TEST: Nikon Z50II

Fem år etter at vi testet Nikon Z50, endelig vist at de har lyttet til kritikken med den nye Nikon Z50II. Forgjengeren var i for seg et glimrende kamera, spesielt for nybegynnere, men det var i 2020. 

Z50 er kompakt og lett kamera med god bilde og videokvalitet, som i grunnen er det de fleste søker etter. Men autofokusen overbeviste ingen den gang, men tross det var kameraet et av de beste kjøpene i sin klasse, den gang i 2020.

Det nye Z50II ligger i en prisklasse hvor utvalget ikke er veldig stort. Men Canon (EOS R10), Sony (a6400), og Fujifilm (X-S20), har alle sammen et kamera som langt på vei matcher Z50II, så spørsmålet blir om nykommeren har det som skal til for å hevde seg i et tøft prissegment for systemkameraer.

Det er ikke veldig mange endringer på Z50II, hvertfall ikke mange synlige endringer, men Nikon var fokusert på bokstavelig talt akilleshælen til forgjengeren: 

Ytelsen til autofokusen. 

Nikon Z50II

På innsiden sitter den samme 21 megapiksler bildebrikken i APS-C-format, som tar opp video i 4K kvalitet og leverer en skuddtakt på fullt brukbare 11 bilder per sekund. Eller 15 hvis man velger å bruke den elektroniske lukkeren.

Den største endringen ligger i en ny Expeed 7 bildeprosessor. Det er den som gir kamera bedre ytelse, men den gjør ingenting nytt med bildekvaliteten. Ikke at det er så kritisk egentlig. Fordi bildekvaliteten i et Z50II er mer enn god nok og langt bedre enn fra noen mobiltelefon, og kamera er anvendelig i langt flere situasjoner og ulike lysforhold, enn mobiltelefoner flest. 

En ny knapp har funnet veien til toppen av kamerahuset. Den aktiverer 31 forskjellige såkalte Picture Control Profiles, eller bildeprofiler om man vil. Det tror jeg er flest av alle kameraer i denne klassen, og et trykk på knappen aktiverer en meny hvor man kan bla i de ulike bildeinnstillingene.

Bildeinnstillingene kan justeres av fotografen hvis man vil, og profilene er kompatible med NX studio programvare, for justering og etterbehandling av bilder. Ellers er det meste likt, bortsett fra en mer lyssterk OLED-søker.

Skuddtakten har jeg allerede nevnt, og den kommer med en bonus takket være den nye bildeprosessoren. Kameraet har nemlig en Pre Burst, eller sagt på en annen måte, man kan trykke ned utløseren halvveis, så lagrer kameraet bildene som er tatt sekundet før utløserknappen er trykket helt ned.

Hvis man klarer seg med jpeg-filer, kan skuddtakten økes helt til 30 bilder per sekund, med kameraets elektroniske lukker aktivert.

På videosiden er den største oppgraderingen 4K-video i 10-bits HVEC-kvalitet, og kamera kan skyte video med N-log for de som vil ha mest mulig ut av fargenivået og graderingen under etterbehandling av videoopptakene. 

Som de fleste kameraer har også dette en utvidet dynamikk med HLG som er tilpasset visning på HLG/HDR-tilpassede TV-apparater.

Kompakt og lett

Det er ikke noen nevneverdige forskjeller i hvordan kameraet oppleves å bruke, sammenlignet med forgjengeren fra 2020. Men, man merker raskt at nykommeren er mer responsiv, kameraet reagerer raskere på kommandoer, og autofokusen er lynrask sammenlignet med forgjengeren. Vel å merke med enkelte objektiver. 

Kit-zoomen på 16-50mm for eksempel, eller vidvinkelzoomen på 12-28mm, fungerer som hånd i hanske med kameraets forbedrede autofokusalgoritme. Den nye DX 24mm f1.7, er ikke like kjapp i vendingen, og STM-motoren i 24-en bråker litt i tillegg.

Z50II kan også bruke Nikkor-objektivene i S-serien som er tilpasset fullformat. Bare med en beskjæringsfaktor på 1,5 x, som gir en Nikkor Z 35/1.8 S omlag 50mm brennvidde på en Nikkor Z 35/1.8 S.

Den vri- og vippbare pekeskjermen er praktisk og hendig på samme tid, og gir vloggere et fortrinn. Ellers har Nikon flyttet litt rundt på et par knapper. På baksiden er det fire nye knapper som øker brukervennligheten på kamera, og det er lett å se at Nikon ikke har fått plass til en styrepinne. 

Kameraet er så lite og hendig at det er en fryd å fotografere. Det vil si helt fram til batterisymbolet blinker rødt. Jeg skjønner at Nikon ikke har funnet plass til et fysisk større batteri, men selv med rundt 10 % større kapasitet, klarer ikke batteriet mer enn rundt 250 bilder, før det må lades. Det er ikke bare færre bilder enn vi fikk med forgjengeren, men det er også det laveste tallet i klassen for budsjettvennlige systemkameraer.

Bildekvaliteten

Men desto mer gledelig er det å se at bildekvaliteten holder mål, og vel så det. Det vil si, den er så og si identisk med forgjengerens stillbildekvalitet. Noe som i utgangspunktet kan høres ut som det ikke er vært noe fremskritt å spore i Z50II. Det er i og for seg sant, men på videosiden er det fremskritt å spore.

Man kan velge 4K med 60 fps, men da får man en beskjæringsfaktor på hele 1,44. Så jeg anbefaler heller at man holder seg til 4K og 30 fps, selv om det gir litt høyere rolling shutter enn 4K60p. Med 10-bits HLG, leverer kameraet utmerket videokvalitet. Rene, fine filer med et marginalt støtbilde, ingen mosaikkstøy, og klare nøytrale farger. 

Nikon har gitt kameraet videofunksjoner som visning av Waveframe på skjermen, slik at man kan se forskjellen på lyse og mørke toner på skjermen. I tillegg til fine videoegenskaper har kameraet 3D autofokus – med avansert sporing av kjente objekter, dyr, mennesker, øyne og ansikter – flyttet forgjengerens middelmådige autofokusytelse, helt opp i eliteserien. 

 

Endelig er den sammenlignbar med Canons Dual Pixel autofokus, og Sonys velpolerte autofokussystem. Du kan regne med å få langt flere skarpe bilder med Z50II en med forgjengeren, det er det liten tvil om. 

De mange bildeprofilene er det definitivt morsomt å leke med. Mange av dem minner om Instagram-filtre, og man kan legge dem på alle jpeg-filene på minnekortet, og samtidig lagre uberørte RAW-filer for arkivet.

Konklusjon

Nikon Z50II kommer sent til ballet. Fem år etter at forgjengeren ble lansert. I mellomtiden har de fleste konkurrentene lansert både ett og to kameraer i samme segment, men når Z50II først er her er vi glade for å se at Nikon har adressert noen av ankepunktene fra testen av Z50. Bortsett fra ett, ikke helt uvesentlig punkt:

Det finnes fremdeles ingen innebygget bildestabilisering i kameraet. Man er prisgitt at objektivet har optisk stabilisering. For de fleste er det neppe noe problem, men på for eksempel videoopptak er integrert stabilisering gjerne å foretrekke. Autofokusen derimot,  er betydelig bedre enn før, så den innsigelsen kan vi trygt stryke. Batteritiden derimot, har dessverre gått feil vei. Ellers er kameraet generelle ytelse og brukervennlighet helt i toppklassen for budsjettkameraer.