TEST: Hegel D50

Siden Hegel pensjonerte sin beste digitalkonverter HD30, har de vært nødt til å anbefale DAC-er fra konkurrenter når kunder av deres flaggskipforsterkere P30A og H30A har etterspurt en best mulig lydkilde. Nå har de endelig en DAC som matcher det drømmeaktig gode forsterkersettet, både lydmessig og utseendemessig.

“Vi har et produkt som renser strømmen så effektivt at det ødelegger for demonstrasjoner av strømrensere,” smiler markedssjef Anders Ertzeid fra Hegel. Vi er samlet i selskapets lytterom på Majorstuen for lanseringen av deres nye DAC, D50.

Historien bak Hegel D50

Produktets historie starter med en opplevelse Ertzeid hadde hos en amerikansk high-end-forhandler for ett år siden. Der hørte han en DAC til halvannen million kroner, og ble så slått i bakken av lydkvaliteten at han umiddelbart ringte sjefskonstruktør Bent Holter. Dette måtte de få til selv, men til en brøkdel av prisen. Holter stengte seg inn i hulen sin i noen måneder, i søken etter å konstruere noe fantastisk.

Fokus på det essensielle

Der enkelte andre high-end-produsenter forsøker å pakke inn flest mulig funksjoner og alskens filterinnstillinger, har Hegel gått motsatt vei. D50 er en ren digitalkonverter – ingen strømming, ingen volumkontroll, ingen hodetelefonutgang. Ingen innstillinger, og ingen oppsampling. All innsats er lagt i én ting: å gjøre om digitale signaler til analog lyd med høyest mulig presisjon, uten selv å tilføre noen verdens ting.

Avansert konstruksjon

Under lokket avslører D50 sitt sanne vesen. To separate transformatorer håndterer strømforsyningen – én for standby-kretsen og én for de lydkritiske delene. Strømforsyningen fungerer som en balansert løsning, hvor støy på strømnettet blir kansellert ut.

DAC-brikken – en ESS ES9039Q2M – sitter på et eget kort som “svever” over hovedkortet for minimal støypåvirkning. To dedikerte masterklokker håndterer hver sin familie av samplingfrekvenser, hvor den ene går opp i oktaver av 44,1 kHz, mens den andre håndterer 48 kHz. Viktig for å holde digitalstøy (jitter) på et minimum. Alle kretskortbanene har avrundede hjørner, for å minimere impedansendringer.

– Skal du ha en best mulig DAC, er det helt kritisk at impedansen er nøyaktig 75 Ohm hele veien, sier Bent Holter bestemt.

Demonstrasjon

Hos Hegel får vi høre samme musikkstykke gjennom den gamle traveren av en integrert forsterker H360 med og uten D50 koblet til via DAC-loop. DAC-loopen i forsterkeren gjør noe så fiffig som å først klokke digitalsignalet etter beste evne, for så å sende det videre til DAC-en – som så reklokker det allerede presise signalet for en enda mer nøyaktig digital transport.

Forskjellen er forbløffende. Med D50 i signalkjeden forsvinner et slør jeg ikke ante eksisterte. For å bruke en analogi til synet, er det som om du plutselig får pusset brillene du ikke visste var skitne.

Testing i eget system

Tilbake i egne lokaler får jeg en drøy uke med D50, tilkoblet Hegel P30 forforsterker og et par H30A effektforsterkere, et forsterkersett til nesten en halv million. Også den kraftige integrerte Naim Uniti Nova PE har fått kjørt seg, en 135.000-kroners strømmeforsterker, via ubalansert RCA. Høyttalerne er et par voksne Ø Audio Icon 12 høyttalere med hver sin 12-tommers bass. Og dessuten de slanke og meget vellydende Scansonic MB5 B. Som referanse har jeg brukt Hegels gamle HD30 og dessuten HiFi Rose RD160, også den en ren DAC uten strømmefunksjoner, men med et stort og lekkert display og en mengde innstillingsmuligheter. Der D50 er redusert til det absolutt nødvendige, er RD160 nærmest overdådig i sin funksjonalitet.

Lydkilden er for det meste min MacBook M4 Max, tilkoblet USB. Men også CD-spilleren Hegel Viking, tilkoblet med koaksial BNC – en kabel som hyggelig nok følger med i esken til DAC-en.

Fantastisk på akustisk

Første lyttetest blir Jan Gunnar Hoffs Playground, hvor HD30 og RD160 begge leverer en presis og detaljert gjengivelse av de akustiske instrumentene. Men D50 tar det et hakk videre med en enda større følelse av tilstedeværelse og luft rundt hver tone.

En aha-opplevelse kommer når jeg plugger D50 ut av stikkontakten. Da merkes det at D50s overlegne strømrensing gjør de andre DAC-ene bedre enn de egentlig er på egenhånd.

Veslemøy Narvesens Dopamine Detox avslører større forskjeller. HD30 gjengir elektronikken med god dynamikk, men mangler litt av den siste oppløsningen i de mest komplekse partiene. RD160 har en større og mer imponerende lydscene, men taper noe presisjon sammenlignet med D50.

Laura Marlings Soothing er en meget avslørende låt. Gjennom D50 står kontrabassen med en fasthet og presisjon som gjør det lett å følge hver minste nyanse i både takt og tone. Vokalen er godt plantet i midten, der den svever utenfor høyttalerne med all sin varme og nærhet i behold. RD160 tegner også et vakkert bilde, men mangler den siste lille presisjonen som gjør at man glemmer at man lytter til reprodusert musikk.

Heftig rock

Nine Inch Nails’ We’re In This Together setter DAC-ene på en skikkelig prøve. Den massive produksjonen krever både dynamikk og kontroll, men også åpenhet for å folde ut det støyende synthlandskapet. Og her imponerer D50 med sin evne til å få frem de kraftige basstrommene, samtidig som den holder oversikt over de mange lagene av gitarer og synther. RD160 gjør en hederlig innsats, men mister litt av taket på de mest intense partiene.

Shannon Lays versjon av Nick Drakes From the Morning setter et velfortjent punktum. Gjennom D50 har gitaren en naturlig resonans og kropp som får meg til å glemme at dette er digital lyd. Stemmen hennes har en tilstedeværelse som er nesten uhyggelig virkelighetsnær. RD160 låter fortsatt meget bra, men mister noe av magien som D50 tilfører. I sammenligning låter HD30 noe mindre nyansert enn RD160. Dermed kan Hegels gamle traver takke for seg etter lang og tro tjeneste.

Forskjellene er ikke dramatiske, men likevel betydelig hørbare. HiFi Rose RD160 er også en svært god DAC, og ønsker du en god digital volumkontroll og dermed slippe en forforsterker i tillegg, er den et meget spennende valg. Men D50 demonstrerer gang på gang at den har et lite, men betydningsfullt forsprang i presisjon og musikalitet. Den evner å forsvinne fullstendig fra ligningen og la musikken tale for seg selv.

Mot streamer og CD-spiller

Så må nevnes vår favorittstreamer, nemlig Auralic Altair G2.1, som etter vi testet den har blitt oppgradert til G2.2. Denne låter heftig, med dynamikk og fraspark som sine største styrker. Hegel D50 får derimot enda mer ut av musikken. Man snakker ofte om en “svart bakgrunn”, og det er rett og slett for å beskrive kontrasten mellom tonene og stillheten. Og her er Hegel i egen klasse. Men Auralic har da fordelen av å være en usedvanlig god forforsterker, og den har også hodetelefonutgang. Så den blir et mer komplett produkt, og en direkte sammenligning er urettferdig. Man kan jo bare tenke seg hvor bra det kunne blitt å kombinert de to.

Til slutt noen CD-eksempler med Hegel Viking, som byr på en interessant opplevelse. For det første er forskjellene små mellom D50 og CD-spillerens innebygde. For det andre går lydkvaliteten i mine ører marginalt i favør den innebygde. Litt mer åpenhet i lydbildet, rett og slett. Hegel har bygget CD-spilleren som et komplett produkt, hvor DAC-delen er spesialtilpasset det elektriske signalet fra drivverket, slik at man ikke skal få noen nevneverdig fordel av en ekstern DAC. Interessant å merke seg.

Konklusjon

Hegel D50 hever standarden for lydkilder i prissjiktet rundt 60 000 kroner, med sin ekstreme presisjon og musikalske flyt. Fokuset på det essensielle – best mulig lyd uten dikkedarer – har gitt resultater som utvilsomt rettferdiggjør den høye prisen.

D50 krystalliserer hver minste detalj uten å bli klinisk, med en enestående evne til å forsvinne fra ligningen og la musikken tale for seg selv.

For de som prioriterer den reneste digitallyden og ikke har noe imot separate komponenter for strømming og eventuelt hodetelefonforsterkning, er D50 rett og slett enestående.