Anmeldelse: Tap og vinn, sesong 1

Det er få filmer vi ser mer frem til enn Pixar-filmene fra Disney-konsernet. Teknisk kvalitet er i en helt annen liga enn hos alle andre i bransjen, i tillegg makter de (som oftest) den vanskelige kombinasjonen med å både underholde de minste og de eldste i familien.

Siden sin første helaftens film, Toy Story, i 1995 har Pixar-studioet blendet oss med overlegen kvalitet i sine dataanimerte kunstverk, samtidig som de kombinere teknisk overlegenhet med en god, engasjerende og sjelfull historie.

Den kreative gjengen har servert oss mesterverk som blant annet Finding Nemo, Ratatouille, WALL-E, Toy Story 3, Inside Out, Coco og Soul. Alle filmer som underholder hele familien, som har så mange lag og en dypere historie, at både de minste og familiens litt eldre garde finner stor underholdningsverdi.

I juni i fjor var det premiere på den seneste filmen, Innsiden ut 2; nå kommer den aller første Pixar-serien til Disney+.

 

Tap og vinn («Win or Lose») har Disney+-premiere i dag. I serien får vi servert de sammenflettede historiene til åtte forskjellige personer i det de forbereder seg til den store, og avgjørende, softball-kampen.

Det er Carrie Hobson (Toy Story 4) som står for regi og manus, og han har produsert serien sammen med kollega Michael Yates. Duoen har hentet inspirasjon til serien fra sin egen barndom, med softballspill, samt jobbinteraksjonen mellom kollegaene hos Pixar.

Vi blir med en gruppe usikre tenåringsjenter, de overbeskyttende, ufokuserte helikopterforeldrene deres, den joviale treneren og til og med en kjærlighetssyk dommer/lærer. La kampen begynne!

I den åtteepisoders dramaserien er fokus i hver (korte) episode på en av hovedkarakterene, der vi ved hver episodestart tas tilbake ca. én uke innen den avgjørende sluttspillkampen.

Etter å ha sett halve sesongen sitter vi igjen med en helt konkret oppfatning, som er noget overraskende fra et Pixar-produkt: Wow-faktoren mangler.

Det er en smått fascinerende serie som tar for seg helt ordinære tenåringer og deres tenåringsbekymringer, satt i konteksten til en gitt idrettsgren. Nå er ikke akkurat softball en stor sport i Norden, men det kunne like gjerne vært et jentefotballag vi fulgte.

Vi blir kjent med den dårligste spilleren på laget, som nærmest aldri treffer ballen og konstant føler hun har «Styggen-på-ryggen», som trekker selvfølelsen ned. Ekstra komplisert blir livet all den tid det er hennes egen far som er treneren.

Ironisk nok er den voksne softball-dommeren (som på dagtid er lærer) minst like usikker, sjenert og introvert som enkelte av jentene. Så snart han møter en utfordring, misbehag eller (Gud forby!) en person av det motsatte kjønn, så trekker han seg inn i skallet og lar rustningen beskytte ham fra den vanskelige omverdenen.

Tøffest av dem alle er nok Taylor, som vokser opp med en vimsete og uansvarlig alenemor. En stram familieøkonomi gjør at hun alltid kjemper for å klare terminavgiften; en utfordring hun selvsagt skjuler etter beste evne. For å spe på inntekten hjelper hun medelever med lekser og prøver – ikke alltid helt «etter boken».

Hennes SoMe-opphengte mor forsøker å gjøre sitt beste for barna, men har ikke alltid hodet helt på rett plass. Men her må man takle seier eller tap med samme sinn – det være seg på hjemmebane eller på sportsarenaen.

De usikre tenåringene, foreldrenes bekymringer for oppvekstmiljøet, skole- og idrettsprestasjoner, mobbing, festing og rusbruk er alle gjenkjennelig tematikk. Animasjonen er solid, kreativ og morsom – men både den og selve plottet mangler den ekstra lille, litt udefinerbare, magien som kjennetegner et Pixar-verk.

Muligens er det fordi vi ikke tas med til eksotiske lokasjoner som en liten pittoresk, landsby i Mexico, ut i verdensrommet, ned i korallfaunaen under verdenshavene, inn i et fargesprakende tenåringssinn eller til det lekre franske kjøkken med en rotte som sjefskokk?

Settingen i Tap og vinn er en høyst ordiner, mellomstor amerikansk by, med helt ordinære mennesker – akkurat som deg og meg; med de høyst menneskelige problemene og utfordringene vi alle møter, eller har møtt, i vår høyst ordinære hverdag. Når så heller ikke selve animasjonsteknikken forbløffer oss holder det ikke til mer enn 4 svake stjerner.

Og hvorfor i all verden serien på norsk heter «Tap og vinn», når oversettelsen av den engelske originaltittelen er «Vinn eller tap» er lettere uforståelig.