuens farger. Zoe Saldane går her fra blå Avatar til grønn Zen Whoberis. Men Guardians of the Galaxy kommer seg unna med det meste, takket være et svært oppfinnsomt og særdeles sjarmerende manus og karakterer som du heier på og trives sammen med.

Man må ta filmen for det den en, pur reinspikket underholdningsmaskin over knappe to timer, og det er særdeles vellaget underholdning. Actionscenen er glimrende og utmattende, humoren og de frekke replikkene (som nok vil gå over hodet på de minste) kommer tett og tempoet holdes opp filmen igjennom. Dette blir aldri kjedelig eller langdrygt; noe ikke minst det eksellente stjernelaget av skuespillere bidrar til. Vi tar av oss hatten over at Glenn Close og John C. Reilly klarer å holde seg alvorlig i sine scener! Musikksporet er en karakter for seg. Quill har alltid med seg sin kjæreste eiendel, en Walkman med popmiks fra 1970- og ’80-tallet – ubetalelig! Topp underholdning som vi gjerne ser mer av. Fem bunnsolide stjerner gir vi til våre fem nye, sjuskete, venner!

Billedkvaliteten er i en klasse for seg. Selv i 3D er fargene og kontrastene sylskarpe. Og sjeldent har vi sette bedre, og mer fornuftig bruk, av 3D mediet. Filmen byr på en gjennomgående usedvanlig elegant dybde, i tillegg får vi en menge elementer som effektivt popper ut av skjermen og nærmest treffer oss midt i planeten. I tillegg «faller» det saker og ting ut av billedkanten og ned over de sort 21:9-stripene. Herlig! Lydsporet dundrer i vei slik at subwooferen truer med å løfte sofaen fra gulvet, samtidig er dialogsporet fullstendig klart og tydelig – slik skal det gjøres! Mye bonusmateriell får vi med på kjøpet, men det meste er korte minidokumentarer som ikke går filmen etter i dybden. I tillegg er det en del utelatte og utvidete scener, samt et godt og informativt kommentarspor.