My Name is Bond, Jane Bond

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Det var en særs trang fødsel for den 25. James Bond-filmen, No Time to Die, som hadde verdenspremiere i oktober 2021.

Den siste 007-filmen med Daniel Craig i hovedrollen skulle egentlig hatt premiere allerede i april 2020 – koronapandemien forsinket premieren med halvannet år, og etter Amazons oppkjøp av MGM ble selskapet satt under press for å lansere den rett-på-strømming.

Denne initiale «gnisningen» mellom Jeff Bezos’ Amazon og Eon Productions (ved Barbara Broccoli og Michael G. Wilson) skulle vise seg kun å være krusninger på vannet, og et forvarsel på hvilken uforsonlig storm vi hadde i vente.

Konflikten sjokk-kulminerte sist uke, ved at Amazon inngikk en ny avtale med Eon, og dermed sikret seg full kunstnerisk frihet over 007-universet, med Broccoli-familien solid plassert på sidelinjen.

Med rett til å underholde

Eon Productions ble dannet av den legendariske amerikanske produsenten Albert R. «Cubby» Broccoli i 1961, og jobbet i all hovedsak kun med Bond-filmene. Etter Cubbys død, 1996, tok hans datter Barbara og hennes halvbror Michael G. Wilson over som produsenter av 007-franchisen.

Basert (opprinnelig) på spionromanene til Ian Fleming tok James Bond (Sean Connery), i 1962, kinopublikummet med storm. Resten er filmhistorie.

Serien fullstendig omdefinerte actiongenren og satte en ny standard.

Her var det tøffe, og velkledde, helter, vakre kvinner en masse, kjappe replikker, raske biler, fascinerende globetrotting, storslåtte locations og overveldende setdesigns.

For et publikum på 1960- og ’70-tallet, som ikke var i nærheten av å være så bereiste som dagens befolkning er, gav James Bond-filmene et innblikk i den store og eksotiske verden der ute. Og hver eneste premiere, som i begynnelsen var årlig, ble en stor mediebegivenhet.

For en rekke regissører i ettertid, har Bond-filmene fungert som både en inspirasjon og lærebok i vellykket actioneventyr.

Slik det nå har utviklet seg, ser det ut til at Craigs svanesang som Bond, ble den siste klassiske filmen der vi kunne sette oss godt til rette i kinosalen og høre det forløsende: «My name is Bond, James Bond».

James Bond Will Return?

Ingen filmserier har påvirket filmhistorien i like stor grad som 007. Med sine 25 filmer over 63 år gir de et unikt blikk over sin egen samtid, samtidig som de har påvirket den oppvoksende generasjon av filmskapere.

Med Daniel Craig sin skreddersydde smoking fikk vi revitalisert serien til gangs, og igjen gjort den aktuell og relevant!

Etter korona-pandemien ble kinoindustrien så hardt rammet at enkelte stilte spørsmål ved om Covid-19 vil ta livet av, i det minste radikalt endre, kinomarkedet for all fremtid. Dødt er kinomarkedet ikke, men det er langt igjen til besøkstallene pre-covid, og lanseringene er i større grad dominert av gigantomane filmer med astronomiske budsjetter, helst med en gjenbrukt superhelt i hovedrollen.

Svært mye av underholdningsbransjen domineres nå ev de ledende strømmetjenestene, som Netflix, Disney+, Prime Video, Max, SkyShowtime og Apple TV+.

Etter Jeff Bezos gigantoppkjøp er det nå Amazon Prime Video som sitter på alle rettighetene til 007-katalogen, samt fremtidige filmer; så vil fremtiden vise om Amazon velger å lansere neste Bond-film eksklusivt på sin egen strømmetjeneste, Prime Video, eventuelt simultant på strømming og kino.

Men 2021-oppkjøpet til tross, så satt fortsatt Broccoli-familien med full kunstnerisk frihet til å videreutvikle Bond-filmene. Derimot satt Bezos & Co på andre siden av bordet, med eksklusive distribusjonsrettigheter.

Dermed havnet partene i en gordisk knute av en uforsonlig deadlock, der begge i praksis kunne legge ned veto overfor motparten. Barbara Broccoli kunne si at «vi lager neste Bond-film eksakt slik vi vil ha den», mens Amazon da kunne kontre med at «om ikke vi får en (stor) finger med i spillet, så vil ikke filmen få noen distribusjon» – og slik har da også neste film ligget i et limbo siden 2021.

Hva vil fremtiden bringe?

Etter forrige ukes hestehandel er Broccoliene satt helt på sidelinjen, og utviklingen av 007-universet i praksis fullstendig overlatt til markedsavdelingen, og abonnentenes algoritmer, hos Prime Video.

I løpet av de siste fire årene har ikke partene engang kunnet enes om hvem som skal overta den ikoniske hovedrollen. Lenge var både Henry Cavill, Idris Elba og Regé-Jean Page (Bridgerton) i front hos bettingselskapene; innen det begynte å versere rykter om at man søkte etter en kvinnelig (!) Bond: «Jane Bond». Gud forby!

Broccoli selv måtte til slutt gå ut og avkrefte at de var på jakt etter en kvinnelig arvtager:

He can be of any color, but he is male.

Selv Dwayne «The Rock» Johnson har meldt sin interesse; men mange skuespillere i potten til tross, det har aldri kommet en bekreftelse på hvem den nye 007 ville bli – inntil britisk presse i mars i fjor kunne avsløre at Aaron Taylor-Johnson (Kick-Ass) var blitt tilbudt rollen som James Bond, og at det kun var formaliteter innen han offisielt ville bli presentert – så ble det stille som graven fra Eon Productions…

Her antar vi at Amazon satte foten ned, og at de (sannsynligvis) jakter på en litt mer kjent skuespiller.

Like før jul kom det så frem at det var blitt en frosset konflikt mellom Amazon og Eon, der ingen (tilsynelatende) vill fire på kravene – og at hele fremtiden til 007 stod i fare.

I så måte er forrige ukes avtale i det minste løsningen på en vei videre – men hvilken vei?

Broccoli-familien sitter fortsatt med en eierandel (i det nyetablerte selskapet), men er fratatt all kunstnerisk kontroll over 007-franchisen.

I pressmeldingen uttalte Barbara Broccoli:

My life has been dedicated to maintaining and building upon the extraordinary legacy that was handed to Michael and me by our father, producer Cubby Broccoli. I have had the honor of working closely with four of the tremendously talented actors who have played 007 and thousands of wonderful artists within the industry. With the conclusion of No Time to Die and Michael retiring from the films, I feel it is time to focus on my other projects.

Så takk og farvel der altså.

Amazons Mike Hopkins lover å videreføre arven:

We are grateful to the late Albert R. Broccoli and Harry Saltzman for bringing James Bond to movie theatres around the world, and to Michael G. Wilson and Barbara Broccoli for their unyielding dedication and their role in continuing the legacy of the franchise that is cherished by legions of fans worldwide. We are honored to continue this treasured heritage, and look forward to ushering in the next phase of the legendary 007 for audiences around the world.

Så er jo kjernen i saken hva Amazon legger i begrepet «the next phase». Det er allerede kjent at Amazon ønsker å ekspandere Bond-universet kraftig, á la noe lignende som Disney gjorde med Star Wars etter oppkjøpet av Lucasfilm. Og akkurat det har jo ikke vært en ubetinget suksess…

Forvent TV-serier, spin-off serier/filmer, prequels og nye karakterer. Ja sågar 007-plysjbamser som merchandise er nå en mulighet!

James Bond kan nå også gjenoppstå som en amerikansk agent, eventuelt en kvinnelig CIA-agent. Det spekuleres også i om Amazon vil reboote serien fullstendig, og muligens sette den tilbake til Den kalde krigen.

Dette er dog bare (kvalifiserte) gjetninger, det som derimot er sikkert er at det nå er 100 % overlatt til markedet hvilken retning 007 tar.

Så vil fremtiden vise om Amazon velger å lansere neste Bond-film eksklusivt på sin egen strømmetjeneste, Prime Video, eventuelt simultant på strømming og kino.

Tilbakeblikk: Fra Connery til Craig

«Bond, James Bond». Denne berømte replikken har de siste sekstitre årene blitt ytret i hele 25 (offisielle) filmer, gestaltet av seks forskjellige skuespillere.

Av de absolutte høydepunktene i serien vil vi trekke frem Dr. No, From Russia With Love, Goldfinger, Thunderball, You Only Live Twice, For Your Eyes Only, Octopussy, The Living Daylights, GoldenEye, Casino Royale og Skyfall.

Som den observante leser raskt legger merke til domineres Lyd & Bildes toppliste av Sean Connery-filmer; og det ikke uten grunn.

Sean Connery ledet det hele an, den tidligere skotske fotomodellen var perfekt som britisk gentlemansagent med rett til å drepe, hardtslående knyttneve, usannsynlige hjelpemidler og en umettelig appetitt på det motsatte kjønn – hele tiden med en kjapp replikk på lur.

Connery balanserte perfekt mellom tøff agent og galant sjarmør. Humoren var snerten, men ikke bløt.

Selvsagt hjalp det at samtlige av Connerys filmer var basert på Flemings romaner, dog slettes ikke fulgte dem slavisk. Men Connery ville (dessverre) videre i karrieren og hoppet av etter seks filmer.

Inn på banen kom den australske one-night-standen George Lazenby.

Med ham fikk vi en litt tøffere og handlekraftig Bond. On Her Majesty’s Secret Service fremstod mer seriøs og med færre kjappe replikker enn fra vår forrige mann i MI6. I tillegg ble superspionen smidd i Hymens lenker!

Godt mottatt ble han ikke, og etter kun én film var det over. Inn på banen kom igjen Sean Connery, for å filme den dårligste og minst seriøse Bond, Diamonds Are Forever, i sin karriere.

I det Connery endelig takket for seg, var bordet dekket for erkebriten og «sjarmtrollet» Roger Moore, som før Bond var mest kjent for hovedrollen i TV-serien Helgenen.

James Bond-filmene har alltid søkt å tilpasse seg tidsånden de filmes i, men det har også alltid var markante endringer etter som nye skuespillere har ikledd seg smokingen og løftet den tørre martinien.

Med Moore i førersetet tok serien en kraftig vending mot mer familievennlige filmer, med mindre vold (fra den fysisk mindre Moore), mer lek og moro, og en mengde flaue blødmer.

Første filmen ut, Live and Let Die, var i så måte ganske atypisk for Moore-perioden, men deretter bar det utforbakke med en, etter hvert, direkte karikert dandy spion.

Hederlige unntak var Octopussy og For Your Eyes Only, men etter syv filmer var bunnen nådd med den kritisk dårlige A View to a Kill. Ikke bare så Moore her ut som sin egen bestefar, men manuset forsøkte å omgjør Bond-franchisen til en dårlig kopi av 1980-tallets actionkomedier.

To år senere tok den britiske karakterskuespilleren Timothy Dalton over stafettpinnen, og vi får den beste Bond-filmen, The Living Daylights, siden gullalderen på 1960-tallet. Overgangen fra den dandy Moore til den sammenbitte, resolutte og hardtslående Dalton var slående.

Her skulle serien relanseres og man gikk nærmere Flemings Bond enn noensinne både før og etter. Dalton var, og er fortsatt, den fremste James Bond, bare så inderlig synd at han kun fikk to filmer til å vise frem sine kvaliteter; hvorav den ene var en tilnærmet katastrofe av tanketomt actionfyrverkeri med hang up i pyroteknikk.

Hvor i all verden ble den gode historien av i Licence to Kill? En film som hadde ingen link til Flemings romaner.

Så entret iren Pierce Brosnan Bonds verden. Hans periode, på fire filmer, karakteriseres som en søkende epoke, der produsentene leter etter den nye formelen som skal, igjen, gjøre Bond aktuell i en ny verden uten kald krig, klassisk spionasje og et endret fiendebilde.

Hele seks år gikk mellom siste Dalton-film og Brosnans første, GoldenEye.

Fortsatt er russerne fiender, men nå er det atomvåpen på avveie som truer verdensfreden. En meget vellykket film, som solid etablerte Brosnan som den nye Bond – en Bond som fremstod som en hybrid mellom Connery og Moore.

Men uten Flemings bøker å hvile seg på, ble hans filmer av svært varierende kvalitet, katastrofen var et faktum med Die Another Day, som er en eneste lang orgie i spesialeffekter, eksplosjoner og brennende fly. Det som skulle bli jubileumsfilmen ble dessverre ny bunnotering.

Med finanskrisen fikk produksjonsselskapet problemer med likvidene, og man var fortsatt i villrede om hvordan man skulle definere Bond i «den nye verden». Løsningen ble å gå tilbake til røttene, til den ene romanen av Fleming som ennå ikke var filmatisert (bortsett fra en Peter Sellers-parodi og en TV-produksjon fra 1954).

Med Casino Royale fikk vi både en klassisk og en helt nye 007. Med en klassisk Bond som fremstod som selvsikker, tøff og handlekraftig, tok blonde (!) Daniel Craig ham et steg videre i en moderne innpakning der han er sårbar, sliter psykisk og døyver sine lidelser med overdreven drikking.

Definitivt den mest menneskelige Bond til dags dato – og et lite mesterverk av en film, men noen fantastisk realistiske actionscener; vi kan faktisk se at han får hull i dressen og blod på skjortekragen.

Med Skyfall tok produsentene et nytt spennende steg i Bonds utvikling, ved å hyre inn en svært suksessrik og anerkjent regissør, Sam Mendes. Filmen ble da også en av de mest suksessrike i seriens historie.

Det var meningen at Die Another Day skulle være en hommage til Bonds fortid, i så henseende lykkes Skyfall mye bedre. I filmen trekkes det stadig veksler på fortiden og selv selvironien er på plass (som den nye Q sier: «An exploding pen? We don’t really do that sort of thing any more»), og gamle klenodier trekkes frem fra skyggene. Teknisk er filmene noe av det lekreste vi har sett innenfor genren, med foto av Roger Deakins som tar pusten fra deg, i så vel nærgående kampscener som over Midtøstens tak og de skotske hedene. Vi sa ja takk til mer Bond, og mer Mendes!

Mendes fikk da også ansvaret for den fjerde Craig-filmen, Spectre – en film som utkom for hele ti år siden; den lengste pausen siden Dalton overlot stafettpinnen til Brosnan.

Alt i alt var Spectre en svært sofistikert Bond-film, som gav oss nye nyanser av den komplekse spionen, herlig klipp og foto, et spennende driv, og interessante og komplekse karakterer, dog med et litt overdrevet blikk på nostalgi.

Fortsatt topp underholdning.

Med No Time to Die avsluttet Eon Productions den superbe Craig-perioden, og med innovative Cary Joji Fukunaga (True Detective) i registolen fikk vi nok en gang høre den ikoniske «Vodka Martini – shaken, not stirred»-frasen!

Hva Bond-fremtiden dog vil bringe er nå høyst usikkert og uavklart.

Tor Aavatsmark

(f. 1974): Lyd & Bildes dedikerte filmanmelder, samt administrerende direktør. Tor har jobbet i L&B siden 2005. I perioden 2003-2005 var han og en partner eiere av et magasinforlag, med blant annet et filmmagasin i porteføljen, en interesse han har dratt med seg inn i L&B. Tor er utdannet cand.polit. fra UiO, men finner seg meget godt til rette bak rattet i en mediebedrift.